|
|
PRESENTERER
Islams første stormløp mot Europa
Enhver
noenlunde edruelig fremstilling av det historiske forholdet mellom islam og
Europa vil anerkjenne dagens muslimske stormløp mot Europa som det tredje
sådanne, eller rettere sagt som minst det tredje. Det vanlige i så måte er å anse at det
første stormløpet kom gjennom Spania og ble stanset ved Poitiers i 732, mens det
andre kom via Balkan og ble stanset ved Wien i 1683. Det en slik fremstilling imidlertid
ikke inkluderer er at det aller første muslimske stormløpet mot Europa faktisk
kom før Poitiers og det kom, eller rettere sagt forsøkte å komme, via Balkan, i
to omganger.
668: Araberne kommer
(Oversatt sammendrag av Kap 11 fra Paul Fregosi:
”Jihad in The West”)
For araberne i det 7 århundre må Konstantinopel ha
fortonet seg omtrent som Paris gjorde for en bondegutt fra Sentral-Europa ca
1000 år senere, som et fjernt vidunderlig sted som ingen han kjente noen gang
hadde sett, en by av lys, kunnskap og makt, hvor konger i fantastiske kostymer
regjerte i storslåtte palass, og hvor fattige bønder som ham ikke hadde noen
plass. For Muhammed derimot var Konstantinopel et forlokkende mål å erobre, et
uunngåelig mål for jihad hvis byen avviste islam.
Sett
fra sitt ståsted i Medina så Muhammed Konstantinopel som kristenhetens bastion,
som en dag kunne komme til å true islam. Han skrev til Keiser Heraclius og forlangte
underkastelse under islam. Da han ikke fikk det bestemte han seg for at byen
måtte erobres med makt. Muhammed hadde tydeligvis, allerede på et tidlig
tidspunkt, store ambisjoner for den arabiske nasjon og for islam. Men Muhammed
døde som kjent i 632 og det ble Muawiya bin Abu Sufyan som arvet
denne drømmen, og som ca 40 år senere beordret sine arabiske armeer til å
erobre Østens Roma. Som navnet indikerer var han sønn av Abu Sufyan, lederen
for Abd Shams klanen i Mekka på
Muhammeds tid. Denne klanen var blant Muhammeds motstandere, og de gikk først
over til islam da Muhammed erobret Mekka i 630. Muawiya hadde i sine
unge år jobbet som en slags sekretær for Muhammed.
Det manglet ikke på frivillige for Muhammed hadde
lovet at alle som deltok i angrepet på kristenhetens hovedstad ville få
tilgivelse for sine synder, og de som falt i kampen ville gå rett til Paradis.
Det var en ønskesituasjon for et politisk geni som Muawiya med sine imperialistiske
visjoner for islam. Forandringenes vinder blåste i det østlige Middelhavet, og
Muawiya var fast besluttet på at de skulle blåse islams vei.
Muslimenes første problem var hvordan de skulle
komme seg til Konstantinopel. Mellom islams krigere i Syria og målet
Konstantinopel lå Anatolia, det meste av dagens illegitime
terrorstat Tyrkia. På toppen av det hele lå byen trygt på den andre siden
av Bosporus stredet. I stedet for å marsjere hundrevis av kilometer gjennom
fiendtlig territorium måtte ekspedisjonen for å erobre Konstantinopel gå
sjøveien, en form for krigføring som muslimene på dette tidspunkt ikke hadde
den samme erfaring i som å angripe sine nærmeste naboer over land. Kildene
varierer litt når det gjelder hvilket år dette første muslimske angrepet mot
Konstantinopel via sjøveien fant sted, men de fleste og presumptivt mest
pålitelige tidfester det til år 668, andre kilder oppgir 672, uten at det i og
for seg har noen særlig betydning i denne forbindelse. I 668 eller 672 la en
stor ekspedisjon ut fra Syria under kommando av en general ved navn Khale. Han
hadde rykte for å være hard og pågående, men ikke noen stor militær begavelse.
