PRESENTERER

Anatolia – Det okkuperte Bysants

Dette land-dokumentet omfatter den enhet som til daglig omtales som Tyrkia. Ordet ”enhet” er ikke tilfeldig valgt. Å kalle det en ”stat” ville gi det et anstrøk av legitimitet. Tyrkia er ingen legitim stat med rett til å eksistere i sin nåværende form. Den er bygget over ruinene til ødelagte sivilisasjoner og myrdede folk. På samme måte som jødene har gjort gjeldende sitt historiske krav på sitt eget land har de som er igjen av Anatolias opprinnelige folk (armenere, assyrere og grekere) rett til å kreve sitt land tilbake.

Omtalen av islams forbrytelser mot menneskeheten i Anatolia er delt i følgende to hoveddeler:

· HISTORISK BAKGRUNN

· DAGENS ANATOLIA

HISTORISK BAKGRUNN

Mesteparten av det som i dag utgjør Tyrkia var en gang en del av Det Østromerske Rike, eller Bysants. Det er bakgrunnen for at vi refererer til området som Det okkuperte Bysants. Dette området huset en gang er blomstrende kristen sivilisasjon som ble utradert av muslimske morderhorder østfra.

Halvøya Anatolia har sett mange sivilisasjoners vekst og fall, men det skal man ikke gå inn på her. Den første smaken av alle sivilisasjoners kollektive fiende, islam, fikk Anatolia allerede under de tidlige muslimske erobringene i det 7 og 8 århundre. Da var angriperne arabiske muslimer, og Bysants klarte å ri denne første stormen av.

Det andre angrepet fra islam kom østfra i det 11 århundre, og angriperne da var seljukkiske tyrkere. Noen detaljert beskrivelse av hvordan Anatolia gikk tapt for den siviliserte verden og falt i hendene på islam skal man ikke gå inn på her, men den uten sammenligning viktigste begivenhet var slaget ved Manzikert 26 august 1071 hvor en bysantinsk arme ble slått av tyrkiske muslimer. For en nærmere omtale av slaget se:

That Terrible Day: The Byzantine defeat at Manzikert, AD 1071

Resultatet av dette slaget var at Bysants krympet kraftig, kartet til høyre viser imperiets yttergrenser ca 10 år etter slaget, nærmere bestemt i 1080. Det kristne nederlaget ved Manzikert ga for øvrig også støtet til korstogene, men det er en annen historie. Bysants holdt imidlertid stand i ytterligere nesten 400 år, før det gikk under med Konstantinopels fall 29 mai 1453.

I forbindelse med Tyrkia er også begrepene kalif og kalifat sentrale. Kalifatet er det muslimske verdensrike som til slutt skal omfatte hele verden. Dets overhode, kalifen, er alle muslimers overhode, og Profeten Muhammeds etterfølger. I de første århundrene etter Muhammed var det én kalif, men etter hvert som det ble splittelse i den muslimske verden oppsto det flere kalifater eller dynastier. Etter at ikke-muslimske mongoler hadde knust kalifatet med hovedsete i Bagdad på 1200-tallet fantes det egentlig ikke noe kalifat lenger, men det fantes en kalif. Etter hvert som mongolene gikk over til islam og tyrkerne erobret stadig nytt land i Allahs navn fremsto tyrkerne som den ledende nasjon innen islam, på bekostning av araberne.

I 1512 ble Selim I ( bildet til venstre) sultan over tyrkerne, og med ham passerte definitivt islams sverd fra araberne til tyrkerne. Han tok kontrollen over de hellige byene Mekka og Medina og tvang den siste kalifen fra Abasid-dynastiet til formelt å overgi tittelen kalif og tilhørende symbolene (Muhammeds sverd og kappe) til ham. Selim I var en ”verdig” arvtaker etter Muhammed som øverste leder for en pervers dødskult. Internet-leksikonet Wikipida beskriver ham som følger:

“He was bigoted, bloodthirsty and relentless, earning him the sobriquet "Selim the Cruel". (Though one Turkish historian praises his humanity for forbidding condemned persons to be cut up while still alive or roasted slowly before a fire.) At one time he was, with difficulty, dissuaded from ordering the complete extirpation of all the Christians in Turkey. His ambition was insatiable; he is said to have exclaimed when looking at a map that the whole world did not form a sovereignty vast enough for one monarch.”

Den resterende del av historisk bakgrunn er inndelt i følgende avsnitt:

· Det Ottomanske Imperiet – Europas skrekk og svøpe

· Første Verdenskrig

· Den gresk-tyrkiske krig 1919-1922 & massakrene i Smyrna

· Kalifatets fall – reformer, modernisering og sekularisering

· Folkemordet på de pontiske grekerne

· Fortsatt etnisk og religiøs rensing

· 6 september 1955 - Krystallnatten i Konstantinopel

De enkelte avsnitt er bokmerket, for å gå direkte til et bestemt tema, klikk på linken ovenfor

Det Ottomanske Imperiet – Europas skrekk og svøpe

I århundrene etter Konstantinopels fall var Det Ottomanske Imperiet Europas skrekk, svøpe og forbannelse. Dets forbrytelser mot forskjellige europeiske folk er beskrevet bl a i land-dokumentene om Armenia, Assyria, Bulgaria, Romania, Kosovo og Bosnia. Gang etter gang kastet de muslimske hordene seg mot hjertet av Europa, og hadde de lykkes ville vi i dag ha vært på det samme nivå den muslimske verden. Følgende linker gir en mer detaljert beskrivelse av historien til Det Ottomanske Imperiet.

Ottoman Empire

The Ottoman Khilafa

History Of Ottomans

Man skal kanskje ikke legge for stor vekt på det, men det er en symbolikk i at de muslimske kanonene som brøt Konstantinopels murer i 1453 var konstruert av en kristen forræder. Heri ligger imidlertid også kimen til Det Ottomanske Imperiets tilbakegang og fall. Det sakket gradvis etter de europeiske maktene når det gjelder vitenskap og teknologi. Dette er også grunnlaget for våpenteknologi, dvs militærmakt. Det første signalet om det kom i 1571 da en tallmessig overlegen muslimsk flåte led et knusende nederlag for en kristen flåte i sjøslaget i Lepanto-bukten. Det var ikke bare det at muslimene tapte, til tross for at de var tallmessig overlegne, som var bemerkelsesverdig, nederlaget var KNUSENDE, praktisk talt hele den muslimske flåten ble utradert, med forholdsvis moderate tap på kristen side.

Drøyt 100 år senere, i 1683, led muslimene et nytt avgjørende nederlag da deres annet forsøk på å erobre Wien mislykkes. Fra da av gikk det stort sett bare nedover med imperiet. Fra nord presset Russland på, og landene i Vest-Europa hadde ikke lenger den samme frykt og respekt for de tyrkiske muslimene. Når et imperium går mot sin undergang oppstår det imidlertid gjerne konkurranse og kappløp mellom dets fiender om å sikre seg en del av byttet. Vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) var redde for at Russland skulle trenge langt nok syd til å frigjøre Konstantinopel og etablere seg ved Middelhavet. Dette ville true deres forbindelser med kolonier både i Det Fjerne Østen og i Afrika. Dette var bakgrunnen for at de stilte seg på Det Ottomanske Imperiet sin side i Krim-krigen.

Innen Det Ottomanske Imperiet var det krefter som så hvilken vei det bar, at man sakket stadig mer etter i forhold til Europa, og som prøvde å presse på for å få gjennomført reformer av forskjellig slag, Å reformere en stat som har islam som sitt fundament er omtrent like umulig som å reformere islam selv. Opposisjonen mot sultanen kom fra en nasjonalistisk bevegelse som kalte seg Unge Tyrkere, og i 1908 gjennomførte de et kupp som avsatte sultanen. Dette forandret imidlertid ikke noe særlig, og de to Balkankrigene i 1912-1913 svekket imperiet ytterligere.

