|
|
PRESENTERER
ARMENIA
FRIHET GJENNOM
BLOD OG TÅRER
Nordmenn flest har nok kun
meget vage forestillinger om Armenia og armensk historie. Som en av de
tidligere sovjetrepublikkene i Kaukasus som fikk sin frihet etter
Sovjetunionens sammenbrudd har vi ikke noe spesielt forhold til det. Som
tittelen indikerer er den frihet Armenia i dag nyter en frihet hvis pris i blod
og tårer vi ikke kan forestille oss. Men det sier kanskje litt at opphavet til
det engelske ordet for folkemord, ”genocide” skriver seg fra muslimenes
behandling av armenerne. Det er et holocaust i det 20 århundre som er
glemt.
Da
Italias statsminister Berlusconi høsten 2001 uttalte at den vestlige
sivilisasjon er den muslimske overlegen skrek de politiske korrekte
spyttslikkerne opp og ”minnet” Berlusconi om at mens den vestlige sivilisasjon
hadde et holocaust på samvittigheten hadde ikke den muslimske det. Så grotesk
kan man tillate seg å lyve når man ikke blir stilt til ansvar for sine utsagn. Uttrykket ”muslimsk sivilisasjon” vil ikke
bli brukt her, man bruker ikke uttrykk som er en umulighet, men muslimene hadde
flere holocaust på samvittigheten i det 20 århundre, og armenerne var ofre for
ett av dem. Ett av de andre er omtalt i dokumentet om Bangladesh, et
annet som fortsatt pågår i dokumentet om Sudan.
Den
videre omtale av islams historiske forbrytelser mot armenerne er inndelt i
følgende avsnitt:
·
FØRSTE VERDENSKRIG OG FOLKEMORDET
- 24 april 1915
- Arshavir - Den armenske hevner
·
KAMPEN FOR ANERKJENNELSE
- Det franske parlament forbyr benektelse av folkemord
- ”Screamers”
- ISRAEL I KAUKASUS: NAGORNO KARABAKH
- Kanarifuglen fra Kaukasus (NY, April 2008)
Før
man går inn på armenernes lidelser i vår nære fortid skal vi gjøre et langt
hopp bakover i tid. Armensk historie
går tilbake til det 6 århundre før Kristus. Gjennom sin historie har Armenia
vært en slagmark for mange erobrere og mange imperier, men også en bro mellom
sivilisasjoner og kulturer. Gjennom sin 2700-årige historie har Armenia vært
erobret av perserne, av Alexander den store, av Romerriket og Bysants, av
araberne, mongolene, tartarene, av tyrkerne og av russerne. I 2001 feiret Armenia 1700-års jubileum som
kristen nasjon. Det er faktisk det
eldste kristne land i verden, og til skille fra andre land som har en
tilsvarende lang historie som kristne nasjoner er det ikke bekvemmelighet som
har bevart Armenia som en kristen nasjon – tvert i mot. Deres troskap mot den kristne tro har kostet
armenerne ufattelige lidelser, det er mindre enn 100 år siden et sted mellom
1.5 og 2 millioner armenere ble myrdet i Allahs navn. En detaljert gjennomgang av Armenia sin historie hører ikke
hjemme her, for det formål henvises det til:
Historien
om islam i Armenia begynner i 653. Etter Muhammeds død eksploderte det
faenskapet han hadde grunnlagt i angrepskrig i alle kompassretninger, og i 653
var turen kommet til Armenia. Oppskriften var den vanlige. Byer ble jevnet med
jorden, befolkningen massakrert eller solgt som slaver. Mange armenere flyktet
til Bysants som selv også var under angrep fra islam, de som ikke flyktet
gjorde i århundrene som fulgte flere opprør som ble kvalt i blod.
I 972
gikk Bysants til motangrep mot islam og ville marsjere gjennom Armenia for å
angripe araberne. Som vasall under araberne var kongen i Armenia forpliktet til
å motsette seg det, og 80.000 armenere ble mobilisert for å slåss mot sine egne
befriere og kristne trosfrender. Det KUNNE bare ikke skje. Til alt overmål var
den daværende bysantinske keiseren av armensk opprinnelse, og møtet mellom ham
og kongen av Armenia endte med vennskap. I stedet for å kjempe mot bysantinerne
sluttet 10,000 armenske kavalerister seg til angrepet på araberne. Dette ble
innledningen til en renessanse for Armenia.
I denne perioden ble det for øvrig bygget et utall steinkirker i
Armenia. I ettertid kan det nesten virke som om armenerne den gang visste at de
sto foran en lang og blodig natt. Islam tillater gjerne ikke at de kirker som
får stå vedlikeholdes, men steinkirker trenger ikke så mye vedlikehold og de
kan ikke brennes ned. Og armenernes glede ble kortvarig. Islams sverd var i ferd med å bli levert fra
arabernes til tyrkernes hender og det araberne aldri klarte, nemlig å beseire
Bysants, skulle tyrkerne til slutt klare. Den tyrkiske hordene traff Armenia i 1021
og halvmånens blodige mørke senket seg på nytt over landet. I 1045 kom området
igjen under Bysants, men i 1071 led Bysants et alvorlig nederlag for tyrkerne,
og det meste av Lille-Asia kom under muslimsk kontroll.
I det
13 århundre fikk imidlertid armenerne nok en gang et lite pusterom, og denne
gangen var det mongolene som sto for det. Mongolene og deres leder Djengis Khan
blir jo gjerne oppfattet som en av de mest blodtørstige erobrere historien
kjenner. Det sier ikke så rent lite om islam at der mongolene slo muslimene ble
de oppfattet som en lettelse og en befrielse. Selv om armenerne led mye under
mongolene fikk de frihet til å praktisere kristen tro uten å bli undertrykket
eller forfulgt på DET grunnlaget.
Etter
hvert gikk imidlertid mongolene over til islam, og begynte å utøve den sedvanlige
muslimske undertrykkelse av kristne. I det 15 århundre begynte mongolenes
imperium å falle fra hverandre, og Armenia ble delt mellom tyrkerne og
perserne. I 1827 avsto Persia det
nordøstre Armenia til Russland, og en del av landet kom dermed igjen under
kristen overhøyhet. Det var det første tegn på at halvmånens nattemørke en dag
skulle bli brutt, men timen før daggry er gjerne den mørkeste og kaldeste, noe
armenerne bittert skulle få erfare. Tyrkerne forsøkte iherdig å omvende
armenerne til islam, men det store flertall holdt fast på kristendom. Samtidig
gjorde armenere seg stadig sterkere gjeldende med sin dyktighet på mange
områder, og dette skremte tyrkerne. Mot slutten av 1800-tallet begynte også en
økende nasjonalisme å gjøre seg gjeldende blant armenere under tyrkisk styre,
og det gjorde ikke saken bedre, sett fra tyrkisk synspunkt. I 1894 satte derfor
Sultan Abdul Hamid i gang et systematisk folkemord på armenerne hvor 200.000 av
dem ble slaktet ned. For en nærmere omtale av dette vises det til:
MASSACRE AND DISPERSION OF THE ARMENIANS
FØRSTE VERDENSKRIG OG FOLKEMORDET
Man skulle kanskje tro at
massakrene i 1894 var nok, at et så hardt prøvet folk om sider skulle kunne
høste fruktene av sine lidelser, men slik skulle det ikke gå. Massakrene i 1894
var bare forspillet til de myrderier i Allahs navn som ga støtet til at
begrepet folkemord ble oppfunnet. I 1914 brøt første verdenskrig ut, og første
verdenskrig hadde et Jihad-aspekt med Tyskland på islams side. Tyrkia og
Tyskland var allierte, og dermed oppsto det en front mellom Russland og Tyrkia
i Armenia. Tyrkerne angrep midtvinters 1915 gjennom snødekte fjellpass, men var
dårlig forberedt på vinterkrig. 15.000 muslimer frøs i hel i fjellpassene.
Russerne slo det muslimske angrepet tilbake og påførte muslimene enorme tap. Av
de ca 95.000 muslimene som deltok i angrepet kom til slutt bare 15.000 tilbake
i live.
Russerne angrep også, deres angrep var rettet mot den
befestede byen Erzerum i det østlige Tyrkia. Kvelden før det avgjørende slaget
om Erzerum sverget
tusenvis av russiske soldater ved Den
Hellige Mor Russland på at et flammende
kors hadde vist seg på himmelen som et symbol på kampen mellom korset og
halvmånen. Hva de russiske soldatene så på kveldshimmelen skal være usagt.