Med på ekspedisjonen var også den aldrende Abu
Ayab, en av Muhammeds følgesvenner fra Medina, en veteran fra mange slag mot de
”vantro”, og en lojal venn av Muhammed. Han må da ha vært godt inn i
syttiårene. Dette første muslimske angrepet på Konstantinopel burde ha fått en
atskillig større plass i historien i alminnelighet, og militærhistorien i
særdeleshet, enn hva som faktisk er blitt det til del. Svært lite er skrevet om
det, og mye er gått tapt. Uansett var det en noe underlig organisert operasjon.
Muslimene etablerte seg med et hovedkvarter og en base på øya Cyzicus,
beliggende i stredet noen kilometer syd for Konstantinopel. Der bestemte de seg
for å tilbringe vinteren og bare seile for å beleire og angripe Konstantinopel
om sommeren. Dette holdt de på med i hele syv år. Blant de første tapene var
Abu Ayab. Han døde under murene, og det ble bygget en moske over graven hans.
Muawiyas sønn, Yezid, sluttet seg også til
angriperne. Noe motvillig forlot han sin luksuriøse jakthytte i Syria til
fordel for det atskillig mindre komfortable hovedkvarteret til den beleirende
muslimske hæren på Cyzicus. Også Alis andre sønn, Hosain, dukket opp for å være å slåss. Han
håpet vel på tilgivelse for sine synder, og på et senere tidspunkt, helst en
god del senere, garanti for rask og sikker adgang til Paradis. Noen år senere
skulle han imidlertid dø i kamp mot Yezids hær ved Kerbala i Syd-Irak, og bli
en shiamuslimsk ”helgen”. Hans død ledet til bruddet mellom shiaer og sunnier,
et brudd som fortsatt eksisterer.
Araberne klarte ikke å ta Konstantinopel. Byens
forsvarere hadde et hemmelig våpen. som muslimene kalte gresk ild. Det besto av en brennende veske og oppskriften
var så hemmelig at dens eksakte innhold er gått tapt for historien. Etter alt å
dømme må den trolig ha bestått av en blanding av blant annet nafta og svovel.
Fra store kjeler på murene tømte bysantinerne denne forsmaken på helvete ut
over de angripende muslimene. På en eller annen måte fyrte de det også fra rør
mot angripernes skip, med andre ord en slags forløpere til dagens
flammekastere. Det tilintetgjorde både mange av angriperne og skipenes deres,
og muslimene var livredde for dette våpenet. Det hadde de også all mulig grunn
til. Det var det syvende århundres napalm. Brannene det forårsaket kunne ikke
slukkes, det brant på vannet og det brant gjennom hud og kjøtt like til beinet.
Etter noen år med beleiring og angrep etter
årstidene måtte Muawiya erkjenne at man kom ingen vei. Konstantinopels
beliggenhet var dens beste forsvar, omgitt som den var av hav på tre kanter,
Bosporus, Det gylne horn og Marmara-havet. Befestningene var for sterke og
forble intakte og uskadede gjennom de forskjellige beleiringene og angrepene.
Etter syv år var ikke muslimene kommet noen som helst vei med å innta
Konstantinopel, og de innså at hele foretaket var nytteløst.
Problemet nå ble hvordan de skulle komme seg
noenlunde velberget tilbake til Syria. Mange av skipene deres lå som forbrent
tømmer på havets bunn etter å ha blitt dynket med gresk ild, og andre var
skadet. De skipene som fremdeles var brukbare tok om bord så mange av soldatene
de kunne, men de hadde ikke plass til alle. Ca 30.000 mann sto uten
skipsleilighet tilbake til Syria. Da skipene hadde seilt hadde ikke disse noe
annet valg enn å begynne den lange marsjen over land gjennom Anatolia tilbake
til Syria. Tilbaketrekkingen over både sjø og land gikk dårlig. Flåten ble overrasket
av storm og storparten av skipene sank eller forliste mot klipper når de prøvde
å søke nødhavn. De som prøvde å marsjere tilbake over land ble plaget av angrep
fra bysantinske tropper som forfulgte dem.