Selv om Det Ottomanske Imperiet hadde vært Europas skrekk, pest og svøpe i hundrevis av år så en del europeiske nasjoner med uro på at det var i ferd med å falle sammen. Dette var særlig tilfelle for Østerrike-Ungarn og Tyskland, som var bekymret over Russlands økede makt og innflytelse, og over et også stadig sterkere Serbia. Da de berømte skuddene falt i Sarajevo var derfor både Østerrike-Ungarn og Tyskland mer enn villige til å ta et militært oppgjør med både serbere og russere. Resultatet ble som kjent Første Verdenskrig.

Første Verdenskrig

Nå var det mange faktorer som ledet til Første Verdenskrig, og slett ikke alle hadde noe med islam eller Det Ottomanske Imperiet å gjøre. Noen detaljert beskrivelse av den krigen hører ikke hjemme her, men noen momenter og begivenheter kan være verdt å nevne. Det Ottomanske Imperiet gikk med på Tysklands og Østerrike-Ungarn sin side i krigen, og underskrev dermed sin egen dødsdom. De led nederlag på mange fronter. På Kaukasus-fronten slo deres angrep på Russland feil, mens russernes angrep førte russiske tropper langt inn i det som er dagens Tyrkia. I Midtøsten led de det ene nederlaget etter det andre for britene, noe som bl a ledet til at Jerusalem kom under kristen overhøyhet for første gang siden korsfarerne.

Kun i ett viktig militært oppgjør trakk tyrkerne det lengste strå: Gallipoli. Gallipoli kan betraktes fra flere synsvinkler. Fra et praktisk militært synspunkt var det et forsøk på å bryte en fastlåst situasjon på Vestfronten. Planen var at den britiske og franske marine skulle skyte seg gjennom Dardanellene og frem til Konstantinopel. Det regnet man med ville få Det Ottomanske Imperiet til å trekke seg ut av krigen, noe som igjen ville gjøre det mulig for de vestallierte å levere omfattende forsyninger til Russland. Russiske angrep østfra ville kreve at Tyskland forflyttet tropper og materiell fra vest til øst, noe som igjen ville åpne opp for et gjennombrudd på Vestfronten.

Dette var det praktiske militære aspektet ved Gallipoli. Felttoget hadde imidlertid også selvsagt et sterkt symbolsk aspekt. Hvis det ble vellykket ville det bety at verdens eldste kristne by, Konstantinopel, ble fravristet muslimene, og igjen kom på kristne hender. Sjokket over byens fall 450 år tidligere hadde vel kanskje lagt seg, men det var bare ca 200 år siden Wien nær hadde lidd samme skjebne, og selv lenge etter det hadde sultanens horder plyndret og herjet i hjertet av Europa.

Passasjen fra Egeerhavet, gjennom Dardanellene, inn til Konstantinopel var forsvart av en rekke tyrkiske fort på begge sider, ref kartet til høyre. Å skyte seg gjennom disse forsvarslinjene ville ikke bli noen lett oppgave for britiske og franske slagskip.

Det første forsøket på å trenge gjennom Dardanellene og inn i Marmara-havet (farvannet mellom Dardanellene og selve Bosporus-stredet hvor Konstantinopel ligger) fant sted allerede 15 januar 1915 av den franske ubåten ”Saphir”. Ingen vet sikkert hva som skjedde. Noen rapporter går ut på at hun gikk på en mine, andre at hun grunnstøtte. Forsøket var i alle fall mislykket. Dette var imidlertid nærmest bare en ”føler”. Det første seriøse angrepet med overflatefartøyer mot de ytre fortene fant sted 19 februar da 12 britiske og franske slagskip åpnet opp med alt de hadde mot de muslimske befestningene på land. Operasjonen ble imidlertid hindret av dårlig vær og måtte avbrytes til den 25 februar. Denne dagen lykkes det imidlertid de allierte fartøyene å påføre de ytre befestningene en del skade, dels gjennom kanonild, dels gjennom en særdeles dristig landsetting av en mindre styrke som klarte å ta seg frem til en del kanonbatterier og ødelegge dem.

De ytre fortene var med dette nokså desimert, men det var bare begynnelsen. Nye bombardement den 2, 3 og 5 mars ga ingen synlige resultater. Det fundamentale problemet var at minefeltene hindret de allierte marinefartøyene i å komme på effektivt skuddhold av de indre fortene. For at det skulle være mulig måtte disse minefeltene først sveipes. Minesveipere kunne imidlertid heller ikke sendes inn for å gjøre den jobben, de ville bli særdeles lette mål for de muslimske kanonene på land. Man hadde med andre ord en ”Catch 22 situasjon”. Man forsøkte seg med å sveipe minene om natta, men lyskastere på land i kombinasjon med kanonbatteriene anrettet den rene massakren blant minesveiperne.

Den 10 mars rapporterte den britiske øverstkommanderende, Admiral Carden at det ikke lot seg gjøre å forsere stedene inn til Marmara-havet med de styrkene han hadde til rådighet. Marineminister Winston Churchill ga ham ordre om å gjøre det uansett, noe som førte til at Carden i stedet valgte å trekke seg fra sin stilling. Han ville ikke ta ansvaret for å seile flåten inn i et minefelt rett foran uskadde tyrkiske kystfort. Han ble erstattet av Admiral John de Robeck som var villig til å gjøre det politikerne i London og Paris forlangte, uansett hva det måtte koste av livene til franske og britiske sjøfolk.

Angrepsdatoen ble satt til 18 mars, og flåten som skulle prøve å skyte seg gjennom Dardanellene besto av ikke mindre enn 16 britiske og franske slagskip og slagkryssere. De som så dette synet glemte det aldri. De 16 massive stålkolossene som gled hen over det asurblå vannet mens kanonene deres tordnet mot befestningene på land var både et vakkert og skremmende syn på en gang, et syn som ga inntrykk en enorm makt. Synet var imidlertid egnet til å bedra. Ledelsen i både den britiske og franske marine hadde vært skeptiske til hele operasjonen fra starten, de betraktet det som ”generalenes sjøkrig” å bruke skipsartilleri mot befestninger på land på denne måten. De hadde derfor nektet å sette inn sine nyeste og mest moderne og potente fartøyer. De 16 fartøyene kunne nok være et imponerende syn for et ikke-faglig øye, men med ett unntak var de alle gamle og på slutten av sin operative levetid. Kun ett topp moderne slagskip var med i flåten, det britiske slagskipet HMS Queen Elisabeth. Dette hadde selvfølgelig sine konsekvenser både for rekkevidde og presisjon når det gjelder skytset deres.

Det gikk som mange i ettertid kanskje vil si at det måtte gå. Det første som gikk galt var at det franske slagskipet Bouvet (bildet til høyre) gikk på en mine ca kl 14.00 og sank i løpet av kort tid med tap av det aller meste av besetningen. Den allierte flåten fortsatte imidlertid å presse på oppover gjennom stedene da to nye katastrofer inntraff. Ca kl 16.00 gikk de den britiske slagkrysseren HMS Inflexible på en mine. Den sank ikke, men ble påført betydelige skader, og 29 mann av besetningen ble drept. Fartøyet kunne ikke lenger delta i angrepet.

Bildet til venstre: Det franske slagskipet Bouvet synkende og i brann i Dardanellene 18 mars 1915.