Kanskje var kveldssolens siste stråler over skyformasjoner i Kaukasus som
spilte dem et puss og det har også forekommet nordlys på så sydlige
breddegrader. I ettertid kan man imidlertid se det som et gravkors, et gravkors
over nesten en hel nasjon – den armenske. Oppildnet og inspirert av synet av et
flammende kors angrep Det tredje Romas krigere arvefienden islam og erobret
Erzerum neste dag.
Karet til venstre viser hvor stor del av det okkuperte
Bysants som russiske tropper faktisk befridde under offensiven i Kaukasus under
første verdenskrig. Den stiplede linjen indikerer russernes maksimale
fremrykking. Langs Svertehavskysten hadde de tilbakelagt ca 1/3 til
Konstantinopel.
Men i ettertid ville det kanskje vært best om de ikke hadde
kommet så langt. Noen ganger er seierens pris så grufull at man ønsker slaget
aldri hadde funnet sted. Rasende over
sine egne nederlag, og over sin egen feilslåtte offensiv mot russerne ga
muslimene de kristne armenerne under tyrkisk kontroll skylden for begge deler.
24
april 1915. Så lenge det finnes armenere i verden vil den datoen bli
husket. Den dagen satte muslimene i
verk en djevelsk plan hvis målsetting var intet mindre å utrydde armenerne en
gang for alle. Og likevel kan et politisk korrekt NULL i våre dager tillate seg
å ”minne” Berlusconi om at ”den muslimske sivilisasjon” har ikke noe holocaust
på samvittigheten. På sett og vis har nullet rett, noen muslimsk sivilisasjon
har aldri eksistert, og kan dermed ikke ha noe på samvittigheten, men muslimsk
BARBARI har diverse holocausts på samvittigheten. Anslagsvis 2 mill armenere,
forsvarsløse menn, kvinner og barn ble samlet sammen. Noen ble slaktet på
stedet, andre ble sendt ut på dødsmarsjer. Bare noen ytterst få overlevde, et
sted mellom 1.5 og 1.8 mill armenere mistet livet.
Ikke fra Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer, men
fra muslimenes folkemord på armenerne i 1915.
Flere bilder er å finne på:
Pictures
of the armenian genocide
La intet være glemt og intet være tilgitt. La muslimene, så
lenge de finnes, stå til ansvar for SINE holocausts, som nazistene må stå til rette for SITT.
Men
ikke alle armenere var innen tyrkernes rekkevidde. En del av dem befant seg på
russisk side av grensen, og fra dem skulle den armenske nasjon en gang spire på
nytt. I 1915, mens deres landsmenn på tyrkisk side ble drept i hundretusener av
hevngjerrige muslimer hadde armenerne imidlertid mer nærliggende og presserende
problemer. I 1917 brøt revolusjonen i Russland ut, og landet trakk seg ut av
første verdenskrig. Men på EN front trakk de seg IKKE ut, nemlig på fronten mot Tyrkia i Kaukasus.
Overlatt
til seg selv av begivenheter i Leningrad og Moskva kjempet russere og armenere skulder ved skulder mot den felles
arvefienden – de muslimske tyrkerne. De nøyde seg ikke med å forsvare seg, de
angrep også, armenerne sikkert i raseri og oppsatt på å hevne folkemordet på
sine landsmenn i Tyrkia. Så innbitt slåss de armenske avdelingene at tyrkerne
måtte sette inn noen av sine beste avdelinger, avdelinger som ellers ville ha
blitt brukt mot britene i Palestina. Muslimene måtte dermed betale i hvert fall
NOE for sitt folkemord på armenerne. Deres tredje ”helligste” by, Jerusalem,
falt til britene og ble fravristet muslimsk kontroll for første gang siden
korsfarerne. Om armenerne som ga sine liv mot tyrkerne i Kaukasus tenkte over
at de slåss for befri Jerusalem skal være usagt, men enten de nå tenkte i de
baner eller ikke så var det de facto det de gjorde.
Men
armenerne var, forståelig nok, ikke fornøyd med det. I mellomkrigstiden
innledet de en klappjakt på en del av de hovedansvarlige for folkemordet. En
for en ble de innhentet og drept av armenske agenter. 15 mars 1921 ble Talaat
Pasha, arkitekten bak folkemordet, skutt på åpen gate i Berlin av en armener.
Mannen som skjøt, Soghomon Tehlirian, ble arrestert av tysk politi, men ble
blankt frifunnet av tysk høyesterett som tok til følge forsvarets påstand om
”rettferdig harme”.
Historien
om en annen av disse armenske hevnerne er gjengitt nedenfor.
Arshavir - Den armenske hevner
Arshavir
Shiragian - ARmenian AVENGER
AntiJihad
Forum 4 September 2002
The great and
immortal Arshavir Shiragian was born in occupied Constantinople in 1900. Even
before his teens he became familiar with the Ottoman empire's filth, violence
and immorality. He grew up in the ideologically healthy ranks of Kafir
revolutionary organizations. Disguised perenially, he witnessed the awesome
torture and destruction en masse of his ARmenian people by Turk/Muslims in 1915
(what's often called the 1st genocide of the 20th century).
Thirsting for
Justice while the ruling classes of "Civilization" only pretended to
care, Arshavir Shiragian offered himself to his Nation as a living sacrifice,
if needs be, to avenge the Holocaust against ARmenian home and hearth and the
torrents of his people's blood the Turks shed. On March 27, 1920, he
assassinated the traitor Vahe Ihsan in Constantinople. He went to Georgia next
with his fellow-Haiduk Aram Yerganian. Georgia, supposedly a Kafir Nation was
always known for playing footsy with the unspeakable Turk. Arshavir and Aram
were both arrested by the Georgian police but they escaped.
Arshavir was
next sent by his ARmenian Kafir revolutionary unit to Europe where he
assassinated the disguised Turkish mastermind of genocide Sayid Halim Pasha on
the streets of Rome on December 5, 1921. On April 17, 1922, in Berlin itself,
the citadel of Krupp power, Arshavir and Aram shot dead Behaeddin Shakir and
Jemal Azmi. THESE 2 Turkish murderers specialized in writing poems of
self-praise after strangling Kafir children to death and smashing Kafir babies'
heads against walls to thus kill them.
In 1973
Arshavir died in the USA where he lived out the happiest days of his life. God
bless Arshavir, God bless Aram, God bless the many Avengers of the Kafir World,
known and unknown, sung and unsung. THESE are the men to whom we owe our survival
as Kafirs.
PS ARmenian
revolutionary organizations were modelled after the historical Serbian Haiduk
Movement and particularly the group known as "Ujedinjenje Ili Smrt"
(Serbian>"Union Or Death")
Men
armenernes prøvelser var fortsatt ikke over. Trekvart århundre skulle gå fra
holocaust i 1915 før en selvstendig armensk nasjon igjen dukket opp på
verdenskartet, og selv da var dens grenser ikke klare. Inne i den muslimske
naborepublikken Azerbadjan ligger en enklave med armensk kristent flertall,
Nagorno Kharabagh, glemt av verden, men ikke glemt av armenerne. Flere kriger
og konflikter har vært utkjempet mellom Armenia og Azerbadjan om området, og
selv om saken fortsatt ikke er endelig løst har armenerne trukket det lengste
strå i de fleste konfrontasjoner med det muslimske Azerbadjan.
Frihetsklokkene
har omsider ringt for restene av et av historiens mest prøvede folk. Den
kristne websiten International Christian Concern har et leksikon om religiøse
forhold i diverse land. Dens side om Armenia er å finne på:
Der
kan man lese følgende :’
Religious
Atmosphere: The overwhelming majority of
the population is Christian.
Prisoners: No prisoners are being held for their religious
beliefs at this time.
Det at
dette er situasjonen i dag har imidlertid kostet, SKREKK OG GRU som det har
kostet. Hadde armenerne gjort som mange andre folk som ble rent overende av
muslimske morderhorder i århundrene etter Muhammeds død ville neppe dette vært
situasjonen. Bare noen ”steinkast” unna, i Tsjetsjenia, var det for få år
siden dødsstraff for frafall fra islam,
til og med for barn og gravide kvinner, inntil Det tredje Roma
(Russland) sine tropper befridde området. Det kan sies mye om kristendom og
de kristne, og langt fra alt er like smigrende. Det kan likevel neppe herske
tvil om at når Armenia i dag er et demokrati skyldes det i stor grad at
armenerne har klamret seg til kristendom gjennom en natt som varte i over
1300 år. I 1915 var de kollektivt
villige til å gå i døden heller enn å konvertere til islam. Noen ganske få
armenere, de fleste kvinner, reddet den gangen livet ved å konvertere til islam
og gifte seg med muslimer, men det var ikke mange. Minst 1.5 mill valgte døden
fremfor islam, og i dag kan noen av deres landsmenn og etterkommere høste
fruktene av det, frihetens frukter, men det er frukter som er gjødslet med blod
og tårer.