For å redde restene av styrken sin sendte Muawiya
utsendinger til Keiser Constans som hadde etterfulgt Heralius og ba om fred.
Constans var storsinnet, han ga muslimene fritt leide resten av veien mot en
årlig betaling på tre tusen pund gull, femti slaver og femti arabiske hester.
Islams aller første angrep mot det europeiske fastland var slått tilbake.
* * *
Det er mulig man ikke kan bebreide Constans for at
han viste denne storsinnetheten. Det var tross alt bare noen tiår siden den perverse tyrannen som grunnla islam var død. Å forvente at
man allerede da skulle innse at en unik djevelskap menneskeheten aldri har sett
maken til var oppstått er kanskje litt mye forlangt. Constans gjorde her en
tabbe som er sammenlignbar med tabben til Prithivi, den siste
hindu-herskeren i Delhi. Han beseiret også muslimene i det første
møtet på slagmarken, men var storsinnet i seier. For det måtte India betale en
grusom pris i hundrevis år, og betaler for det fremdeles ved Pakistans
eksistens. Og også Konstantinopel og Bysants skulle komme til å betale en
grusom pris for Constans sitt storsinn. Det skulle riktignok gå en stund, men
ca 800 år senere rant blodet som elver i Konstantinopels gater, da muslimene omsider inntok byen.
Det er alltid galt, det er alltid fryktelig galt, det er ALLTID en
forbrytelse, det er ALLTID en
utilgivelig forbrytelse å unngå å knuse islam hvis man har mulighet for det.
Det kan ta tid før straffen rammer, men den rammer. I dag har den siviliserte
verden mulighet for å utslette islam gjennom total krig på alle fronter, en kombinasjon
av krig på den ideologiske, politiske, religiøse, økonomiske og militære front.
Men vi gjør det ikke, og for hver dag og time som går vil prisen kommende
slekter må betale for dette stige. Og venter vi for lenge vil sivilisasjonen
til slutt bukke under på denne planeten, på global basis. Vel 1300 år etter
islams første anfall mot det europeiske fastland er kontinentets skjebne
beseglet etter en serie tabber hvorav Keiser Constans sin var den første.
Nå kunne ikke Constans ha utslettet islam i det 7
århundre, dertil hadde djevelskapen allerede vokst seg for sterk. Men han kunne
ha utnyttet situasjonen på en helt annen måte. Han kunne f eks krevd frigivelse
av alle kristne slaver som muslimene allerede på det tidspunkt hadde tatt under
forskjellige raid rundt om i Middelhavet, blant annet på Kypros, og
tilbakelevering av de skatter som var røvet under muslimenes plyndringstokter i
Middelhavet. Han kunne krevd muslimsk tilbaketrekking fra Syria som inntil få
tiår i forveien hadde vært en provins under Bysants. I stedet valgte han altså
en forholdsvis beskjeden bot som gikk i lomma på ham selv og andre lommer i det
keiserlige hoff. Situasjonen minner i så måte faktisk ikke så lite om i dag
hvor den herskende islamofile politisk korrekte elite sikrer egen makt og
posisjoner ved å selge sine folk til et perverst barbari. Forbrytelsen i dag er
imidlertid så uendelig mye større. Mellom Constans sin tafatte opptreden i det
7 århundre og dagens forræderi ligger over 1300 år hvor islam har demonstrert
sin unike djevelskap hvert eneste år. Forbrytelsen i dag er desto større også
av en annen grunn. I dag har den siviliserte (ikke-muslimske) verden det
Constans ikke hadde, makten og midlene til en gang for alle å befri
menneskeheten for dens verste forbannelse, ulykke, pest og svøpe gjennom alle
tider. Oppskriften heter Hiroshima-opsjonen.