Fire minutter senere gikk også det britiske slagskipet HMS Irresistible på en mine. Det sank ikke umiddelbart, så tapet av menneskeliv var ikke så katastrofalt som på den franske Bouvet, men skipssjefen vurderer at fartøyet ikke kan reddes og gir ordre om å forlate fartøyet. Tre timer senere sank det. I mellomtiden var også det britiske slagskipet HMS Ocean truffet gjentatte ganger av de tyrkiske kanonbatteriene på land og påført så store skader at det måtte forlates, og sank påfølgende natt. Med 25% av flåten satt ut av spill innså Admiral John de Robeck galskapen i foretakende, og ga ordre om at forsøket på å forsere stredene skulle oppgis.

På britisk og fransk side innså man at skulle de tyrkiske fortene settes ut av spill måtte man landsette tropper og angripe dem fra landsiden. Denne landsettingen måtte skje så langt ute at den var utenfor rekkevidde av de fortene som slagskipene ikke klarte å nedkjempe med sine kanoner, dvs på den søndre delen av Gallipoli halvøya som dannet den nordvestre siden av Dardanellene. Landgangssonene er markert på kartet til venstre.

Landstigningen begynte 25 april, og troppene kom fra en lang rekke land. Hovedtyngden var britiske, franske, australske og newzealandske tropper, men også en indisk infanteribrigade deltok, samt en fargerik enhet som gikk under betegnelsen Det assyrisk-jødiske muldyrkorps. Det skal ha vært første gang en jødisk militæravdeling gikk i kamp siden romerne tok Jerusalem i år 70 F Kr. Det bør også bemerkes at dette må ha vært en av de ytterst få gangene i historien hvor islam ble angrepet av både kristne, jødiske og hinduistiske tropper.

Bildet til høyre: Australske tropper går i land på vestsiden av Gallipoli-halvøya den 25 april 1915.

Den brede alliansen hjalp imidlertid ikke. På noen av landingsstedene møtte riktignok invasjonstroppene forholdsvis beskjeden motstand, mens tyrkerne andre steder bet voldsomt fra seg. Situasjonen utviklet seg nokså raskt til en stillstand, hvor britene, franskmennene og deres allierte ikke kom i nærheten en gang av å ta de fortene som blokkerte passasjen inn til Konstantinopel. Tyrkerne klarte imidlertid heller ikke å kaste dem helt på sjøen igjen. I nesten et år, helt frem til januar 1916, raste det forbitrede kamper på halvøya. De vestallierte sendte inn til sammen nesten ½ million mann, hvorav ca 300.000 ble drept, såret eller tatt til fange av tyrkere. Også tyrkerne led store tap. Britiske ubåter som opererte i Marmara-havet gjorde det umulig for tyrkerne å forsyne sine tropper sjøveien.

Det første fartøyet som klarte å trenge gjennom Dardanellene og inn i Marmara-havet var for øvrig den australske ubåten AE-2, 25 april, den torpederte også en tyrkisk kanonbåt på vei inn. Senere fulgte andre ubåter etter, og de allierte ubåtoperasjonene i Marmara-havet medførte at forsyningene til de tyrkiske troppene på halvøya måtte gå via en enkeltsporet jernbane som endte langt fra fronten, og sulten var til tider en vel så farlig fiende for tyrkerne som invasjonstroppene.

Likevel, etter nesten et år med blodige kamper og store lidelser for troppene innså man på britisk og fransk side at foretakendet var dødfødt, at de ikke ville klare å ta de tyrkiske fortene, og at passasjen inn til Konstantinopel ville forbli stengt. I Januar 1916 ble derfor troppene trukket ut.

En liten ettertanke kan her være på sin plass. Russland fulgte selvsagt nøye med på denne operasjonen. Det var definitivt i deres interesse at den skulle lykkes, den ville åpne for en strøm av forsyninger fra Vesten til Russland. Det var imidlertid ikke SÅ mye i deres interesse at den skulle lykkes at de var likegrade med hvilke tropper som gjorde hva. Fra russisk side ble det lagt stor vekt på at greske tropper ikke under noen omstendighet måtte delta i noe direkte angrep på Konstantinopel. Nå kom det aldri til noe direkte angrep på Konstantinopel, men forholdet er likevel interessant. Grekere og russere fremstilles gjerne som ortodokse trosbrødre. Det er de i og for seg, men de er ikke SÅ mye brødre at Det Tredje Roma (Moskva) ville se på at grekerne selv befridde Det Andre Roma (Konstantinopel). Skulle Det Andre Roma befris skulle de helst gjøre det selv, eller til nød kunne briter og franskmenn gjøre det, grekere skulle i hvert fall ikke gjøre det. Et befridd Konstantinopel ville selvfølgelig ha utfordret Moskva som hovedsete for østlig (ortodoks) kristendom, og et befridd Konstantinopel ville de derfor ikke se under gresk kontroll.

I et historieløst, politisk korrekt og selvforaktende Vest-Europa er det nok ytterst få som i dag kjenner til Gallipoli i det hele tatt, og enda færre som ser det som en del av den 1400-årige konfrontasjonen mellom det kristne Europa og islam. Australierne og newzealenderne som bar de tyngste byrdene under kampene på land husker imidlertid i hvert fall slaget. På den såkalte ANZAC-dagen 25 april (dagen for landgangen) reiser mange av dem halve jorden rundt for å delta i en minnehøytidelighet på Gallipoli. Om vesteuropeerne har glemt sin historie, og australierne bare husker Gallipoli som et av mange slag de kjempet for det britiske imperiet under fjerne himmelstrøk, ser det ut til at muslimene husker både slaget og ser den større sammenhengen den dag i dag:

Terrorism alert for Gallipoli service

Sydney Morning Herald January 19 2003

People travelling to Gallipoli for Anzac Day ceremonies this year are being warned by the Federal Government to be wary of terrorist attacks. In a travel advisory upgraded last week, the government revealed Australia and Turkey were reviewing security for Anzac Day at the Gallipoli site.

Den gresk-tyrkiske krig 1919-1922 & massakrene i Smyrna

Selv om muslimene trakk det lengste strå ved Gallipoli endte Det Ottomanske Imperiet opp på tapernes side i Første Verdenskrig, sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn. For Det Ottomanske Imperiet betydde det slutten, i hvert fall i den form det hadde eksistert i ca ½ årtusen. Som alltid når et imperium går under reiste undertrykte folk seg innen imperiets grenser, og ytre fiender og historiske rivaler søkte å gjøre opp gamle regnskap. Imperiets besittelser i Nord-Afrika, Midtøsten, Kaukasus og Europa fikk dels selvstendighet, eller kontrollen gikk over til europeiske kolonimakter som England og Frankrike.

Ved fredsavtalen i Sevres som ble undertegnet 20 august 1920 ble det sluttet fred mellom Det Ottomanske Imperiet og de vestallierte (England, Frankrike, Italia og Japan) med deres forbundsfeller (Armenia, Belgia, Hellas, Polen, Portugal, Romani, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og Hedjaz, sistnevnte er i dag en del av Saudi-Arabia). Under denne traktaten mistet Det Ottomanske Imperiet store landområder. Etter denne traktaten skulle Armenia og Kurdistan bli selvstendige stater. Mesopotamia og Palestina ble overdratt til britene, Syria og Libanon til Frankrike, Rhodos skulle bli italiensk, Thrace og Smyrna skulle bli gresk og Marmara-havet og stredene inn til Konstantinopel skulle demilitariseres og gjøres til internasjonalt farvann. Denne traktaten ble undertegnet av Sultan Mehmed VI som prøvde å redde sin egen trone og sin egen posisjon. Avtalen ble imidlertid avvist av den nasjonalistiske opposisjonsbevegelsen. Leder for denne var Mustafa Kemal Atatürk. Han var offiser og hadde kjempet både mot briter og franskmenn ved Gallipoli og mot russere og armenere i Kaukasus. Han hadde fått rykte som en meget dyktig hærfører, ikke uten en viss rett, vel og merke hvis man kun måler i form av seire på slagmarken. Hans felttog utmerket seg imidlertid med en massiv sløsing også med egne soldaters liv, og det er ikke noe som kjennetegner en dyktig hærfører.