Erkjennelsen
og anerkjennelsen av at det som skjedde med armenerne under islam i
alminnelighet og i 1915 i særdeleshet ser ut til å la vente på seg. Det er ikke
politisk korrekt å snakke om det, og det regummierte ottomanske imperiet, også
kjent under navnet Tyrkia, gjør alt de kan for å benekte og bortforklare det
som skjedde. De legger også mange
former for press på dem som på en eller annen måte prøver å omtale, markere og
minnes disse begivenhetene.
Da en
amerikansk senator for et par år siden fremmet et resolusjonsforslag som
anerkjente begivenhetene i 1915 som et holocaust ble tyrkerne rasende og truet
med å kaste amerikanerne ut av NATO-baser i Tyrkia. Kan man forestille seg at
Tyskland hadde truet med å stenge NATO-baser på tysk jord om det amerikanske
senatet hadde vedtatt en eller annen fordømmelse av nazistenes jødeutryddelser?
Selvsagt ikke, og her ser man en annen forskjell. Mens den vestlige
sivilisasjon sine forbrytelser mot menneskeheten innrømmes, fordømmes og
beklages, er situasjonen på muslimsk side en helt annen. Det blir slike
begivenhet enten fortiet, eller benektet og/eller forsvart.
Så hva
med norske muslimer anno 2007 ? Anerkjenner dere at deres tyrkiske trosfrender
myrdet ca 2 mill kristne armenere i 1915, eller benektes det ? Hvis det
innrømmes og anerkjennes at så skjedde, var det da i strid med eller i
overensstemmelse med islam ? Hvis det var i strid med islam, hva i Koranen
(eller Hadith) var det da de tyrkiske muslimene forbrøt seg mot ? Og hvis de
forbrøt seg mot islam, når skal muslimske ledere be om unnskyldning, slik Paven
opp til flere ganger har bedt om unnskyldning for forbrytelser begått av
tidligere generasjoners kristne i Jesu navn?
Men
noen ganger lykkes de ikke helt med å tvinge dem til taushet som nekter å glemme
.
Canadas
parlament har anerkjent muslimenes folkemord på de kristne armenerne i 1915 som
et historisk faktum, og utpekt uken 20 – 27 april som spesiell minneuke for
ofre for folkemord. Vi gratulerer Canada, lønnebladet har fått tilbake litt av sin glans. Samtidig er dette også en utfordring til oss, til anti-islamister
i Norge og de andre skandinaviske land. Når vil Stortinget, Riksdagen og Folketinget fatte
tilsvarende vedtak ? Det er opp til oss å sørge for at de blir utfordret til
det.
Å konfrontere
dagens muslimer i de nordiske land med deres trosbrødre sine historiske
forbrytelser i Allahs nevn er en viktig og særdeles effektiv måte å avsløre dem
på. Nekter de å anerkjenne det er de avslørt som løgnere, og nekter de å
fordømme det er de avslørt som potensielle folkemordere. Så hva vil dere helst
være, norske muslimer: Løgnere eller potensielle folkemordere ? VALGET ER DERES !
ALLOTTED
DAY-INHUMANITY OF PEOPLE TO ONE ANOTHER
Mr. Michel
Daviault (Ahuntsic, BQ) moved:
That this
House recognize, on the occasion of the 81st anniversary of the Armenian
genocide that took place on April 24, 1915, the week of April 20 to 27 of each
year as the week to commemorate man's inhumanity to man. He said: Mr. Speaker,
it is with great pleasure that I move a motion requesting that the Canadian
government finally recognize the Armenian genocide by designating a week to
commemorate the crimes against humanity committed in the past, a commemoration
that will help us prevent the same thing from happening again in the future.
Turkey
slams Parliament's genocide vote
Globe &
Mail 22 April 2004 via JihadWatch
Turkey on
Thursday condemned a decision by Canadian legislators to recognize as genocide
the mass killing of Armenians during the First World War, accusing Canadian
politicians of being “narrow minded.” Canada's Parliament on Wednesday backed a
resolution condemning the actions of Ottoman Turkish forces eight decades ago.
Government members were discouraged from voting for the motion, which was
adopted 153-68 in the House of Commons. Prime Minister Paul Martin was absent
during the vote. The motion read: “...
this House acknowledges the Armenian genocide of 1915 and condemns this act as
a crime against humanity.”
In a written
statement, the Turkish Foreign Ministry said Turkey strongly condemned the
Canadian Parliament's decision and accused Canadian legislators of blindly
“following those with marginal views.”
Det er
verdt å merke seg at det er den tyrkiske protesten mot vedtaket, ikke vedtaket
selv, som får overskriften i den politisk korrekte pressen i Canada.
Canada
er for øvrig ikke de eneste som har vedtatt en slik anerkjennelse:
Michigan:
27th State of USA to RECOGNIZE
April 24 as
comemorating the genocide perpetrated against ARmenians by Turk/Muslim fanatics
DESPITE the fact that the Turk/Muslim lobby is the STRONGEST NON-American force
in Washington D.C. and deleteriously influences all aspects of American life
propagandistically.
AntiJihad
Forum 9 April 2003
Og når
vil Norges Storting gjøre det same ?
Parliament
recognises Armenian genocide
Swisspolitics.org
16 December 2003 via Soldiers
of Hindutva
The House of
Representatives has voted to officially recognise as genocide the 1915 killings
of Armenians at the hands of Turkey.
The move comes
almost three months after Ankara snubbed the Swiss foreign minister, Micheline
Calmy-Rey, over a similar decision taken by a cantonal parliament.
On Tuesday, the House decided with 107 votes in
favour, 67 against and 11 abstentions to recognise the massacre of up to 1.5
million ethnic Armenians during the Ottoman Empire. The parliamentary chamber
asked the Swiss government to inform Ankara of the vote through diplomatic
channels. The cabinet has in the past opposed adopting such a measure, arguing
that it would “add to already charged relations between Turkey and Armenia”.
Reacting to the parliamentary decision, the foreign ministry said it hoped it
would not have an adverse effect on relations with Turkey.
In a
statement, Turkey's foreign ministry said it "strongly condemned and
rejected the decision."
Det er
vel nå snart bare Stortinget av nasjonalforsamlinger i vestlige land som ikke
har tatt opp denne saken. Bildet til venstre viser drepte armenere i Aleppo i
Syria i 1919. Tyrkias reaksjon når det foretas vedtak som det den sveitsiske
nasjonalforsamlingen her har gjort sier også sitt. Kunne man tenke seg at
Tyskland ble rasende om et land vedtok en resolusjon som fordømte jødeutryddelsene
under annen verdenskrig ? Selvsagt ikke, og deri ligger forskjellen. Mens
Vestens forbrytelser mot menneskeheten erkjennes, beklages og fordømmes er det
ikke det minste spor verken av erkjennelse, beklagelse eller fordømmelse for de
langt mer omfattende forbrytelser mot menneskeheten begått av muslimer.
Hvor
mange filmer som er laget om nazistenes jødeutryddelser vet vi ikke, og vi
mener på ingen måte å antyde at det er for mange. Nå har det omsider blitt
laget EN film om muslimenes utryddelse av armenere under første verdenskrig.
Det var ikke et øyeblikk for tidlig. Filmen har tittelen ”Ararat”. Filmen er
produsert av en kanadier av armensk avstamning, og nærmere omtalt nedenfor :
At
What Point Is Killing 'Genocide'?
Washington
Post Sunday, November 24, 2002;
Nearly Nine
Decades After the Massacres, A Battle Still Rages To Define 'Genocide'
The festive
atmosphere last month at an advance screening of Atom Egoyan's "Ararat"
wasn't what one would expect at an evening devoted to a movie about genocide
and denial. The Library of Congress event, hosted by the Congressional Caucus
on Armenian Issues, felt decidedly celebratory, with a young congressional
staffer all smiles as he spoke of the progress toward greater recognition of
the crimes perpetrated on Armenians by the Ottoman Turks during the final years
of the First World War. Members of the caucus introduced the film, and
celebrated the accomplishments of Egoyan, a Canadian filmmaker of Armenian
descent. Genocide and genocide denial are grim but perennial topics in human
history, but this was a night to enjoy the success of Armenian muscle in the
halls of American power.