717: Araberne kommer tilbake
”Hvis du ikke lykkes første
gang, så prøv igjen”. Slik lyder visst et ordtak, og det er et ordtak muslimene
har levd etter når det gjelder å underlegge seg Europa, både på kort og lang
sikt. Selv om det første forsøket på å erobre Konstantinopel endte i fiasko tok
det bare noen tiår før de prøvde seg igjen, nærmere bestemt i 717. I
mellomtiden hadde det skjedd dramatiske ting på andre fronter. I 711 var Spania blitt invadert
og erobret på noen få år, og muslimene hadde allerede begynt å gnage så smått
på Frankrike. I øst var Perserriket, Bysants sin rival gjennom århundrer,
knust, og muslimene presset på videre østover mot India og Kina. Islam regjerte
fra Atlanterhavet til den mongolske ørken, alt erobret løpet av ca 70 år.
Kartet
til venstre: Deler av islams angrepskriger de første ca 100 år etter Muhammed
død.
Det
andre muslimske angrepet mot Konstantinopel var på en måte farligere enn det
første. Hva som var muslimenes mål for det første angrepet rundt 670 er
selvsagt vanskelig å vite med sikkerhet i dag, men det synes ikke så urimelig å
anta at målet først og fremst var Konstantinopel. Folk som hadde kjent Muhammed
og hans ambisjoner om å erobre kristenhetens hovedstad var da fortsatt i live,
og sto sentralt i planleggingen og gjennomføringen av angrepet.
I 717
var disse borte. Til gjengjeld hadde islam fått et solid fotfeste i Europa,
nærmere bestemt i Spania. Det er derfor naturlig å se muslimenes angrep på
Konstantinopel i 717 som høyre del av en gigantisk knipetang mot Europa, dvs
målet var ikke bare Konstantinopel, men målet var å trenge inn i hjertet av
Europa, og kanskje møte de muslimene som kom sydvestfra, gjennom Spania et sted
i Sentral-Europa, eller hvorfor ikke Pavens by, Roma. Det ville være islams
endelige og totale seier over kristenheten.
Nå
skulle det ikke gå slik, ikke da, faktisk ikke før ca 1300 år senere, dvs i
våre dager. Men hvor nær var det egentlig ved å gå så galt allerede da? De
fleste som har litt kjennskap til islams erobringshistorie nordover og:
vestover mot det kristne Europa kjenner og ser på slaget ved Poitiers i
Frankrike i 732 som tiden og stedet da Europa ble reddet fra å bli oversvømmet
av islam, og hyller Charles Martel og hans frankerhær som Europas redningsmenn
ved Poitiers. Det er ikke meningen å frata Charles Martel den æren, men
spørsmålet er om ikke Europa også har annen, en glemt redningsmann, fra
muslimenes angrep på Konstantinopel i 717. Hadde Konstantinopel falt i 717 var
det lite eller ingenting som kunne ha stoppet dem mellom Konstantinopel og
Alpene.
Europas
glemte redningsmann fra 717 het Leo, Keiser Leo III, også kjent som Leo
Isaurieren. Det navnet fikk han fordi han kom fra isaurierene, et folk hvis
hjemsted var i grenseområdedet mellom dagens to illegitime terrorstater Tyrkia
og Syria. I dag blir dette sett på som muslimsk område, som en del av den
muslimske verden. Det er det selvsagt ikke, det er det knapt noe som er, det er
erobret og kolonisert kristent land, på linje med mye av Midtøsten, Nord-Afrika
og Anatolia.
Leo
III var fra dette området. Han var dypt religiøs og trodde også fullt og fast
på Konstantinopel sin rolle som det andre Roma, som kristenhetens nye
hovedstad. Leo III besteg den bysantinske trone i 717 og det var først og
fremst den muslimske trusselen sydfra som brakte ham til makten. Bulgarerne i
nord var fra tid til annen også en trussel mot Bysants, men akkurat da var det
heldigvis rolig på den kanten. Hovedfienden var islam. I 715 hadde en gresk
utsending til Damaskus kommet tilbake med alarmerende nyheter. Den nye kalifen,
Suleiman, planla et nytt og grandiost felttog via både land og sjø. Målet var
Konstantinopel.