Atatürk (bildet til venstre) sitt forhold til islam kan nok diskuteres. Han blir regnet som muslim, og ville nok også selv ha erklært seg som muslim. Han er imidlertid også i diverse kilder sitert på å ha kommet med særdeles nedsettende utsagn om Muhammed. Carl I Hagens utsagn til Levende Ord i Bergen sommeren 2004 blir bare småtterier i sammenligning. Atatürk sine utsagn om Muhammed ville gjort ham et hode kortere i en rekke muslimske land den dag i dag.

Om Atatürks forhold til islam kan sies å være uklart var hans forhold til tyrkisk nasjonalisme desto klarere. Han var en innbitt og fanatisk nasjonalist. I tråd med det var han villig til å gi slipp på besittelser utenfor det han anså som tyrkernes kjerneområde, dvs Anatolia, forutsatt at dette kjerneområdet ikke ble delt opp og delt ut til andre, men forble tyrkisk. Her er det imidlertid det å bemerke at Anatolia slett ikke er noe tyrkisk kjerneområde. Rent befolkningsmessig var det nok det på dette tidspunkt, men det var kun fordi områdets opprinnelige befolkning (grekere, armenere, assyrere, kurdere m fl) var blitt slaktet og fordrevet gjennom de århundrer hvor muslimske tyrkere hadde myrdet seg fra sitt egentlige kjerneområde lenger øst og helt til Wiens porter hvor de omsider ble stanset i 1683. Tyrkernes egentlige kjerneområde er det som i dag er Turkmemenistan, samt deler av Kasakstan og Usbekistan. Atatürk så det imidlertid ikke slik, han så Anatolia som tyrkernes hjemland og kjerneområde, som han ville slåss for, mens han var villig til å gi slipp på andre områder som tyrkerne hadde erobret i Allahs navn. Dette var dårlig nytt for to folk som hadde, og fortsatt har, historiske krav i Anatolia, nemlig grekere og armenere.

Ved utgangen av første verdenskrig var det fortsatt en ikke ubetydelig gresk befolkning i deler av Anatolia. Noen snakker om blomstrende greske samfunn, men det er nok en overdrivelse. Ingen ikke-muslimske samfunn blomstrer under islam, men de tillates til en viss grad å eksistere som annenrangs borgere, forutsatt at de aksepterer muslimsk overhøyhet. Det var et betydelig gresk mindretall i Konstantinopel, og Smyrna (nå Izmir) var langt på vei en gresk by. I trad med greske krav på Thrace hadde greske tropper gått inn i Thrace i mai 1919 og hadde også tatt kontroll over Smyrna. Deres rett til å være der ble bekreftet av fredsavtalen i Sevres året etter, men mens sultanen aksepterte dette ble det avvist av nasjonalistene under Atatürk. Dette resulterte i den tyrkisk-greske krig 1919-1922.

Til tross for at grekerne hadde fått løfte fra britene om å få tilbake deler av det vestlige Anatolia hvis de gikk med på å gå inn i Første Verdenskrig på deres side sviktet britene sitt løfte da tyrkerne under Atatürk motsatte seg dette med makt. Etter oppmuntring fra britene rykket greske tropper inn i Anatolia for å lette det tyrkiske presset på den greske garnisonen i Smyrna som var blitt landsatt der året før, under dekke av britiske og franske krigsskip. I januar 1921 led imidlertid grekerne nederlag, og det ble kalt sammen en konferanse i London. Her deltok både den ottomanske regjeringen (sultanens regjering) og den nye nasjonalistiske regjeringen under Atatürk. Resultatet ble et nytt forræderi mot grekerne. De som hadde lovet grekerne at gammel historisk urett skulle gjøres om hvis Hellas deltok i Første Verdenskrig på de allierte sin side var ikke villige til å sette makt bak dette, når den nye nasjonalistiske regjeringen under Atatürk ikke ville oppfylle de kapitulasjonsbetingelsene som sultanens regjering hadde skrevet under på. Grekerne måtte slåss alene for sine historiske krav i Anatolia, og da de led et nytt nederlag i slutten av mars 1921 trakk britene tilbake all sin støtte til dem.

Kampene rundt Smyrna og andre steder i Anatolia fortsatte mellom grekere og tyrkere, med litt vekslende krigslykke. I juni 1921 gikk grekerne på nytt til angrep, og rykket frem til elven Sakarya, mindre enn 100 km fra Ankara. I august gikk tyrkerne til motangrep, og slo grekerne i slaget ved Sakarya. Grekerne trakk seg tilbake i god orden og håpet fremdeles å kunne forsvare basen sin i Smyrna. De appellerte til de allierte om hjelp, men ble nok en gang sviktet av Storbritannia og Frankrike, som også begynte å evakuere sine tropper. I mars 1922 foreslo de allierte en våpenhvile, men Atatürk avviste enhver våpenhvile så lenge det sto greske tropper i Anatolia.

I august 1922 led grekerne et nytt nederlag i slaget ved Dumlupinar, og det innebar i realiteten slutten på det greske nærværet i Anatolia. Veien til Smyrna lå åpen for tyrkerne og nok en brutal massakre ble føyd til islams liste over forbrytelser mot menneskeheten 9 september da muslimene inntok Smyrna, brente byen og massakrerte hele den greske befolkningen som ikke klarte å rømme sjøveien. I beste muslimske tradisjon (Muhammed ville ha vært stolt av dem) gikk de tyrkiske troppene berserk med brenning, pyndring, voldtekt og massakrering av den totalt forsvarsløse greske sivilbefolkningen i Smyrna.

Hva som gjorde det ekstra tragisk var at på havnen lå britiske, franske, italienske og amerikanske marinefartøyer, de selvsamme land som hadde lovet grekerne hjelp da de selv trengte hjelp fra grekerne under første verdenskrig. Fartøyene hadde imidlertid ordre fra sine respektive regjeringer om ikke å gripe inn. Fremtidige handelsforbindelser med det nye tyrkiske regime ble tydeligvis ansett viktigere i London, Paris, Roma og Washington enn å redde livene til kristne grekere fra å bli myrdet av muslimer. I desperasjon og fortvilelse satte grekerne sitt håp til disse ”allierte” marinefartøyene og flyktet mot havneområdet i Smyrna. Der var det imidlertid ingen hjelp å få. Kaiene ble farget røde av blod mens de allierte marinefartøyene forble passive tilskuere, det var et av de mest skamfulle eksempler historien kjenner på at den siviliserte verden har latt sine egne i stikken til det sataniske barbariet fra Arabias ørken. I løpet av en natt, natten mellom 9 og 10 september ble praktisk talt hele den greske befolkning i Smyrna massakrert.

Grusomhetene i Smyrna er i og for seg godt dokumentert både i bøker (bildet til venstre) og på internet, ref f eks følgende linker:

· Memories From Smyrni 1900-1922

”Jeg forlot Smyrna i dyp skam over å være menneske”

George Horton

USAs konsul i Smyrna

22 sept 1922

· Bloodlines – Remembering Smyrna 1922

· The Turkish Crime of Our Century

Smyrna i brann 9 september 1922

Et resultat av massakrene i Smyrna var selvfølgelig at grekere bosatt i Anatolia begynte å flykte. Men det var ikke godt nok for Atatürk. Ved fredsavtalen i Lausanne gikk de vestallierte med på at praktisk talt hele den greske befolkningen skulle jages ut av Anatolia, det dreide seg om ca 1.3 millioner mennesker. Til gjengjeld skulle ca 300.00 tyrkere bosatt i Hellas ut av landet, og deporteres til Tyrkia. Denne ”utvekslingen av befolkning” som det så vakkert het skapte selvsagt enorme menneskelige tragedier – på begge sider. Et resultat av dette var at grekere måtte forlate steder og områder hvor de hadde levd i tusener av år, bl a Ionia og Pontus.