And then Egoyan's film began to roll. It is an onion
of a film, with historical events wrapped inside layers of memory, confusion
and argument, with everything unsettled and elusive. Miramax is now promoting
it with blunt ads that play up expectations that the film's direct treatment of
the Armenian genocide will anger the Armenians' most ardent critics, Turks and
the Turkish government: "Uncover the shocking secret of the movie they
don't want you to see" and "the most controversial film of the
year." But this is not a punch-in-the-gut film. It is not even a slick
potboiler like "Schindler's List."…
In the final
years of the First World War, the Ottoman Empire was falling apart, under
stress from a war being fought against the Russians and Western allies, across
several fronts. Within the empire's vast, polyglot territory were Christians
and Muslims, Turks, Kurds, Armenians and Jews; it was a fractious world.
Spurred in part by a fear of Armenian sedition that was vastly disproportionate
to any real threat, the Turks rounded up Armenian intellectuals and killed
them. There followed a series of mass deportations and killings, and soon
horrendous starvation. No settled figure for the death toll is agreed upon,
though estimates run from the hundreds of thousands to more than 1.5 million.
The suffering was
documented, at the time, in American newspapers, and the American ambassador to
the empire, Henry Morgenthau, repeatedly decried the genocide. Morgenthau,
whose account of the events has been criticized by Turkish scholars as being
exaggerated and perhaps fabricated, appears as a character in a
film-within-the-film that frames Egoyan's story.
When Raphael
Lemkin, a Jewish lawyer and activist, coined the term "genocide" in
the 1940s he was inspired, in part, by the fate of the Armenians. Adolf Hitler
took inspiration, too: "Who, after all, speaks today of the annihilation
of the Armenians?" he is supposed to have asked while planning his
invasion of Poland in 1939.
Så
gjenstår det å se om filmen vil bli vist i Norge. Det spørs, det er åpnbart en
bevisst politikk fra det politisk korrekte avskum i Norge at folkemordet på
armenerne sjal forties, men den 27 januar 2003 hadde det danske Kristelig
Dagblad en artikkel om muslimenes folkemord på armenerne under første
verdenskrig. Et lite utdrag er gjengitt nedenfor.
Kristelig
Dagblad 27 Januar 2003
Det er
en udbredt forestilling, at islam skulle være en særlig »tolerant religion«. I
det gamle osmanniske rige, Tyrkiets forløber, var undertrykkelsen af de kristne
armeniere og andre religiøse mindretal imidlertid massiv. Armenierne var
underlagt strenge begrænsninger med hensyn til for eksempel giftermål og
ejendomsret. Juridisk havde deres ord ikke så meget vægt som en muslims, og de
var selvfølgelig også underlagt den særskat, »jizya«, som det ifølge Koranen
tilkommer det muslimske samfund at opkræve af ikke-muslimer. Såvel i almindelig omtale
som i officielle dokumenter benævntes de som »rajah« eller kvæg.
Især i Osmannerrigets
nedgangsperiode kom dertil regelmæssige tvangsdeportationer og massemord.
Således kostede massakrer i 1894 til 1896 og 1909 hundredetusinder af armeniere
livet. Massakrerne udviklede sig til et regulært folkedrab under Første
Verdenskrig, hvor tyrkerne støttede den tyske alliance. Efter at den tyrkiske
hær havde lidt et ydmygende nederlag på den russiske front, blev det armenske
mindretal udpeget som syndebuk og anklaget for illoyalitet. Natten mellem den
23. og den 24. april 1915 - den sidste dato er siden blevet højtideligholdt som
mindedag for folkedrabet - iværksatte man fra myndighedernes side en storstilet
aktion, hvor man først likviderede den armenske intelligentsia og gejstlighed.
Derefter udgik ordren om dels at nedslagte, dels at deportere befolkningen til
et ørkenområde. Til at udføre massemyrderierne organiseredes særlige korps af
løsladte kriminelle under militær kommando. Særlig berygtet blev massakrerne
ved Vansøen ved Eufrats udspring. Det er i dette område, den bibelske tradition
placerer Edens have, men nu blev Vansøen benyttet til at aflive tusindvis af
armenske børn i. Almindeligvis angives antallet af dræbte til en million, men
nogle opgørelser angiver det dobbelte.
På
bakgrunn av dette kjørte vi et søk på ”Armenia” i de andre påstått kristne
aviser i Norden. Resultatet er gitt nedenfor:
Vårt
Land : 13 treff, ingen artikler om
folkemordet
Dagen:
0 treff
Norge
i dag : 1 treff, artikkel om folkemordet (Det glemte holocaust
)
Nya
Dagen (Sverige) : 72 treff, men ingen omtale av folkemordet
Vi gir
honnør til Norge i dag for å ha bidratt til å sette søkelys på folkemordet i
Allahs navn i 1915, andre kristne norske aviser bør skjerpe seg i så måte. Det danske holocaust senter har også bidratt
til å gjøre dette kjent :
Dansk
Center for Holocaust- og Folkedrabsstudier
Dansk
Center for Holocaust- og Folkedrabsstudier
Folkemordet på armenerne
illustrerer også et annet forhold, nemlig Nazislam, dvs
slektskapen mellom Nazismen og islam. Det muslimske folkemordet på
armenerne var forbilde for nazistenes folkemord på jødene under annen
verdenskrig, noe som er nærmere belyst i følgende artikkel:
The Journal January 2005
As Turkey moves toward eventual membership in the European Union this
Muslim nation should also come to grips with a terrible crime that has gone
largely unpunished. Armenians, many of them Christian, lived in this area of
what is now eastern Turkey for about 2,000 years. Despite suffering massacres
in 1894 and 1895 at the hands of the Ottoman Turks, they still numbered well
over 1 million in 1914. Ten years later only scattered handfuls were left.
Adolf Hitler used what is now called the Armenian holocaust as his
model for an even greater holocaust. Ottoman Turks developed techniques later
used by the Nazis, such as piling 90 people into a train car with a capacity of
36, and leaving them locked in for days, terrified, starving, and often dead.
Hitler was even more impressed with how the Turks got away with genocide. When Hitler on Aug. 22, 1939, explained that
his plans to invade Poland included the formation of death squads that would
exterminate men, women, and children, he asked, ‘Who,
after all, speaks today of the annihilation of the Armenians?’
In recent years some have. Books such as Peter Balakian’s The Burning
Tigris (HarperCollins, 2003) tell of the Armenian tragedy in a way that also
helps us to understand radical Islam. That’s because the key incitement to massacre came on Nov. 14,
1914, when Mustafa Hayri Bey, the Ottoman Empire’s leading Sunni authority,
urged his followers to commence a jihad: One pamphlet declared, ‘He who kills
even one unbeliever…shall be rewarded by Allah.’
The jihad proclamation received wide dissemination. When a priest asked
a Muslim army officer how he could participate in killing several thousand
Armenian women, Captain Shukri’s answer was simple: It was jihad time, and
after the murders he could ‘spread out my prayer rug and pray, giving glory to
Allah and the Prophet who made me worthy of personally participating in the
holy jihad in these days of my old age.’
The Ottoman Turk government set up and paid special killing squads. The
Ministry of the Interior gave instructions to ‘exterminate all males under 50,
priests and teacher, leave girls and children to be Islamized.’ Historians and
journalists have estimated that Turks killed 800,000 to 1 million Armenians in
1915 alone, and an additional 200,000 to 500,000 over the next seven years.
Here in Van, Turkey 89 years ago, provincial governor Jevdet Bey gained the
nickname ‘the horseshoe master’ because he nailed horseshoes to the feet of
Armenians. Henry Morgenthau, the American ambassador to Turkey, described in
1918 testimony of torture he had heard: ‘The gendarmes would nail hands and
feet to pieces of wood—evidently in imitation of the Crucifixion, and then
while the sufferer writhes in his agony, they would cry, ‘Now let your Christ
come help you.’
Aurora Mardiganian, the only member of her family to survive, told of
killing squads that planted their swords in the ground, blade up, at intervals
of several yards. Killers on horseback each grabbed a girl, rode their horses
at a controlled gallop, and tried to throw the girl so she would be impaled on
a sword: ‘If the killer missed and the girl was only injured, she would be
scooped up again until she was impaled on the protruding blade.’
The silent film Ravished Armenia, based on Aurora Mardiganian’s
account, caused a U.S. sensation—but British officials demanded before showtime
in London the deletion of a scene of Armenian women being crucified. Miss
Mardiganian agreed that the scene, which showed the women being crucified on
large crosses with their long hair covering their nude bodies, was inauthentic.
The scene was inaccurate, she said, because the crosses in the film were large,
but in reality they were little and pointed: ‘They took the clothes off the
girls. They made them bend down. And after raping them, they made them sit on
the pointed wood, through…’ Americans, she said, ‘Can’t show such terrible
things’ (and I can’t write about them in full detail).