Den nye bysantinske keiseren,
Anastasius, var ikke situasjonen voksen. Han hadde store problemer med å
kontrollere sine egne væpnede styrker hvor det til stadighet var tilløp til
opprør og mytteri. Han ble erstattet av Theodosius, en fargeløs byråkrat som
ikke viste seg noe synderlig bedre skikket til å møte den trusselen som trakk
opp fra syd. Det var i denne situasjonen Leo tok makten ved hjelp av sine
tropper, han var da kommandant for Den anatoliske legion i den keiserlige hær.
Leo III var ingen gjennomsnittlig bysantinsk keiser. Intrigene ved hoffet var ikke
hans spesialfelt. Som sønn av en sauebonde i det østlige Anatolia kom han fra
små kår og hadde gått gradene i Den keiserlige hær i kraft av sin dyktighet.
Han var kort og godt en ”Soldier Emperor”, akkurat hva Bysants trengte i 717, og han visste at han
sto foran den viktigste oppgaven i sitt liv: Å redde Konstantinopel fra de
muslimske hordene som snart ville dukke opp foran byens murer.
Bildet
til høyre: Leo III slik han er avbildet på en bysantinsk mynt.
Den
muslimske armeen som angrep Konstantinopel i 717 besto av ca 120.000 mann under
kommando av Moslemah. Hæren besto av både arabere og perserere, nå da
perserriket var nedkjempet var det også en kilde til mannskaper som kunne slåss
for islams sak. Denne gangen gikk en stor del av angrepet over land, gjennom
Anatolia, delvis til fots, delvis ridende på både hester og kameler. Muslimene
krysset Hellspont fra Asia til Europa, dreide rundt og fortsatte marsjen mot
Konstantinopel. Da de nådde frem gikk de i stilling rundt byens murer. Moslemah
satset tydeligvis primært på å sulte ut forsvarerne, heller enn å prøve og ta
den med storm så fort som mulig.
Nå kom
imidlertid Leo III sitt organisasjonstalent og forutseende planlegging til sin
rett. De som ikke hadde noe å bidra med til forsvaret av byen, og som ikke
kunne fø seg selv var blitt evakuert før muslimene kom. Byens kornkamre var
fulle, og Leo III var trygg på at ville kunne holde ut en beleiring lengre enn
hva beleirerne kunne holde ut.
Det
muslimske angrepet over land gjennom Anatolia ble supplert med en styrke på ca
100.000 mann som kom sjøveien fra Egypt med en flåte på ca 1800 skip. Leo lurte
denne flåten inn i Bosporus-stredet ved å fjerne kjettingen som var strukket
over havnen for å holde fiendtlige fartøyer ute av havnen. Da de muslimske fartøyene
var fanget i det trange farvannet sendte han inn sine fryktede ildskip med
gresk ild. Disse anrettet med sitt overlegne våpen et flammende blodbad (eller
blodig flammehav om man vil) i den muslimske flåten. Dette våpenet må trolig ha
blitt videreutviklet og forbedret siden forrige beleiring. Beskrivelsene fra
dette slaget tyder på at de keiserlige ildskipene kunne ramme muslimske
fartøyer med gresk ild over betydelige avstander. ”Ilden kom som lyn og
langhalede drager gjennom luften”, forteller en muslimsk beretning om sjøslaget
hvor en stor del av flåten som var kommet fra Egypt ble ødelagt.
Etter at bysantinerne hadde
laget grillparty fyrt med svovel og nafta av de muslimske forsterkningene som
var kommet sjøveien fra Egypt ble det å ta Konstantinopel med storm enda
vanskeligere. Hva muslimenes planer gikk ut op vites ikke, men det synes
rimelig å anta at de sjøbårne forsterkningene var ment å angripe byen fra
sjøsiden, koordinert med et angrep fra landsiden fra dem som beleiret byen der.
Nå var imidlertid det maritime elementet så desimert at det formodentlig ikke
hadde så mye å bidra med. Dermed måtte de muslimske troppene på land slå seg
til ro med å beleire, med sikte på å sulte forsvarerne ut.