Kalifatets fall – reformer, modernisering og sekularisering

Som antydet ovenfor kan det stilles mange spørsmål om Atatürk sitt forhold til islam. Det er imidlertid ikke det viktigste. Det viktigste var hans oppfatning at religion skulle ikke være et statsanliggende i en religiøs stat, det skulle være en privat sak i en sekulær stat. Dette går fullstendig på tvers av hele grunntanken i islam, i den grad ordet ”tanke” kan brukes om fundamentet i en pervers dødskult. Men uansett. Atatürk ønsket å skille religion og stat. Som et ledd i det flyttet han hovedstaden fra Konstantinopel til Ankara. Vel så viktig var imidlertid det som skjedde 3 mars 1924. Den dagen ble kalifatet offisielt nedlagt og avviklet.

For første gang i den muslimske tidsregning sto muslimene uten en øverste leder, uten en kalif, uten en etterfølger til Muhammed.

Koranskolene (madrassene) ble også nedlagt, muslimsk lov (Sharia) ble erstattet med lovgivning etter modell fra Sveits, Tyskland og Italia. Kvinner fikk stemmerett, arabisk skrift ble erstattet med det latinske alfabetet, og det ble igjen tillatt å avbilde mennesker og dyr i bildende kunst. Det ble forbudt for kvinner å bære slør, de ble oppmuntret til å kle seg vestlig, og til å delta i arbeidslivet.

Alt dette var selvfølgelig meget hard kost for enhver muslim som tar islam på alvor. Ikke uten en viss rett gis Atatürk kreditt for å ha modernisert og sekularisert Tyrkia, for å ha brakt landet ut av en mørk middelalder og inn i vår egen tid. Det kritiske spørsmålet er imidlertid hvor dypt denne moderniseringen og sekulariseringen egentlig stikker. Det skal man komme tilbake til senere, men først kan det være på sin plass å se litt nærmere på begivenheter i Anatola i de tiår som fulgte etter kalifatets fall, begivenheter som er langt mindre smigrende enn Atatürks sine reformer.

Det at det ikke har eksistert noe kalifat eller noen kalif siden 1924 oppleves selvsagt som nedverdigende av mange muslimer. Det diskuteres om kalifatet bør gjenopprettes, mange muslimer synes å mene det, men meningene er delte. I takt med at islam på nytt truer den siviliserte verden både utenfra og innenfra er de røstene som krever gjenopprettelse av kalifatet også blitt høyere. På bildet til venstre demonstrerer kanadiske muslimer i Toronto for gjenopprettelse av kalifatet.

Folkemordet på de pontiske grekerne

Hvor mange historier som fortjener betegnelsen ”folkemord” eller ”holocaust” muslimene har skyld i siden den perverse djevelskap de kaller religion oppsto for snart 1400 år siden er ikke lett å skaffe seg en oversikt over, det er for mange av dem til det. Folkemordet på ca 1.8 millioner kristne armenere av tyrkiske muslimer i 1915 blir noen ganger omtalt som ”det glemte holocaust”. Det er i og for seg en nokså treffende betegnelse, men sannheten er at folkemordet på armenerne nok er det minst glemte av et utall glemte holocausts i Allahs navn. Enda mer glemt er folkemordet på kristne assyrere i Irak, Syria og Anatolia, som pågikk i hundrevis av år. Og så har man selvsagt det største og verste av dem alle, folkemordet på hinduer i India, som også pågikk i hundrevis av år og hvor antall ofre er grovt estimert til ca 80 millioner. I vår egen tid har vi folkemordet på hinduer i 1971 i det som i dag er Bangladesh, og folkemordet på kristne og animister i Sudan.

Både hver for seg og samlet får disse grufulle historiske forbrytelsene, alle utført i Allahs navn, og med bunnsolid hjemmel i islams lære, minimal oppmerksomhet i det intellektuelle katastrofeområdet som kalles skoleverk i Norge og andre vestlige land. Likevel, litt informasjon om disse trenger da fra tid til annen gjennom sharia-sensuren.

Det kan man imidlertid neppe si om et av de virkelig glemte folkemord, nemlig det som fant sted tidlig på 1920-tallet og hvor ofrene var de såkalte pontiske grekerne. Dette var kristne grekere som bodde langs Svertehavskysten av Anatolia i et område som blir benevnt Pontus, ref kartet til venstre. De var etterkommere etter ioniske grekere som hadde slått seg ned der ca 800 år før vår tidsregning. Som andre kristne folkegrupper i Anatolia (for eksempel armenere og assyrere) hadde de vært utsatt for brutal undertrykkelse og forfølgelse helt siden området ble erobret av muslimene. Kalifatet fall og etableringen av et såkalt ”sekulært” Tyrkia i 1923 gjorde så visst ikke saken bedre, snarere tvert i mot. Å erklære en stat for sekulær fjerner ikke hatet og forakten for annerledes troende som islam pålegger alle muslimer å praktisere. Hvor mange pontiske grekere som ble massakrert av tyrkiske muslimer tidlig på 1920-tallet er vanskelig å vite med sikkerhet, tallene varierer i forskjellige kiler, men ligger typisk mellom 350.000 og en halv million. Som for armenerne og assyrerne sitt vedkommende ble mange ofre for regulære massakrer, mens andre omkom ved at de ble drevet ut på dødsmarsjer i ørkenstrøk i det indre av Anatolia.

Armenerne har sin minnedag for ofrene for folkemordet i 1915 (24 april) og assyrerne har sin (7 august). Også de pontiske grekerne har det, og de har valgt 19 mai. Det var den dagen Mustafa Kemal Ataturk, det såkalt ”moderne” Tyrkias far personlig gikk i land i Samsos i 1919 for å organisere folkemordet på og fordrivelsen av de pontiske grekerne. Hvilken annen stat i dag hyller en folkemorder som sin ”far”?

Tyrkia er en illegitim terrorstat, bygget opp gjennom en serie folkemord og fordrivelser, bygget på ruinene av ødelagte sivilisasjoner og gravene til myrdede folk. Den har ikke det minste snev av rett til å eksistere. Det er den siviliserte (ikke-muslimske) verden sin forbannede plikt å slette denne skampletten fra verdenskartet i sin nåværende form.

Og selv om de fleste av dem ikke var født den gangen er dagens tyrkiske muslimer direkte medskyldige i disse historiske forbrytelsene. De er medskyldige nøyaktig så lenge som de fortsetter å benekte og/eller forsvare disse grusomhetene begått av deres forfedre bakover i historien. I Vesten er det straffbart å benekte nazistenes folkemord på jødene under annen verdenskrig. I den illegitime terrorstaten Tyrkia er det straffbart å erkjenne muslimenes folkemord på kristne armenere, assyrere og grekere.

Og det som skjedde i Pontus for snart 100 år siden gjentar seg i dag i Kosovo under oppsyn av FN og New Albanian Terrorist Organization (NATO) som den illegitime terrorstaten Tyrkia er medlem av.

Kilde:

Bitter Homage

My Greek Odyssey 27 April 2007 via Tao Defiance via JihadWatch

Fortsatt etnisk og religiøs rensing

Etter fordrivelsen av grekere fra Anatolia tidlig på 20-tallet var det stort sett bare i Konstantinopel det fortsatt var en gresk befolkning av betydning. Denne utgjorde imidlertid et ganske betydelig antall, angivelig ca 300.00. Disse var blitt unntatt fra fordrivelsen av grekere som Lausanne-traktaten foreskrev, og fikk i første omgang være noenlunde i fred. I stedet konsentrerte tyrkerne seg mest om en annen minoritet som heller ikke hadde fått oppfylt det de var blitt forespeilet etter Første Verdenskrig, nemlig kurderne. I motsetning til grekere og armenere var kurderne muslimer, men det reddet dem ikke fra diverse grove overgrep fra tyrkerne på 30-tallet.