After the World War ended in 1918 several Turks, including ‘the
horseshoe master,’ were executed for war crimes. Hundreds of perpetrators went
free, and to this day Turkish textbooks cover up the slaughter of Armenians, as
they also cover up the slaughter of Greek Christians in western Turkey during
that same era. Prove Hitler wrong. Governments are to wield the sword to bring
justice, so remember Armenian and other victims of governments that killed
their own people, and thank God that the United States has worked to protect
innocent people in Kosovo, Afghanistan, Iraq, and Sudan.
—Marvin Olasky, World magazine, October 23, 2004, p. 52
Tyrkia rasende
på norske beskyldninger om folkemord
Bergens
Tidende 23 juni 2005
Den
tyrkiske regjeringen er rasende på Holocaust-museet i Oslo og den planlagte
utstillingen om folkemordet mot armenerne i 1915. - Museet fornærmer det
tyrkiske folk, sier en talsmann i utenriksdepartementet. Storavisen «Milliyet»
hadde i går et stort oppslag om saken under tittelen «Museumskrisen med Norge».
En talsmann for det tyrkiske utenriksdepartementet bekrefter overfor Bergens
Tidende at minister Abdulla Gül har protestert overfor Norge i en samtale med
den norske statssekretæren Kim Traavik tirsdag i Ankara.
-
Dette museet kommer til å fornærme det tyrkiske folket. Vi forventer at norske
myndigheter forhindrer armener-utstillingen, lød budskapet. Traavik skal ha
opplyst at museet er et privatmuseum som norske myndigheter ikke kan gripe inn
mot. Kilden i det tyrkiske utenriksdepartementet BT har snakket med sier at en
nå avventer åpningen av Holocaust-museet i august. Skulle armener-folkemodet
være med i utstillingen, vil den tyrkiske regjeringen vurdere saken på nytt.
-
Alvorlige konsekvenser for forholdene mellom våre land er ikke utelukket, heter
det. Men kilden nekter å gå nærmere inn på hva slags konsekvenser dette kan
bli. Offisielt nekter Tyrkia for at over en million armenere ble drept under
det ottomanske riket i 1915. Mens det er ubestridt blant de aller fleste
historikere at befolkningen i Anatolia enten ble drept eller deportert, påstår
regjeringen i Ankara at bare noen titusen omkom som følge av allmenne
krigshandlinger under første verdenskrig.
Det
første som er å bemerke til dette er at okkupasjonsmyndighetene i Anatolia
(også kjent som Tyrkia) her demonstrerer en total mangel på forståelse for
hvordan vårt samfunn, og vårt demokrati, i hvert fall i teorien skal fungere.
Det er ikke den norske stat som arrangerer denne utstillingen, det er et privat
museum. Likevel forlanger altså tyrkerjævlene at staten skal gripe inn og
stanse den. Det står et hvilket som helst norsk museum fritt å arrangere en
utstilling om et påstått islandsk folkemord på urbefolkningen i Australia om de
så ville, selvsagt fri fantasi, og eneste resultat ville bli at vedkommende
museum gjorde seg selv til latter.
Her
dreier det seg imidlertid om et folkemord som er dokumentert opp og ned ad
vegger og som alle noenlunde seriøse historikere er enige om fant sted, selv om
estimatene på antall ofre varierer en del, typisk fra 1.5 til 2 millioner. Selv
islamofile historikere i Vest-Europa benekter sjelden dette, de fortier det
bare. Og dette forlanger altså den illegitime terrorstaten Tyrkia at norske
myndigheter skal stanse en privat utstilling om ! Frekkheten kjenner ingen
grenser fra Europas pest og svøpe gjennom over 500 år.
Et
svært sjenerøst tilbud til tyrkerfaen ville være å gi ham 24 timer til å
erkjenne sine historiske forbrytelser, hvis ikke spark faenskapet tilbake til
Gobi-ørkenen der det kom fra, eller nuke hele svineriet unntatt Konstantinopel
til helvete. Tyrkia har overhodet ingen rett til å eksistere i sin nåværende
form. Det er en illegitim terrorstat bygget på ruinene av ødelagte sivilisasjoner
og gravene til myrdede folk (assyrere, armenere og grekere). Dagens tyrkere har
selvsagt ikke skyld i dette, ikke før de benekter og/eller forsvarer sine
forfedres historiske forbrytelser, men det gjør de hele tiden.
Kan
man forestille seg en lignende reaksjon fra Tyskland på en utstilling om
nazistenes folkemord på jødene ? Selvsagt kan man ikke det. I Tyskland er det
forbudt å benekte jødeutryddelsene, i Tyrkia er det forbudt å erkjenne
folkemordet på armenerne. Men så er da også Tyskland en del av den siviliserte
verden, og Tyrkia en del av den muslimske, og sivilisasjon og islam utelukker
gjensidig hverandre. Islam tolererer ikke sivilisasjon, og sivilisasjon som
tolererer islam underskriver sin egen dødsdom.
Striden
om anerkjennelse av folkemordet i 1915 fortsetter, og det gjenoppståtte
ottomanske imperiet fortsetter å blande seg inn i hva andre land sier og gjør i
den sammenheng:
'Armenian genocide' demo takes place
in Berlin
Expatica 20
March 2006 via APS Forum
More than
2,000 Turkish nationalists demonstrated in Berlin on Saturday in support of
denials that a genocide of Armenians took place under the Ottoman Empire in
1915. The protestors demanded among other things the repeal of a resolution
passed by a unanimous vote in the German parliament last year that called on
Turkey to hold an open dialogue on the Armenian massacre.
The resolution
has contributed to a rift between Germany and Turkey. According to independent
estimates, more than a million Armenians were killed in the massacre.
Fitzgerald: This week's
riots in France
JihadWatch 20
March 2006
Here is what
the Sunday edition of The New Duranty Times, reports: "In Lyon, French
youths protesting the law clashed with Turks demonstrating against the
construction of a memorial to Armenian victims of a 1915 massacre, Reuters reported.
I
likhet med bråket etter Muhammed-tegningene er dette også et muslimsk angrep på
ytringsfriheten i vestlige land. Minnesmerker over ofre for krig og overgrep er
også en form for ytringer, en form som tydeligvis ikke skal tåles i det nye
”flerkulturelle” Europa.
Young Armenians against
Normalization of Relations with Turkey And Azerbaijan
Asbarez
Online 4 April 2006
A survey
conducted by Sociometer polling center revealed that the overwhelming majority
of young Armenians are against normalization of relations with Turkey if this
requires giving up Armenians' territorial claims to Turkey and without Turkey's
acknowledgment of the 1915 genocide. According to the Sociometer poll, 90
percent of respondents said they were against the improvement of relations with
Turkey in that way.
The percentage
of those who would seek economic and other ties with Turkey before it
recognized the Genocide and met other Armenian demands was only 4 percent,
while 6 percent were undecided. Also 91 percent said they were against
establishment of normal relations with Azerbaijan without the final settlement
of the Karabagh issue. Only 2.9 percent said they would welcome it. The survey
was conducted in order formulate Armenia's national youth policy.
Kocharian Thanks Lithuania
for Genocide Recognition
Asbarez
Online 25 April 2006
President
Robert Kocharian thanked Lithuania for its Parliament's recent recognition of
the Armenian genocide as he received his visiting Lithuanian counterpart,
Valdas Adamkus, on Tuesday.
In a
resolution overwhelmingly approved last December, the Baltic state's
legislature, the Seimas, urged Turkey to "recognize historical facts"
and recognize the 1915 genocide of Armenians in the Ottoman Empire. The Turkish
Government denounced the move.
President Bush Again Fails
to Honor Pledge to Recognize Armenian Genocide
Asbarez
Online 25 April 2006
Despite the
call for moral clarity from over two hundred US legislators, President Bush
failed, once again, to honor his pledge to properly characterize the Armenian
genocide as a "genocide" in his annual April 24 remarks, reported the
Armenian National Committee of America (ANCA).
In a statement issued April 24, the annual day of
remembrance for the Armenian genocide, the President again resorted to the use
of evasive and euphemistic terminology to obscure the full moral, historical,
and contemporary legal implications of Turkey's genocide against the Armenian
people between 1915 and 1923. In retreating from his promise, the President
ignored the counsel of the one hundred and seventy-eight Representatives and
thirty Senators who had written letters urging him to properly characterize the
Armenian genocide.
Det franske parlament forbyr benektelse av
folkemord
Til
tross for heftige protester fra de muslimske
okkupasjonsmyndighetene i Bysants vedtok underhuset i det franske
parlamentet 11 oktober 2006 med 106 mot 19 stemmer en lov som gjør det
straffbart å benekte de tyrkiske muslimenes
folkemord på kristne armenere i 1915. Loven tilsvarer en allerede
eksisterende lov som gjør det straffbart å benekte nazistenes folkemord på
jødene under annen verdenskrig.