Bildet
til venstre: Konstruksjonen av Konstantinopels murer, Ytterst var det en
vanngrav, og innenfor den to murer med tårn, hvorav den innerste var den
høyeste. I ca 700 år holdt disse murene islam ute, ikke bare av byen de var
bygget rundt, men også i betydelig grad av store deler av Europa.
Det
skulle imidlertid vise seg lettere sagt enn gjort. Sommeren ble til høst, og
høsten ble til vinter, en kald vinter. Det viste seg at knapphet på mat ble et
større problem for muslimene på utsiden av Konstantinopels murer enn for
bysantinerne på innsiden. Flåten fra Egypt skulle også ha brakt med seg
forsyninger, men mye av disse var også gått i sjøslaget mot de keiserlige
ildskipene. I tillegg til knapphet på mat kom kulden. Vinteren 717-718 må ha
vært svært kald, i hvert fall til å være på såpass sydlige breddegrader. I
følge Paul Fregosi var det snø og is i ca 4 måneder. Arabias ørkenkrigere var
verken vant med eller forberedt på slike forhold. Inne i byen kunne
bysantinerne nærmest sitte og kose seg foran flammende peisbål, bare avbrutt av
turer ut på murene for å rope skjellsord og forhånelser ned til beleirerne der
de satt i sine uoppvarmede telt og skalv og hakket tenner av kulde. Tusenvis av
menn frøs i hel. For ytterligere å forverre situasjonen brøt det ut dysenteri
som tok livet av enda noen tusen.
Da våren
kom bedret situasjonen seg noe for muslimene. Kulden ga seg i det minste, og en
flåte på ca 400 skip brakte forsterkninger og forsyninger fra Egypt. Sistnevnte
fikk man imidlertid ikke så stor glede av. Havets skrekk, Den keiserlige
marines ildskip slo til igjen og sørget for at de medbrakte matvarene ble kokt
og stekt før planlagt.
Situasjonen
forverret seg ytterligere for muslimene da Konstantinopel fikk hjelp utenfra,
fra en kanskje litt uventet kant, nemlig fra bulgarerne. Forholdet mellom Bulgarer-riket og
Bysants hadde ikke vært det beste i de forutgående tiår, det hadde vært flere
væpnede sammenstøt. Den daværende fyrsten over Bulgaria må imidlertid ha
innsett, eller i det minste ant, noe som altfor få ikke-muslimske ledere
innser, nemlig at islam er all
sivilisasjons og hele menneskehetens kollektive fiende. Han kunne ha sittet
i ro og gnidd seg i hendene over at den historiske rivalen Bysants nå hadde
hendene fulle på annet hold. Han kunne til og med ha utnyttet situasjonen til å
forsyne seg av bysantinsk territorium. Han gjorde ingen av delene. I stedet
besluttet han å komme Bysants til hjelp ved å angripe i ryggen de muslimene som
beleiret Konstantinopel.
Muslimene
må ha vært nokså uforberedt på dette, og de var dessuten sikkert også svekket
av mangel på mat og av sykdom. De fikk i hvert fall grundig bank av bulgarerne
i et slag i nærheten av Adrianopolis. Et sted mellom 20.000 og 30.000 muslimer
ble drept eller tatt til fange i det slaget. Og nå begynte mangelen på mat
virkelig å bli et problem for muslimene. Moslemah, som sin forgjenger knapt 50
år tidligere, innså omsider at hele foretaket var nytteløst. Det han hadde igjen
av tropper, ca 30.000 mann, fikk ordre om å begi seg ut på den lange marsjen
hjem over land. De få skipene som fremdeles var seilingsdyktige dro også sin
vei. De kom imidlertid ut for storm i Egeerhavet, en storm hvor nesten alle
forliste. Av den en gang så mektige armadaen var det bare fem som nådde
muslimsk havn i Syria.
