|
|
PRESENTERER
Islams andre offer : India
Fritt etter Serge Trifkovic
Oversatt of tilrettelagt av
FOMI fra “Profetens sverd – En politisk ukorrekt guide til Islam” av Dr Serge Trifkovic.
Serge Trifkovic fikk sin Ph D fra University of Southampton in England og har senere arbeidet som
forsker ved Stanford.
Han har
vært engasjert av BBC World Service, the Voice of America, CNN
International, MSNBC, U.S. News & World Report, The Washington Times, The
Philadelphia Inquirer, The Times of London, og the
Cleveland Plain Dealer. Han er utenriksredaktør i Chronicles:
A Magazine of American Culture. Artikkelen nedenfor ble opprinnelig tilpasset
Front Page Magazine av
Robert Locke, er senere oversatt til norsk og tilrettelagt for
norske forhold av FOMI.
**********
Venstresiden og USA-haternes fundamentale oppfatning av konflikten med islam
synes å være at uansett hva som skjer er det vår feil, vi fremprovoserte det
gjennom imperialisme og ved ikke å tillate muslimene å utslette Israel. Men
minst to forhold gjør det klinkende klart at det er riv rav ruskende galt:
- Islam
har drevet krig og terrorisme mot resten av verden i over 1000 år
- Islam
har ført krig og bedrevet terrorisme mot sivilisasjoner som ikke har noen
verdens ting å gjøre med Vesten.
Selvsagt kan ikke USAs utenrikspolitikk forklare muslimsk terrorisme mot USA og resten av Vesten, og den kan i hvert fall ikke forklare muslimsk terrorisme mot India i alminnelighet og i Kashmir i særdeleshet. Vi hører mindre om denne terroren i Vesten enn hva vi hører om terrorisme mot Israel, men terroren mot India er like omfattende, og av samme karakter, dvs den retter seg mot helt tilfeldige uskyldige sivile. Terroren kan bare forklares ved den tidløse universelle og unike djevelskapen i islam. India har ikke ført noen spesiell Israel-vennlig utenrikspolitikk, snarere tvert i mot. Bl a derfor er Islams aggresjon og krig mot India og hinduisme så viktig. La oss ta en titt på noen historiske fakta.
India forut for den muslimske invasjonen var en av verdens mest utviklede sivilisasjoner. Det tiende århundres Hindustan sto ikke tilbake for noen i filosofi, matematikk og naturvitenskap. Indiske matematikere hadde oppfunnet tallet null, for ikke å snakke om andre ting, eksempelvis algebra, som senere ble formidlet til muslimene som feilaktig har fått æren for dem. India i middelalderen, forut for den muslimske invasjonen, hadde en meget høyt utviklet kultur på mange områder og var en av verdens 5 – 6 høyest utviklede sivilisasjoner på det tidspunkt. Billedkunsten var overdådig og sensuell, arkitekturen fortryllende. Og dette var genuint indernes og hinduenes eget verk, i motsetning til mange av de mer omtalte høydepunktene av såkalt muslimsk kultur som i realiteten var etterlatenskaper av kulturer som muslimer hadde overfalt og langt på vei utslettet. I sin serie ”En Reise i Islam” høsten 2001 var politisk redaktør i VG, Olav Versto, drepende nøyaktig og sannferdig i sin knusende kritikk av islams lære, men på ett punkt var han alvorlig på villspor, da han snakket om islams bidrag til kultur og vitenskap. De finnes praktisk talt ikke overhodet. Det muslimene tar æren for på det området er nesten uten unntak stjålet fra kulturer og sivilisasjoner islam har overfalt og langt på vei ødelagt. Å gi muslimene æren for dette er som å gi en voldtektsmann æren for at hans offer er i live fordi han ikke drepte henne under eller etter voldtekten.
Muslimske overfallsmenn
begynte å trenge inn i India tidlig i det 8 århundre, etter ordre fra Hajjaj, guvernøren i det som i dag er Irak. Under kommando
av Muhammad Qasim begynte
de i 712 å ødelegge templer, knuse skulpturer, plyndre palasser og ikke minst å
drepe, de holdt på i hele tre dager med å massakrere den mannlige befolkningen
i byen Debal, for så å føre kvinner og barn bort som
slaver. Etter den innledende orgien med drap og vold prøvde imidlertid Qasim å etablere en viss form for lov og orden i de
erobrede områdene, og tillot til og med en viss religiøs toleranse. Men da hans
overordnede, Hajjaj, fikk høre om dette ble Qasim prompte korrigert. I et brev til sin erobrer i øst
skrev Hajjaj følgende:
”Det synes fra ditt brev at de lover og forordninger du har utstedet til behag
for deg og dine menn er i overenstemmelse med Allahs lov.