Nå kan
det selvsagt diskuteres hvor hensiktsmessig slike lover egentlig er. Intet
parlament kan vedta fortiden. Noen vil mene at det er bedre å møte dem som
benekter folkemord med fakta og debatt enn med å kriminalisere dem. Det er
imidlertid ikke det som er poenget. Det som er poenget er at hvis man først går
til det skritt å kriminalisere benektelse av folkemord må man være konsekvent.
Det kan ikke avhenge av om ofrene er jøder eller armenere og om de skyldige er
nazister eller muslimer. I så måte er dette vedtaket i det franske parlamentet
en viktig seier. Før forslaget blir lov
må det imidlertid også godkjennes av overhuset (senatet) og sanksjoneres av
presidenten, så man er ikke mål ennå.
Bildet til høyre kunne ha vært
fra nazistenes utryddelsesleirer for jøder fra annen verdenskrig, men det er
ikke det. Det er fra muslimenes forsøk på å utrydde armenerne under første
verdenskrig.
Det
er ikke det stolteste kapittel i Israels historie at ledende israelske
politikere har motarbeidet at folkemordet på armenerne skal bli anerkjent som
sådan, de ønsker åpenbart å ha et slags monopol på å ha vært ofre for et
holocaust. Tragedien og fordømmelsen av det som skjedde med jødene under annen
verdenskrig blir ikke noe mindre av å erkjenne at det skjedde noe lignende med
armenerne under den første. Snarere tvert i mot, fokus på islams historiske
forbrytelser burde medføre øket forståelse, sympati og støtte for Israel som i
dag er under angrep fra islam. Den skjebne Hamas og Hizbollah tiltenker jødene
i Israel er den samme som Det ottomanske imperiet tiltenkte armenerne, i den
samme perverse guddommens navn.
For
øvrig er det nok et folkemord som burde få samme status som det på armenerne og
det på jødene når man først har slått inn på denne veien. Det er de tyrkiske
muslimenes folkemord på kristne assyrere før og under første verdenskrig. Det skiller seg først og fremst
fra det muslimske folkemordet på armenerne ved at det foregikk over et lengre
tidsrom enn den meget konsentrerte nedslaktingen av armenere våren 1915.
Så
spørs det da hvor mange andre av de landene som har kriminalisert benektelse av
folkemord på jødene som vil følge i Frankrikes fotspor her og gjøre det samme
med folkemord på armenerne og eventuelt assyrerne.
Kilde:
French
lower house approves Armenia genocide bill
Reuters 12 October 2006
Jødenes
lidelser under annen verdenskrig har vært tema for utallige bøker og filmer, og
for all del, slik skal det være. Vi har ikke lov til å glemme, og vi skal
heller ikke glemme hvem som
fører arven fra nazi-bødlene videre i dag.
Men
det er et ”men” her. Jødene har ikke monopol på å være ofre for folkemord. Det
folkemord som sto modell for nazistenes jødeutryddelser under annen verdenskrig
var muslimenes utryddelse av kristne armenere under første verdenskrig. Og mens
folkemordet på jødene har gitt opphav til utallige filmer og bøker har det vært
svært dårlig med det om det muslimske folkemordet på armenerne.
Det er
også en annen viktig forskjell. I flere vestlige land er det straffbart å benekte
nazistenes folkemord på jødene. I det okkuperte Bysants
(også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia) er det straffbart å erkjenne folkemordet på armenerne. Så dyp er kløften mellom islam
og sivilisasjon.
Desto
mer gledelig er det at det nå omsider er kommet en film om folkemordet på
armenerne. Filmen, som er en dokumentar, har tittelen ”Screamers” og hadde
verdenspremiere i Los Angles i begynnelsen av november 2006. Bildet til venstre
viser en del av nøkkelpersonene under premieren. Sjansen for at denne filmen
vil bli vist i Norge er nok dessverre nokså små. Ethvert land som våger å
omtale de tyrkiske muslimenes folkemord på armenerne pådrar seg øyeblikkelig
vreden til Europas pest og svøpe gjennom over et halvt millennium.
Om det
har sammenheng med denne filmen er ikke helt klart, men det er også nylig
utgitt en armensk poster med tittelen ”Honouring The Survivors”. Den viser 80
armenere som overlevde redslene våren 1915. Posteren er gjengitt nedenfor.
Posteren
er utgitt av Armenian Film Foundation.
Både filmen og posteren omtalt ovenfor er det eksil-armenere i USA som i
hovedsak står bak.
* * *
Nyheter
fra Armenia er ikke akkurat hverdagskost i norske medier. For dem som måtte
ønske å følge med i det som skjer i den del av verden kan vi anbefale :
Dette
er en armensk avis som har en engelskspråklig internet-utgave.
ISRAEL I KAUKASUS: NAGORNO – KARABAKH
En av
verdens glemte konflikter er konflikten mellom Armenia og Aserbaidjan om
Nagorno 
Karabakh, enklaven inne i
Aserbaidjan hvor flertallet av befolkningen er kristne armenere, ref kartet til
venstre.
I
retrospekt kan vel denne konflikten sees som det første utslag av at det Olav
Versto har omtalt som en historisk parentes var over. Det Versto brukte den
betegnelsen på var den epoke hvor Sovjet utgjorde hovedtrusselen mot Vesten.
Det er i høyeste grad en parentes. Normalsituasjonen i over 1000 år har vært at
det er islam som er hovedtrusselen, ikke bare mot Vesten, men mot hele den
siviliserte verden innenfor muslimers rekkevidde. Sett mot det perspektivet
blir den kalde krigen kun en liten og ubetydelig parents.
Med
Sovjetunionens fall gjeninntrer normaltilstanden, og et av de første utslag av
dette var konflikten mellom det kristne Armenia og det muslimske Aserbaidjan om
Nagorno Karabakh. Men samtidig illustrerer det hvor gal verden er blitt. Bak
Aserbaidjan står Tyrkia, Tyrkia er medlem av NATO, og bak Tyrkia står derfor
USA og for så vidt også Norge, mens Russland står bak Armenia. Vesten, med USA
i spissen er blitt islams redskap for jihad, mens Russland har gjenoppstått som
Det Tredje Roma, kristenhetens høye beskytter.
I krigen mellom Armenia og Aserbaidjan på 90-tallet var det
armenerne som trakk det lengste strået. Det er nå kommet opp en website som gir
et forholdsvis omfattende bakgrunnsmateriale om denne krigen. Den ligger på:
Ethnic Cleansing in Progress -
War in Nagorno Karabakh
Innholdet er ikke gjennomgått i sin helhet, men siten
virker svært troverdig. Bl a legges det ikke skjul på at også fra armensk side
ble det begått overgrep mot sivile, men langt mindre i omfang enn det armenerne
selv var ofre for. At krigen var av religiøs karakter skulle fremgå med all
ønskelig tydelighet av at aserbaidjanske fly spesifikt bombet kirker i Nagorno
Karabakh, som tyrkiske fly for øvrig spesifikt bombet kirker under invasjonen
på Kypros. Bildet til høyre viser en bombet kirke i Nagorno Karabakh, nærmere
detaljer er gitt på siten referert ovenfor.
Som
man i og for seg måtte forvente stiller den politisk korrekte halal-rampen i
EU seg på terrorismens side også i
spørsmålet om Nagorno Karabakh.. I forbindelse med valg i 2002 kom EU med noen
fårete bemerkninger om ”Azerbaidjans territorielle integritet”. Armenias svar
er gjengitt nedenfor :
Armenia Reacts to EU
Statement on Karabakh
Asbarez
Online 5 August 2002
The Armenian
Foreign Affairs Ministry responded harshly to a statement by the European Union
last Friday in which the EU reiterated its support for the territorial
integrity of Azerbaijan and recalled that it does not recognize the
independence of Nagorno Karabakh. A statement by the EU Presidency noted that
the EU has always emphasized the need to establish a stable political agreement
concerning Nagorno Karabakh, which should be acceptable to both Armenia and
Azerbaijan.
The statement
by the Armenian Foreign Ministry, signed by Dziunik Aghajanian, a spokesperson
of the ministry, said Armenia expresses its concern over the statement on the
Nagorno Karabakh presidential elections made by the EU, especially since such a
statement is inappropriate for a Union which itself promotes European values
for the establishment of democracy. "Since 1994, similar statements have
been made about various elections, which have been held in Nagorno Karabakh,
and therefore, these statements come as no surprise. However, what is worrisome
is that these statements are made without a priori agreements with the Minsk
Group co-chairmen who are immediately involved in the negotiations process,
thereby unnecessarily complicating their years of effort in the search for a
final resolution to the conflict," it read.