Under Annen Verdenskrig var som kjent Tyrkia nøytralt, men de ytet likevel viktig bistand til Tyskland på andre områder, særlig i begynnelsen av krigen, ref :

Turkeys Relations with NAZI Germany

Senere, da krigslykken hadde snudd, forsøkte de allierte å overtale Tyrkia til å gå med i krigen på deres side, men uten å lykkes. Mens Annen Verdenskrig raste som verst skjedde det imidlertid noe annet i Tyrkia, noe som var et klart brudd på hva Tyrkia hadde forpliktet seg til etter Første Verdenskrig, nemlig at kristne skulle behandles likt og med og ha de samme rettigheter som muslimer. Et av kjennetegnene på en sekulær stat er nettopp at tilhengere av forskjellige religioner behandles likt. Den 11 november 1941 fikk man et signal om hvor dypt ”sekulariseringen” av Tyrkia egentlig stakk. Regjeringen vedtok en lov som innebar at alle ikke-muslimer måtte erklære all sin eiendom til skattemyndighetene, som på sin side skjønnsmessig skulle fastsette verdien, et skjønn som ikke kunne ankes.

Skattemyndighetene ble på sin side instruert om å sette verdiene så himmelhøyt at de kristne (hovedsakelig grekere) ikke ville kunne betale den skatt som ble utskrevet på basis av verdifastsettelsen. De som ikke kunne betale fikk sin eiendom beslaglagt og ble sendt i eksil til Ackale, i Anatolia. Dette resulterte i en kraftig desimering av den kristne/greske befolkningen i Konstantinopel. Den burde ha vært ca 450.000 på midten av 50-tallet, basert på hva den var på 20-tallet, i stedet var den bare ca 25.000. Det var imidlertid tydeligvis fortsatt 25.000 for mye etter muslimenes oppfatning, i 1955 satte de derfor i gang nok en skjendig operasjon for å renske Bysants sin gamle hovedstad for kristne.

6 september 1955 - Krystallnatten i Konstantinopel

3 september 1955 ba kona til den tyrkiske konsulen i Thessaloniki en fotograf om bilder av det tyrkiske konsulatet i byen, og huset like ved hvor Atatürk var blitt født. Hun fikk det hun ba om, og dagen etterpå reiste hun og hennes familie til Tyrkia.

Litt over midnatt 6 september eksploderte en dynamittladning mellom de to bygningene, noe som resulterte i knuste vinduer i dem begge. Gresk politi kom raskt til stede og fant ytterligere to sprengladninger, den ene i konsulatet, den andre på gårdsplassen utenfor. I konsulatet befant det seg bare en enkelt tyrkisk vakt. Den påfølgende etterforskningen avdekket at eksplosivene var anbrakt av den tyrkiske vakten og en medsammensvoren, en tyrkisk jusstudent ved universitetet i Thessaloniki, Oktai Egin Faik, som hadde brakt med seg dynamitten fra Tyrkia noen dager i forveien.

Den 6 september brakte tyrkiske aviser kjempeoppslag hvor de brukte manipulerte utgaver av bildene den tyrkiske diplomatfruen hadde fått tatt, manipulasjoner som viste Atatürks fødested helt ødelagt, avisene må ha gått i trykken før de beskjedne eksplosjonene som knuste noen vinduer fant sted. Hvis det var noe som var egnet til å gjøre alle tyrkere rasende var det ødeleggelse av Atatürks fødested. Tyrkiske myndigheter transporterte folk med tog og busser til Konstantinopel og slapp den rasende mobben løs på den kristne/greske befolkningen der. Angrepene begynte ved 6-tiden om kvelden og pågikk til ca kl 2 om natten. Tyrkisk politi rettledet mobben mot de greske/kristne kvarterene, og deltok også selv aktivt i voldsorgiene,

”I dag deres eiendom, i morgen deres liv” skrek muslimene mens de gikk løs på alt og alle av gresk/kristen opprinnelse i Konstantinopel, i NATO-landet Tyrkia (Tyrkia ble NATO-medlem i 1952). De som sto bak denne udåden viste at ved å terrorisere de siste greske/kristne innbyggerne i verdens eldste kristne by ville de bli tvunget til å forlate sitt hjemland for godt. Samtidig ødela de monumenter som var bevis på Konstantinopels greske og kristne fortid. De ville utradere fremtidige minner om det greske nærvær gjennom mange tusen år. Det den Ottomanske sultanen hadde latt være i fred utslettet det ”sekulære” Tyrkia. For nærmere omtale av redselsnatten i Konstantinopel se:

The Night Of Terror in Constantinople

Etter denne pogromen forlot det meste av den greske befolkningen Konstantinopel for å redde livet. I 1982 bodde det bare ca 4000 grekere i byen.

DAGENS ANATOLIA

Det moderne Tyrkia skulle vel kanskje dette avsnittet ha hett. Det er bare det at da ville det ikke blitt noe mer enn overskriften. Det moderne Tyrkia finnes nemlig ikke. Det finnes ingen moderne stat hvor den dominerende ”religion” er en pervers dødskult grunnlagt av en pedofil voldtektsmann, landeveisrøver og slavehandler. Til tross for Atatürk sine nedsettende bemerkninger om Muhammed er han fortsatt ”profet” og forbilde for ca 99% av tyrkerne. Ikke alle tyrkere tar nok dette like alvorlig, men den såkalte sekulariseringen av Tyrkia er langt på vei en myte. Tyrkia brukes gjerne som eksempel på et muslimsk land som er demokratisk, men det er i beste fall et demokrati som er et sted mellom ekstremt tynnslitt og ikke-eksisterende. Det skal mer til enn valg med mer enn ett parti for at et land skal kunne kalles et demokrati. Demokrati er også rettsikkerhet og ytringsfrihet, uten det er valg og stemmegivning meningsløst. Tyrkia har ingen av delene. I stedet har man massive brudd på de mest elementære menneskerettigheter, både fra myndighetene sin side, og i privat regi.

Omtalen av situasjonen i dagens Anatolia er inndelt i følgende avsnitt:

· Forfølgelse og undertrykkelse av kristne

· Andre brudd på menneskerettighetene
- ”Ytringsfrihet” i det muslimskokkuperte Bysants
- Nasse Nøff tatt av skjermen i Det okkuperte Bysants

· Sekularitet eller re-islamisering ?
- Klassisk vestlig litteratur islamiseres
- Badedrakt-bråk i Det okkuperte Bysants
- Kostbart kyss i Det okkuperte Bysants
- Tyrkias sekulære skall sprekker

· Tyrkia som NATO-medlem
- Muslimsk opprustning i det okkuperte Bysants

· Tyrkisk EU-medlemskap

· Terror
- Al Qaida celle sprengt i Tyrkia
- Finansiering av terror fra Det okkuperte Bysants

· Forholdet til jøder og Israel
- Jødisk film stoppet i det okkuperte Bysants

· Holocaust-fornektelse
- Tyrkias europeiske dolk

· Andre forhold
- ”Moderat islam er stygt og fornærmende”
- Muslimer fornærmet av Pepsi (NY!)
- “Tyrkerne kommer!” (NY!)
- Fra dagliglivet i det okkuperte Bysants (NY!)

De enkelte avsnitt er bokmerket, for å gå direkte til et bestemt tema, klikk på linken ovenfor.