Men lovene for å gi nåde er annerledes enn de du praktiserer. Det er galt av
deg å vise nåde ovenfor alle og enhver, høy og lav, uten å skille mellom venner
og fiender. Allah sier i Koranen (47:4) : ” O troende,
når dere møter de vantro så hugg hodene av dem”. Dette er Allahs kommando og må
respekteres og følges. Du må ikke være så tilbøyelig til å vise nåde. Fra nå
av, vis ingen nåde mot fienden og spar ikke en eneste en av dem, ellers vil du
bli betraktet som en svak mann.”
I et senere brev understreker Hajjaj at hele den
mannlige befolkningen måtte drepes, og at deres kvinner og barn skulle tas som
gisler. Qasim adlød, og da han inntok byen Brahminabad massakrerte han mellom 6000 og 16000 menn. Betydningen av disse begivenhetene ligger ikke
først og fremst i tallene, men i at de som utførte disse massakrene var ikke
militære fribyttere
som handlet i strid med sin tro, slik de europeiske korsfarerne
gjorde i Det hellige land, de gjorde nøyaktig hva deres ”religion” foreskrev.
Det må også påpekes at kristendommen er blitt voksen, og forkynner ikke lenger
korstog. Islam forkynner, og praktiserer, fremdeles jihad, hellig krig for å
utbre troen. Det er vel etablert at jihad forkynnes fra Islams mest anerkjente
læresentre, ikke bare fra mer eller mindre forskrudde tullinger i islams
ideologiske utkanter.
Qasim’s tidlige barbari fortsatte i begynnelsen av
det 11 århundre da da Mahmud
of Ghazni feide gjennom
India som en orkan, med en orgie av ødeleggelser og massakrer, i nøye overenstemmelse med Koranens påbud om å drepe avgudsdyrkere
som han sverget å utslette hele sitt liv. Den skriftlærde Alberuni
som fulgte Mahmud til India beskrev det på følgende måte :
”Mahmud utslettet landets velstand og utførte
vidunderlige plyndringer som spredte hinduene i alle retninger”.
Er det å undres over at dagens innbyggere i Bombay, New Delhi, Calcutta og
Bangalore lever i frykt for et politisk ustabilt Pakistan,
utrustet med atomvåpen, et Pakistan som til forskjell fra India, men i likhet
med alle andre muslimske land, ikke er eller aldri har vært noe demokrati med
et minimum av respekt for de mest elementære menneskerettigheter
? Det paradoksale er at India
antakelig hadde hatt mulighet til å forhindre at Pakistan skaffet seg
atomvåpen. Det er riktignok aldri blitt offentlig bekreftet, men Israel skal ha
tilbudt seg å bombe Pakistans utviklingsanlegg for atomvåpen. Problemet var at
avstanden var så stor at de israelske flyene måtte ha landet i India for å
fylle drivstoff etter et angrep, og India avslo å la dem gjøre det.
Mathura, Krishnas hellige by var det neste offer.
”Midt i byen var et tempel, større og finere enn de andre, som verken kunne
males eller beskrives. Sultanen (Mahmud) mente at det
måtte ha tatt minst 200 år å bygge det. Gudebildene inkluderte fem i rødt gull,
hvert fem meter høyt, med øyne av uvurderlige juveler. Sultanen ga ordre om at
alt skulle raseres og brennes ned”.
Etter invasjonen overlevde
ikke et eneste tempel i de gamle og tradisjonsrike byene Varanasi,
Mathura, Ujjain, Maheshwar, Jwalamukhi og Dwarka.
Dette er ekvivalent med å marsjere inn i Paris, Roma, Firenze og London, og
rasere hvert eneste religiøse og kulturelle monument, hvert eneste stykke av
verdsatt arkitektur
man måtte komme over. Dette er mer enn nihilisme, det er et
barbari som historien ikke kjenner maken til, og vi ser opptakten til det i
Europa i dag. Den viktigste forskjellen er at muslimene ankommer pr barnevogn i
stedet for pr stridsvogn. I Italia er muslimske innvandrere begynt å kreve
ødeleggelse av kunstverk som ”fornærmer” Islam, og i Kosovo pågår ødeleggelse
av ortodokse kirker og klostre under NATOs beskyttelse.
I sin bok ”Sivilisasjonens Historie” beklager den kjente historikeren Will Durant resultatene av hva
han kaller menneskehetens antakelig blodigste historie. Han kaller det ”en
nedslående beretning, for dens moral er at sivilisasjon er et dyrebart gode som
lett kan ødelegges av barbarer som invaderer utenfra eller som formerer seg innenfra”.