Valget
i Nagorno Karabakh ble avholdt som planlagt, og resultatet ble :
Karabakh's Ghoukassian
Reelected in Landslide Victory
Asbarez Online 12 August 2002
Arkady
Ghoukassian, the incumbent president of Nagorno Karabakh, swept to a
predictable landslide victory in Sunday's presidential election in Nagorno
Karabakh, grabbing 89 percent of the vote, officials in Stepanakert announced
Monday. Ghoukassian welcomed their outcome as an overwhelming public
endorsement of his policies and again warned Azerbaijan against attempting to
regain control of Karabakh by force. Independent international observers,
meanwhile, described the polls as largely democratic.
Men
dette er neppe nok til å tilfredstille islams nikkedukker i EU og USA. I andre
sammenhenger snakker de om selvbestemmelse, men det gjelder tydeligvis ikke for
de kristne armenerne i Nagorno Karabakh. De er bekymret for Azerbaidjans
”territorielle integritet”, men Serbias territorielle integritet var de ikke
mye bekymret for da de i 1999 førte jihad på muslimenes vegne for å utbre islam
på Balkan. De er heller ikke synderlig bekymret for Indias territorielle
integritet i Kashmir, Russlands territorielle integritet i Kaukasus, eller
Kinas i Xinjiang. Men når man for en gangs skyld har klart å vriste et område
ut av islams blodige favntak er det plutselig opportunt å snakke om
”territoriell integritet”.
Etter at Armenia og den armenske befolkningen i Nagorno
Karabakh vant krigen mot Aserbaidjan har det stort sett vært stillstand i
området, selv om det er sporadiske trefninger med aserbaidjanske tropper.
Armenian
serviceman shot on Azerbaijan border
Yahoo News Thu
Jan 16, 2003
A border guard
on the tense frontier of Armenia and Azerbaijan was seriously wounded by
gunfire from the Azerbaijan side, the border guard service said Thursday. The
19-year-old guard, Mkrtich Airapetian, was shot in the village of Baganis and
taken to a hospital in Vanadzor, the service said. The Armenia-Azerbaijan
border is closed, a result of the continuing tensions over Nagorno-Karabakh, an
ethnic Armenian enclave within Azerbaijan that has been under control of ethnic
Armenian forces since a six-year war ended in 1994 with a cease-fire. Shooting
often breaks out along the no-man's-land between the enclave and Azerbaijan
proper.
Dette
er et glimt inn i en konflikt og en verden som MLK (Muslimsk Løgnkringkasting) og andre politisk korrekte talerør
for terrorister sjelden eller aldri nevner. Etter hundrevis av år under
muslimsk terror, og trekvart århundre under ditto sovjetisk har restene av det
armenske folk omsider fått sin frihet, en frihet vunnet gjennom mer blod og
tårer enn hva mennesker kan fatte. Men
i Kaukasus, som andre steder, kan ikke muslimene leve med at et område går tapt
for islam. Ni ganger har de azerbaidjanske morderhordene prøvd å renne den
tapre lille armenske enklaven i Nagorno Kharabach overende, og ni ganger har de
fått bank. Som det fremgår av oppslaget ovenfor nøyer de seg imidlertid ikke
med å angripe Nagorno Kharabach, de iverksetter provokasjoner mot selve Armenia
også. Nagorno Kharabach er Kaukasus sitt Israel, et lite tappert folk som
klamrer seg til sitt land, omgitt på de fleste kanter av fiender hvis eneste
ønske er å utslette dem. I motsetning til jødene har imidlertid ikke Armenerne,
verken i Nagorno Kharabach eller i selve Armenia, USA i ryggen. Armenia har noe
støtte fra Russland, men ellers er det primært sine egne krefter de må stole
på. Derfor slår da også armenske
myndigheter hardt ned på dem som prøver å unndra seg militærtjeneste. Det har i
sin tur produsert en del armenske flyktninger i Norge. Den 19-årige armenske
soldaten som ble alvorlig såret 16 januar burde få disse til å SKAMME seg.
Kafir
Karabagh's 15th Anniversary
Antijihad
Forum 22 Februaray 2003
Kafir
Karabagh's 15th Anniversary was just celebrated and completed at its capital of
Stepanograd. Representatives and speakers of Nations and Ethnicities oppressed
by Islam paid homage to this mini-Republic of 150,000 Kafirs who day and night
face extermination at the hands of 8 million genocidal Azeri Turkic Muslims and
have beaten these Muslims in nine or more encounters since the fall of the
USSR. According to ARMINFO's correspondent in Stepanograd, from early morning
Feb. 20, a flood of appreciative and worshipful humanity streamed to the
Stepanograd Memorial Complex to bring their gratitude and flowers to the
monuments of the heroes of the Karabagh wars and the memorials to the victims
of the Sumgait and Baku pogroms and other sites.
There was a
historical conference attended by scholars from all over the world, a meeting of
scientific importance at the Artzakh University, a conclave of Karabagh war
veterans and a terrific art exhibit featuring the work of the mini-Republic's
youth. The Local Patriarch of the Orthodox Church Pargev Martirosian addressed
the multitudes with these words "We have paid a high price in blood and tears and lives for our victory but we have achieved this
empowerment of Artzakh/Karabagh, ARmenia and Our Diasporas!"
Det er nesten så man kan lure på om den siterte patriark
har lest dette land-dokumentet om Armenia: “Frihet gjennom blod og tårer”
I slutten av desember 2003 kunne BBC fortelle at partene
hadde møtt hverandre til forhandlinger i Storbritannia:
Karabakh talks
lead to peace vow
BBC 20
December 2003
Armenia and
Azerbaijan have pledged moves to end decades of conflict following key talks
held in Scotland. Delegates announced that peace would be the only acceptable
resolution over the disputed enclave of Nagorno Karabakh. The village of
Craigellachie, in Moray, hosted the first bilateral talks on the issue between
the two countries, along with representatives from Georgia. The three countries
also agreed to operate a rotating presidency, starting with Georgia in January.
Both Armenia
and Azerbaijan are now committed to ending the feud, which has resulted in the
deaths of thousands of people, after Armenians declared their independence from
Azerbaijani rule.
Dette
er meget foruroligende. Når muslimene vil forhandle og inngå avtaler betyr det
at de står svakt, da er tiden for ikke å vise nåde eller ta fanger, men knuse
dem. Aserbaidjan er et tvers i gjennom råttent og korrupt regime, i tillegg til
å være muslimsk. Hele 9 ganger har de prøvd å nedkjempe den tapre lille kristne
enklaven i Nasorno Karabakh, men fått grundig juling hver gang, og nå vil de
forhandle. Man får bare håpe at armenerne ikke lar seg lure. Som de fleste
muslimske stater er Aserbaidjan illegitim, uten rett til å eksistere, bygget
som den er over gravene til myrdede folk og ødelagte sivilisasjoner. Det er
ikke bare Nagorno Karabakh som tilhører Armenia, HELE Azerbaidjan gjør det, som
hele Pakistan tilhører India. Det minste armenerne bør forlange i
forhandlingene er at Aserbaidjan en gang for alle oppgir alle krav på Nagorno
Karabakh, og at det sikres en korridor derfra til Armenia.
The AntiJihad
Forum 11 May 2004
Armenians of
Nagorno-Karabagh (Artsak) say they are well prepared to fight a war if again
attacked by Muslim Azerbaidjan. Nagorno-Karabagh (Artsak) is a Christian
Armenian enclave preserved by Amenians inside Azerbaidjan. During the last
years of the Soviet Union pro-Turkish Azeris wanted to dismantle the little
republic and absorb it into Azerbaidjan. This led to a viscious war.
Azerbaidjan had all the advantages, yet it lost Artsak. Large numbers of
Muslims had to flee from Artsak and ended up as refugees. Armenians won the
conflict but the war was never officially finished. Azerbaidjan has not given
up the enclave and insists that the Muslim refugees be allowed back. Armenians,
however, have declared their independence, and say they will continue to hold
onto this territory even if this leads to another war.
The
inhabitants of Artsak say that they live with the counsiousness that they can
be attacked any time and they are well prepared for it. In the meantime Artsak
Armenians are planning to rebuild their ancient capital Shushi which is close
to the border with Azerbaidjan.
Look at this
interesting link: http://groong.usc.edu/news/msg86569.html
Finnmark
dagblad 28 januar 2004
OSSE
skal etterforske anklager om at armenere bosetter seg i det okkuperte området
Nagorno-Karabakh. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)
sender en delegasjon, etter anklager om armenske bosettinger i det okkuperte
området. Utsendingen er en del av arbeidet for å skape enighet i den årelange
konflikten om Nagorno-Karabakh. Etnisk armenske styrker har siden 1990-tallet
okkupert den armenske enklaven i Aserbajdsjan.