Forfølgelse og undertrykkelse av kristne

Når det gjelder forfølgelse av kristne i Tyrkia må det i rettferdighetens navn innrømmes at den er langt mindre omfattende og brutal enn i mange andre muslimske land. Det er imidlertid ikke riktig som islamofil PK-ramp gjerne vil ha det til at kristne ikke forfølges i Tyrkia. De sakene som er omtalt nedenfor kan synes forholdsvis små og ubetydelige sammenlignet med hva man kan lese om fra arabiske land og fra Pakistan. Det er de vel kanskje i og for seg også, men man kan jo gjøre et aldri så lite tankeeksperiment: Sett at det hadde vært muslimer i det ”kristne” Europa som hadde opplevd slike ting. Da hadde nok de selvsamme lobotomerte sharia-quislingene som fremstiller Tyrkia som demokratisk og sekulært latt høre fra seg.

"More Christians Arrested" Istanbul Police Jail 11 Foreigners

Compass Direct October 5, 1999 (04.10.1999)/HRWF International Secretariat (05.10.1999)

Three weeks after Izmir's security police raided a Turkish Protestant church and arrested 40 Christians, the Istanbul security police barged into another Sunday morning worship service yesterday, arresting most of the adult members of the congregation along with 11 foreigners and their five children.

"Two Turkish Christians jailed for distributing Christian literature"

Religion Today Mag / HRWF International Secretariat Website: www.hrwf.net - Email: info@hrwf.net March 15, 2000

Two Turkish Christians jailed for distributing Christian literature have been refused bail. Ercan Sengul, 38, and Necati Aydin, 28, employees of Kaya Publishing Co., were arrested March 1 for selling and giving away Bibles and other Christian literature in Izmir, Compass Direct News said.

Turkey Releases Jailed Christians After 30 Days

Compass Direct 13 Jan 2001

Two Turkish Christians imprisoned near Izmir for a month on charges of insulting Islam were ordered released March 30, after prosecution witnesses admitted that local gendarmarie officials pressured them to sign prepared complaints.

Kyrkor blir moskéer

Nya Dagen 25 januar 2002

Förtrycket mot den kristna minoriteten i Turkiet trappas nu upp.

Kyrkobyggnader konfiskeras för att bli moskéer och parkeringsplatser. Och militären uppmanar öppet befolkningen att ange de kristna:

Alleged slander case stalled in eastern Turkey

Compass Direct 3 March 2002

The sixth hearing of criminal charges against Turkish Christian Kemal Timur was held on February 5 in Diyarbakir's 4th Criminal Court. Timur, 33, is accused of insulting Islam while distributing New Testaments nearly two years ago. The court postponed Timur's case again, this time for another 20 weeks. A former Muslim, Timur converted to Christianity nearly five years ago.

Police Close Iskenderun Protestant Church

Compass Direct 18 July 2002

Turkish security police ordered a Protestant Christian congregation meeting for 40 years in the southeastern port city of Iskenderun to close its doors in mid June, declaring the church had “no legal basis” and that its activities were harmful to society. Pastor Yusuf Yasmin, 71, was served official notice on June 14 by the security police of Hatay province to close and stop all activities of the New Testament Church in Iskenderun. The church has met in its current location for the past seven years without previous complaints from the Turkish authorities.

Church Closed

Voice of The Martyrs 29 September 2004

On the evening of September 24, police in Bodrum, Turkey sealed the doors of the Bodrum Grace Church, reportedly on orders from the governor of Bodrum. Giving no reason for the closure, the police also confiscated all church signage.

According to the pastor, Engin Duran, several people gathered at the church building on Sunday morning, including some tourists. Four police officers were there to prevent any service from taking place. Later that day, eighteen people met at the pastor's home. The next day, the pastor met with the governor who acknowledged that he had ordered the church closed and refused to rescind that order, saying that the church could take him to court. The closest church is in Ephesus, which is 3.5 hours away.

The church is uncertain what to do at this point, since they are not in the position to hire a lawyer. Even if they were to go to court, the church would remain closed for at least three months. The pastor is concerned that continuing to meet in his home would cause problems with the landlord.

Tyrkisk pastor banket opp av islamister

Norge i dag 22 januar 2006

Den tyrkiske pastoren Kamil Kiroglu (29) opplevde for to uker siden å bli truet på livet og slått bevisstløs av en gjeng selverklærte al-Qaida aktivister. Det var på vei hjem fra gudstjeneste den 8. januar i år at 29 år gamle Kiroglu så vidt slapp fra et overfall med livet i behold.

De fem overfallsmennene kom først til gudstjenesten og utga seg for å være kristne som ønsket mer opplæring i kristen tro. Men etter resten av menigheten hadde forlatt lokalet begynte de å opptre truende. Da Kiroglu ville låse kirken ropte den ene av de fem fremmede mennene at han hadde lagt igjen en pakke i kirken.

- Det er en pakke fra al-Qaida, sa han og begynte å småløpe bort fra kirken. Kiroglu ble redd og forlot kirken mens han tok fram mobilen for å ringe politiet. Da islamistene skjønte hva som holdt på å skje gikk de imidlertid til angrep på pastoren og slo ham i bakken. Kiroglu klarte å komme seg opp og begynte å løpe, men ble tatt igjen og slått ned på nytt.

- Vi vil ikke ha noen kristne i dette landet, sa en av angriperne.

Det er bare 0.2% kristne i Tyrkia. ”Allah er stor” sier muslimene. Ja han må være veldig ”stor” i Tykia, så stor at voldsapene hans må banke opp et enslig medlem av en minoritet på 0.2% for å vise hvor ”stor” han er.

Så mye for “religionsfriheten” i det “sekulære” Tyrkia.

Occupied Byzantium (Turkey): Completing the Greek Christian genocide

Western Resistance 9 May 2006

Tyrkerne har bedt USA og Europa dra til helvete med sine ideer om menneskerettigheter og religionsfrihet. De muslimske okkupasjonsmyndighetene har nok en gang nektet patriarken i Konstantinopel (bildet til venstre)å gjenåpne et seminar for utdannelse av prester. Både EU, den amerikanske kongressen og President Bush hadde oppfordret Tyrkia til å tillate at seminaret ble gjenåpnet.

Seminaret ligger på øya Halki i Middelhavet og daterer seg tilbake til det 11 århundre da området blomstret under bysantinsk kontroll. Det ble stengt av den muslimske okkupasjonsmakten på 1970-tallet. Det var tidligere det eneste seminaret innenfor området til den ortodokse kirken i Konstantinopel. Erkebiskop Meliton sier at etter stengingen av seminaret er den gresk-ortodokse kirken truet av utryddelse. Ni av dens 16 biskoper er over 75 år, mens de øvrige er i 60-årene.

Kommentar: Så kan man jo et øyeblikk forsøke å tenke seg hvilket rabalder det ville ha blitt om norske myndigheter skulle ha nektet muslimer i Norge å starte utdannelse av imamer i Norge. Nå ser det foreløpig ikke ut til at muslimene ønsker det, de ønsker tvert i mot å velte utgiftene for imam-utdannelse i Norge over på norske skattebetalere ved at det intellektuelle katastrofeområdet som kalles UiO (Universitetet i Oslo) skal begynne å utdanne imamer.

For nærmere detaljer om forfølgelse av kristne i Tyrkia se:

· Voice of The Martyrs – Country Profile: Turkey

· International Christian Concern - Turkey

Andre brudd på menneskerettigheter

Tyrkias historie når det gjelder brudd på menneskerettigheter er svært blodig og brutal, for nærmere detaljer om det vises det til sidene til Amnesty International og Human Rights Watch.

Bruddene på menneskerettigheter i Tyrkia er meget omfattende, og av mange forskjellige typer, men det er kanskje likevel spesielt to ting som bør trekkes frem. Det første er den utstrakte bruken av tortur i fengslene:

Amnesty kritik af tyrkisk tortur

Politiken 18 september 2002

Ophængning i armene, elektriske stød, slag under fødderne og seksuelle overgreb. Det er ifølge en ny rapport fra Amnesty International stadig hverdagen for fangerne i en række tyrkiske fængsler. Og de udbredte overtrædelser af menneskerettighederne kan for alvor spolere det tyrkiske ønske om på topmødet i København at få en dato for, hvornår Tyrkiet kan indlede egentlige forhandlinger om optagelse i EU.