Vi ser begge deler med muslimer i Europa i dag, selv om invasjonen skjer uten
våpen. Våpen er da heller ikke nødvendig for å invadere land med vidåpne grenser.
Men tilbake til India, muslimske
inntrengere knuste og brente alt vakkert de kom over i Hindustan. Som en indisk
kommentator har uttrykt det demonstrerte de den primitive barbars ydmyklese når de møter noe mer raffinert enn hva de selv
klarer å skape, og reagerte med å ødelegge det. Sultanene bygde moskeer der
templene de hadde ødelagt hadde stått, og talløse hinduer ble solgt som slaver.
Hinduer var i deres øyne vantro, par eksellense. Hinduer, og buddhister var, i
motsetning til jøder og kristne ikke ”bokens folk”, men objekter for Muhammeds
hat og raseri mot hedninger: ”Drep de som forener andre guder med Allah,
overalt hvor dere finner dem”. Ikke det at å være ”bokens folk” har hjulpet
kristne og jøder så veldig mye eller beskyttet dem noe særlig mot muslimsk
barbari, men det er en annen historie.
Fjellstrøkene i den nordvestlige delene av India
kalles til denne dag Hindu Kush, som betyr ”Hindu
slakt”, en påminnelse om de utallige hinduer som døde der, både i kamp mot
islam, og under slavetransporter til Sentral-Asia etter at det meste av India var kommet under
muslimsk kontroll. Massakren i Somnath hvor 50000
hinduer ble slaktet satte presedens for århundrene som fulgte.
Neste offer for masseslakt
var de fromme buddhistene, i 1193, da Muhammad Khilji også brente deres berømte bibliotek. Etter Bihars fall på slutten av det 12 århundre var buddhistene
praktisk talt utryddet i India. De overlevende flyktet til Nepal og Tibet,
eller klarte å unnslippe til den sydlige delen av kontinentet. Restene av deres
en gang så storslåtte kultur levde videre så langt vest som til Turkestan, rester som med mer eller mindre jevne mellomrom
ble offer for muslimenes dyriske ødeleggelseslyst, opp til og med Talibans ødeleggelse av Buddha statuer i Afghanistan i
2001. Selv i våre dagers New York kan muslimenes ødeleggelseslyst i India for
hundrevis av år siden iakttas. Den ramponerte statuen på bildet til venstre fra
et Buddhist tempel er i dag å finne hjemme hos Yasmeen
Ghauri, imam-datteren
fra Montreal som vendte ryggen til islam, ble mannekeng og fotomodell, giftet
seg med en jøde, og kalte deres datter opp ett etter hindu-gudinnen
Maya.
Hinduene led forferdelig i
de århundrer India var under muslimsk kontroll. Et typisk eksempel var Firuz Shah som ble hersker over
Nord-India i 1351. Han kom en gang over en hindu-landsby hvor det foregikk en religiøs
festival. Etter å ha massakrert alle innbyggerne, ødela templene han og bygget
moskeer der de hadde stått.
Den mogulske herskeren Akbar huskes gjerne som
tolerant, i hvert fall til muslim å være, bare en større massakre fant sted i
hans regjeringstid (1542-1605). Det var 24 februar
1568 da han beordret 30.000 fangne hinduer slaktet etter slaget om Chithod. Men Akbars akseptasjon
av andre religioner, hans avskaffelse av ekstra skatt for ikke-muslimer og hans
interesse for andre religioner var ikke noe produkt av muslimsk toleranse.
Tvert i mot, det var vitnesbyrd om en fritenking som til slutt ledet ham til
frafall fra islam, og hans adoptering av hinduistiske og zoroastriske
idealer. Dette er et mønster som har gått igjen flere ganger i muslimsk
historie. Helt til våre dager, finner man en fornuftig, opplyst og tolerant
muslim viser det seg ofte at vedkommende gjerne begynte som muslim, men har
gradvis vandret bort fra islams lære. De beste muslimene er gjerne de minst
muslimske, et mønster man ikke finner i andre religioner.