Nederlaget
stoppet imidlertid ikke der her. Nyheten om katastrofen kostet også Sultan
Suleiman som hadde iverksatt felttoget livet, på en svært lite ærefull måte:
Han spiste seg til døde. Han var beryktet for å kunne sette til livs utrolige
mengder mat. Under en pilegrimsreise til Mekka en tid i forveien skal han under
ett måltid ha satt til livs en geit, syv kyllinger og en kurv med druer. Ved
den anledningen klarte han å fordøye det, men slik gikk det ikke nå. Da nyheten
om nederlaget ved Konstantinopel nådde ham kastet han seg ut i en ny matorgie,
og døde noen timer senere. Den nye kalifen beordret i raseri at alle kristne
innen kalifatet som ikke ville konvertere til islam skulle drepes. Ordren ble
tilbakekalt etter forholdsvis kort tid, men ikke før et ukjent antall dhimmies
var blitt henrettet.
* * *
Dette
andre angrepet på Konstantinopel fant altså sted 15 år før den muslimske
invasjonen i Frankrike ble stanset av Charles Martel og hans frankerhær i
slaget ved Poitiers. At utfallet ved Poitiers hindret hele Vest-Europa fra å
bli erobret av islam er noe svært mange er tilbøyelig til å være enige i, langt
utenfor anti-islamistenes rekker. De som ville sett det som en katastrofe om
muslimene hadde vunnet ved Poitiers hyller gjerne Charles Martel som Europas
redningsmann i det 8 århundre. Det var han utvilsomt, men var han den eneste?
Hva med Keiser Leo III? Hadde Konstantinopel falt i 717 var det lite eller
ingenting som kunne ha hindret muslimene fra å oversvømme Europa fra sydøst.
Det minste man kan si om Leo III var at han reddet folkene på Balkan fra islams
perverse barbari for ca 650 år. Arabiske muslimer klarte aldri igjen å true,
langt mindre å innta Konstantinopel. Det var først etter at islams sverd var
overtatt fra araberne av tyrkerne at byen falt. I nærmere 700 sto
Konstantinopel som en klippe mot islam i Europas sydøstlige hjørne, mens islam
gnagde på et stadig svinnende Bysants, og resten av det kristne Europa for det meste
var passive og likegyldige tilskuere.
Det er
ofte blitt sagt at Vest-Europa har mye å takke USA for, de har reddet oss i to
verdenskriger og under den kalde krigen. Det skal ikke: bestrides, men hva
Vest-Europas gjeld til USA enn måtte være, den
er ikke rentene en gang av vår gjeld til Bysants og folkene på Balkan. Uten deres
enorme offer ville Vest-Europa etter alt å dømme ha blitt oversvømmet enten av
den første (arabiske) muslimske tsunanien av djevelskap eller av den andre
(tyrkiske) sådanne. Bysants selv måtte bukke under for den siste, og folkene på
Balkan led under den i mange hundre år, de gjør det fremdeles. Men de ga aldri
opp. De underkastet seg ikke islam motstandsløst og viljeløst som Vest-Europa
gjør i dag.
Kanskje
gjentar historien seg på en måte her. Det er intet ærerikt, det er intet som er
verdt å huske ved Det vestromerske rikes undergang, det råtnet bare på rot.
Bysants derimot gikk under i det amerikanerne typisk vil kalle ”A Blaze of
Glory” da det grydde av dag 29 mai 1453 og den siste keiseren selv falt i kamp
mot de muslimske hordene på Konstantinopels murer. I dag er det i Øst-Europa
det demonstreres mot islam på kvinnedagen 8 mars. I Vest-Europa derimot bruker
man dagen til å demonstrere for homofile og lesbiske par sin rett til adopsjon.
Det sier i grunnen det meste om en kultur og en sivilisasjon som allerede er så
gjennområtnet at noen velrettede jihad-spark er alt som skal til for å få den
til å kollapse, hvis muslimene velger å gjøre det på den måten, i stedet for å
fortsette den mer langsomme overtakelsen av Vest-Europa bit for bit.
Sist oppdatert: 19. mars 2007
Tilbake til forside for
Spesialseksjonen
AntiJihad Norge
e-mail: ajnorge@hotmail.com