–
Ifølge opplysninger vi har mottatt, blir det aktivt utført bosettingsaksjoner i
de okkuperte områdene, sier Aserbajdsjans utenriksminister Araz Azimov. Han er
forberedt på å fortsette samtalene med Armenia, men frykter bosettingene vil
føre til en negativ utvikling i konflikten
Det er i grunnen ganske typisk
at de rabiesbefengte kebab-kjøterne i OSSE velger å ”granske” akkurat disse
bosettingene. Hva de i sin historieløshet overser er at ikke bare Aserbajdsjan,
men også hele Tyrkia, er en eneste ulovlig bosetting, bygget over ruinene av
ødelagte sivilisasjoner og myrdede folk, ødelagt og myrdet i Allahs navn. Det
muslimske Aserbajdsjan er preget av vold, kaos og korrupsjon. Den
kristne/armenske enklaven Nagorno Karabakh er en øy av sivilisasjon i et hav av
barbari, og akkurat den ”øya” er det OSSE velger å ”granske”.
Russian minister calls
military solution of Karabakh problem hopeless
Interfax 24
January 2006
Russian Deputy
Prime Minister Sergei Ivanov thinks
that a military solution of
the Azerbaijani-Armenian conflict over Nagorno Karabakh has no prospects.
"We believe that the two
countries, Azerbaijan and Armenia, should settle all disputes by political
and diplomatic means.
A military solution of the
problem is hopeless," he told the press in Baku on Tuesday.
After an
agreement is reached,
the international community and Russia should do their utmost for the settlement to materialize, Ivanov said.
"Russia is ready to allocate significant resources for
that," he added.
Man kan jo lure på hva Ivanov
mener med en “løsning” på Nagorno-Karabakh problemet. Det
problemet ER løst, området er vristet ut av
muslimsk kontroll. Riktignok klår Azerbadjan i fingrene etter å gjenerobre det,
og de har forsøkt flere ganger, men fått grundig bank hver gang. Ivanovs utsagn
må vel snarere tolkes som en diplomatisk formulert advarsel til Azerbadjan mot
å forsøke seg flere ganger. Russlands sympati og støtte i denne konflikten
mellom Armenia og Azerbadjan har klart vært på Armenia sin side.
EU og USA tør ikke anerkjenne
Nagorno Karabakh av frykt for å fornærme oljeprodusenten Azerbaidjan. Men det
spiller i grunnen ikke så veldig stor rolle. Nagorno Karabakh kunne ikke fått
sin selvstendighet uten å ha selve Armenia i ryggen, og Armenia har på sin side
Russland i ryggen. Bak Azerbaidjan står imidlertid Tyrkia, og bak Tyrkia står
USA og NATO, på islams side, dvs på GAL side som i Bosnia, i Kosovo, i Irak og
nesten overalt ellers. Satt på spissen kan man faktisk si at Vesten, inklusive
USA, allerede HAR falt til islam. Vesten bruker nemlig både sin politiske
innflytelse og sin militærmakt i islams tjeneste og for å fremme islams
interesser en rekke steder i verden, og Nagorno Karabakh er ett eksempel på
det.
Kanarifuglen
fra Kaukasus
Om det fortsatt er i bruk skal være usagt, men i
tidligere tider pleide gruvearbeidere å ta med seg kanarifugler i bur ned i
gruvene. Grunnen til det var at disse fuglene evnet å oppdage fare for
gasseksplosjoner før arbeiderne selv eventuelt gjorde det, og kunne derfor gi
varsel om en fare som var i ferd med å utvikle seg.
I dag, ca 15 år etter konflikten mellom kristne armenere og muslimske
azerbaidjanere om Nagorno-Karabakh,
er det ikke vanskelig å se at denne konflikten var
en slags kanarifugl. Den var antakelig det første varsel om at det som var den historiske normaltilstand fra det 7 til begynnelsen av det 20
århundre var i
ferd med å gjeninntre, med islam som en trussel og en angriper mot det kristne
Europa.
I dag vet vi at det var ikke bare
azerbaidjanere som slåss på muslimsk side, det strømmet også til muslimske
leiesoldater og frivillige fra diverse andre land, slik det gjorde senere på Balkan.
Og det var heller ikke bare armenere som slåss på den
kristne siden. Armenerne fikk hjelp av frivillige og av leiesoldater, først og
fremst russere og ukrainere.
Krigen endte med en temmelig
knusende kristen seier. Da kruttrøyken drev vekk etter at Russland hadde meglet
frem en våpenhvile i 1994 var andelen muslimer i Nagorno-Karabakh redusert fra
ca 20 % før konflikten til praktisk talt null. Siden da har Nagorno-Karabakh
vært en de facto selvstendig stat, men selvsagt med nære bånd til Armenia,
og derigjennom også til Russland.
Oppslutningen om den sittende regjering i valg
ligger typisk mellom 80 og 90 %.
Men fred i området har det ikke
blitt. De ca 150.000 kristne armenerne er omringet på nesten alle kanter av ca
8 millioner muslimske azerbaidjanere som ikke har noe høyere ønske enn å skjære
over strupen på hver eneste armener de kan få tak i. Skyttergravene fra krigen
tidlig på 90-tallet er fremdeles intakte og bemannet, og det skytes fortsatt
med mer eller mindre jevne mellomrom, fra begge sider. Formelt er det faktisk
også fremdeles krigstilstand mellom Armenia og Azerbaidjan,
det russerne meglet frem i 1994 var kun en
våpenhvile, situasjonen er langt fra avklart. Bildene nedenfor er hentet fra
den engelskspråklige TV-kanalen Russia
Today og viser
glimt fra ”dagliglivet” ved denne skarpe frontlinjen mellom sivilisasjon og
islam.
Selv om det formelt er våpenhvile hviler med andre
ord våpnene slett ikke hele tiden. I begynnelsen av mars 2008 antok imidlertid
de sporadiske småtrefningene en mer alvorlig karakter. Hva som utløste det er
vanskelig å si med sikkerhet. Det man imidlertid kan si er dette var noe klart
mer alvorlig enn slengskudd med håndvåpen fra skyttergravene på begge sider.
For første gang på en god stund ble tungt artilleri tatt i bruk og det totale
antall drepte skal ha vært 16 mann til sammen på begge sider, angivelig 8 på
hver side. Etter noen dager synes det å ha roet seg igjen, og når dette
skrives, en drøy måned senere virker det som om situasjonen er tilbake til det
normale.
Men hva skjedde egentlig, og hvorfor? Armenerne
hevder at Azerbaidjan forsøkte å utnytte en situasjon med indre uro i Armenia i
form av demonstrasjoner som krevde flere menneskeliv. Det er ikke umulig. Like
lite som arabiske muslimer kan forsone seg med at Israel eksisterer kan
azerbaidjanske muslimer forsone seg med at Nagorno-Karabakh eksisterer. Begge
deler er nemlig territorier som en gang har vært under muslimsk styre, og at
slikt territorium går tapt til vantro er utålelig for muslimene.
Nagorno-Karabakh er på mange måter et slags Israel i Kaukasus. De kristne armenerne
der er få i antall, de er omringet på nesten alle kanter av en muslimsk fiende
som vil utrydde dem om de får sjansen. Men de sverger på at de heller kjemper
til siste blodsdråpe av siste mann, kvinne og barn heller enn på nytt å komme
under muslimsk herredømme.
Uansett hva som nå utløste
trefningene i begynnelsen av mars 2008, og uansett hva de måtte innvarsle, hvis
det finnes en flekk på denne jord som er verdt å forsvare mot islam må det være
Nagorno-Karabakh. Hvis det finnes et folk på denne jord som fortjener å
forsvares mot islam er det armenerne i Nagorno-Karabakh. Det er ikke ofte de
nevnes i nyhetene, begivenhetene har på en måte gått dem forbi, de er blitt
liggende igjen nærmest som det stille øyet i en storm som i dag raser over
store deler av verden.
Men dette Israel i Kaukasus, denne kanarifuglen fra Kaukasus, denne ”Fjellenes
Sorte Have”, som Nagorno-Karabakh betyr, sammenfatter likevel på en særegen
måte den over tusenårige konflikt mellom sivilisasjon og islam.
Kilder:
Armenian and Azerbaijani
troops exchange fire
Russia Today 4 April 2008
Violence escalates in
Nagorno-Karabakh
Russia Today 5 March 2008
Gun battle kills several
in Nagorno-Karabakh
Russia Today 6 March 2008
Sist oppdatert: 20. april 2008
Tilbake til
muslimske forbrytelser verden rundt
AntiJihad Norge
e-mail: ajnorge@hotmail.com