Tilstandene ble mer normale igjen under Shah Jahan (1593-1666), den femte Mogul-herskeren
og sønnesønn av Akbar. I Vesten er han kjent som
mannen som bygget Taj Mahal,
men de færreste er klar over at han var en særdeles brutal tyrann som førte
ikke mindre enn 48 felttog mot ikke-muslimer på mindre enn 30 år. Etter mønster
fra sine ottomanske trosbrødre myrdet han alle sine mannlige slektninger som
kunne utfordre hans posisjon da han kom til makten i 1628. Han hadde et harem
på 5000 konkubiner, men det var tydeligvis ikke nok, etter som han også bedrev
incest med sine egne døtre, Chamani og Jahanara. Bare i Benares ble 76 hindu-templer ødelagt i hans regjeringstid, og kirker i Agra og Lahore led samme skjebne. Mot slutten av hans
beleiring av Hugh, en portugisisk enklave i nærheten
av Calcutta, ble 10.000 fanger sprengt med krutt, druknet i vann eller levende
brent. 4000 fanger ble ført til Agra hvor de ble
påbudt å gå over til islam. De fleste nektet og ble myrdet, med unntak av yngre
kvinner som ble innlemmet i haremene.
Muslimenes
massakrer i India har intet sidestykke i menneskehetens historie siden
tidenes morgen. I rene tall er de større en nazistenes jødeutryddelseler,
større enn kommunistenes myrderier i Sovjet, større enn japanernes massakrer av
kinesere under Annen Verdenskrig, større enn Maos nedslaktninger, større enn
tyrkernes folkemord på armenere og større en noen av forbrytelsene mot
menneskeheten i det 20 århundre, men de er stort sett ukjente utenfor India.
Det er flere grunner til at dette er et så ukjent kapittel for de fleste. Da
britene hersket i India fulgte de en splitt og hersk politikk, og hvitvasket
historien om muslimenes grusomheter så de kunne bruke dem som motvekt mot de
mer tallrike hinduene. Under uavhengighetskampen bagatelliserte Ghandi og Neru muslimenes
forbrytelser for å kunne presentere en enhetlig front mot britene, en enhet som
selvfølgelig sprakk da uavhengigheten var et faktum. Millioner av mennesker
mistet livet i urolighetene assosiert med delingen av India. Etter
uavhengigheten underslo kommunister og marxister sannheten om muslimenes
bloddryppende historie fordi den ikke passet med marxistisk historieforståelse,
eller rettere sagt mangel på sådan. I våre dager har India sin ekvivalent av
Vestens politisk korrekte avskum. Disse bagatelliserer muslimenes misgjerninger
og fremstiller dem som en undertrykket minoritet. Den
indiske ”intellektuelle” venstresiden legger alltid først skylden på India og
hater sin egen hindu-sivilisasjon, akkurat som deres
vestlige ekvivalenter fra Blindern til Berkley
legger skylden på Amerika og Vesten først.
Til forskjell fra Tyskland, som har bedt sine jødiske og østeuropeiske ofre om
unnskyldning, til forskjell fra Japan som har oppført seg anstendig etter Annen
Verdenskrig og til forskjell fra USA som erkjenner sin skyld for behandlingen
av indianerne, har muslimene aldri bedt om unnskyldning eller erkjent skyld for
sine grusomheter i India,
de prøver tvert i mot å fullføre jobben. Til denne dag ser islam India som et
ufullstendig kapittel. Enorme beløp av amerikanske oljepenger finner veien fra
Saudi-Arabia til muslimsk terror i India og til forsøk på å omvende hinduer til
Islam. Denne prosessen går imidlertid heller tregt. I dag er hindu-nasjonalisme på fremmarsj i India, man ser et opprør
mot det politisk korrekte India, representert ved Kongresspartiet, ikke ulikt
opprøret mot de politisk korrekte muslimske spyttslikkerne i Vesten. I denne
situasjonen er det viktig å holde tunga rett i munnen når det gjelder hvem som
er venn, og hvem som er fiende. Kristne i India, og deres trosbrødre i andre
land, ser med skepsis og frykt på fremveksten av hindu-nasjonalisme,
og gjør til og med noen ganger felles sak med muslimene for å bekjempe den. Å
gjøre felles sak med muslimer mot noe som helst er under enhver omstendighet
galt, fryktelig galt, men helt ubegrunnet er de kristne sin frykt ikke. De mest
ekstreme hindu-nasjonalistene ser på islam og
kristendom som ”den samme monoteistiske ulla” og vil helst fjerne begge deler
fra India. Skal islam kunne bekjempes effektivt er det av største viktighet å
dempe motsetningen mellom verdens største og verdens tredje største religion.
Sammen kan de knuse islam, både åndelig og militært, splittet går de begge undergangen i møte sammen med resten av den siviliserte
(ikke-muslimske) verden.
Sist oppdatert: 28.
desember 2006
Tilbake til forside for
Spesialseksjonen
AntiJihad Norge