Den tyrkiske akilleshæl

Kristelig Dagblad 10 mai 2003

Regeringen i Tyrkiet har stadigvæk lang vej endnu i forhold til at få afskaffet torturen, konstaterer en af grundlæggerne af Tyrkiets ældste menneskerettigheds-organisation. Forleden stod det tyrkiske politi bag en tre timer lang razzia mod hovedkontoret for en af Tyrkiets ældste menneskerettighedsorganisationer Human Rights Association, IHD, i Istanbul og Ankara. Razziaen resulterede i beslaglæggelser af vigtige computerfiler. Ifølge den britiske tv-station BBC kunne man i filerne for eksempel læse om evakueringen og ødelæggelsen af 4000 kurdiske landsbyer i 1990'erne og finde oplysninger om mere end 800 personers død i forbindelse med ophold i det tyrkiske sikkerhedspolitis varetægt.

Det andre aspektet som spesielt bør trekkes frem er vold mot kvinner i alminnelighet, og æresdrap i særdeleshet:

Muslimenes håndbok i Tyrkia

Agderposten 20 januar 2002 (Av Ulf Erik Knudsen Stortingsrepr. Fremskrittspartiet)

I en av våre riksaviser kunne vi nylig lese en notis om boken «Muslimenes Håndbok» som nå er kommet ut i Tyrkia. I denne boken lærer menn hvordan de skal slå kona.

- Dette kan by på problemer for Tyrkias medlemskap i EU, skriver avisen. «Håndboken» er faktisk utgitt av en statlig stiftelse, og i den kan man blant annet lese at menn kan slå kona bare de ikke slår i ansiktet og ikke slår for hardt. Andre «gode råd» er det selvfølgelig også i boken. Denne lille notisen fikk meg til å tenke litt. I Norge har vi jo svært mange innvandrere fra Tyrkia - og statistikken viser veldig klart at svært mange av 2. generasjons innvandrere henter sine ektefeller fra Tyrkia. Når det gjelder jentene er det visst snakk om at alle ektemenn hentes fra Tyrkia, mens tallet for mennenes livsledsagere er noe lavere. Det skjer altså en forsvinnende liten del av integrering gjennom ekteskap.

Man må anta at de som hentes til Norge for å inngå ekteskap, har med seg holdningene fra hjemlandet. Et land hvor altså statlige stiftelser gir ut bøker om hvordan man skal banke opp sine koner. Noen av oss kan nok synes at norsk likestillingsarbeid har gått vel langt (blant annet mht. kjønnskvotering), men det er vel ingen som vil støtte en slik barbarisk praksis - selv om den skulle være rotfestet i religionen. «Muslimenes Håndbok» er et klart eksempel på at den vestlige, kristne samfunn står milevidt fra muslimske samfunn. Dette sammen med en kontinuerlig «import» av ektefeller fra innvandreres hjemland, vil gjøre en integrering av muslimer i det norske samfunnet til en svært vanskelig (umulig?) oppgave.

Turkish women killed for 'honour'

Human Rights Action 14 Feb 1999

Turkey Country Report on Human Rights Practices for 1996

U.S. Department of State. Released by the Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor, January 30, 1997

Spousal abuse is serious and widespread. However, it is still considered an extremely private matter, involving societal notions of family honor. Few women go to the police, who in any case are reluctant to intervene in domestic disputes and frequently advise women to return to their husbands. Turks of either sex may file civil or criminal charges but rarely do so. Laws and ingrained societal notions make it difficult to prosecute sexual assault or rape cases. Penalties may legally be reduced if a woman was not a virgin prior to a rape, or if a judge deems the woman to have acted provocatively. During the year, a series of high-profile "honor murders"--the killing of women who are suspected of being unchaste--in rural areas or among recent immigrants to cities, has focused attention on some of the inequalities in the legal code as it applies to women. In one case, 16-year-old Sevda Gok was murdered by her family because she allegedly had dishonored them by behaving too independently and consorting with boys. Often family members refuse to press charges and task minor family members with the actual killings. In this case, Gok's 14-year-old cousin did so and was sentenced to only 2 years in jail for the crime. The two men who held Sevda Gok down were never identified.

Nå er æresdrap selvsagt forbudt i Tyrkia, men som i svært mange andre muslimske land viser politiet liten eller ingen interesse for å etterforske slike saker, så de aller fleste saker forblir uoppklart og ustraffet. Mange av sakene blir overhodet ikke etterforsket, de kamufleres som ulykker. Tyrkias forsøk på å bli medlem av EU har imidlertid ført til et visst press fra Brussel om at landet må ta kampen mot æresdrap mer alvorlig, noe som bl a fremgår av følgende sak:

Turk held for "honour killing" of raped teen daughter

Reuters Wed 28 April, 2004 12:01

Turkish police have arrested a man and a dozen of his relatives on suspicion of murdering his 14-year-old daughter, a rape victim, to salvage the family's "honour", according to newspaper reports. Turkey, a candidate for European Union membership, is under pressure from Brussels and from human rights groups, to crack down harder on "honour killings", which involve the murder of women by male relatives for bringing shame on the family name.

Nuran Halitogullari was taken captive and raped late last month by a man while she was going to a market in Istanbul. He kept her prisoner in his home for four days, the papers said. Police then arrested him and returned Nuran to her parents, but the family decided she must die for "soiling" their name. Her father and 17-year-old brother strangled her with a wire.

They buried her body in a forest and also tried to kill her rapist but he was already in police custody. Police were not available for comment on the case on Wednesday. Experts estimate up to 70 women are murdered annually in honour killings in Turkey, mostly in the conservative, mainly ethnic Kurdish southeast region. Scores of other women take their own lives under pressure or fear of attack.

Concern over absence of shared allegiance

The Belfast Telegraph 17 March 2004

SEMSIYE ALLAK, a 35-year-old Turkish Kurd, was caught as she fled with her married lover, Hilal Acil, across the wilderness of south-east Turkey. Pregnant with Acil's child, she was held to have brought such shame upon her family that she must be punished.

Sentence of death had been duly agreed at a family council meeting. Her family caught up with the pair outside the town of Mardin, near the Iraqi frontier, and attacked them with stones and knives. Acil was killed quickly. Semsiye, rendered unconscious with a fractured skull, got to hospital. There, she took more than six months to die.

One day last June she was buried in a pauper's grave at Diyarbakira, a long way from her home, attended only by the cemetery workers and a couple of women campaigners seeking an end to the barbarity which had cost her her life.

There are two important facets to this tragic story which interlock.

The first is that Semsiye's family are Muslims. They were indulging in an "honour" killing, necessary to avenge the dishonour she had brought upon them by consorting with a married man. The second is that all this happened in Turkey, a candidate country knocking on the door in Brussels, seeking entry to the European Union.

Suddenly, in the wake of Madrid, what at first seems remote from northern Europe becomes very immediate. There are now some two million Muslims living in the United Kingdom. Birmingham alone has 70 mosques. By no means all of them would countenance Sharia law, the Islamic code which prescribes stoning to death as the punishment for adultery.

But it has its devotees within the UK. Members declare open support for Osama bin Laden. Associates run secret week-end training camps round London and Birmingham. There youths practise the martial arts, learn first aid and are later sent abroad for military training. Some of the Twin Towers' hijackers trained in Britain.

The problem faced by European governments like our own is that, however peaceful all but a few of their Muslims may be, the philosophy of Islam is not to identify with the culture of the particular nation state within which its people have settled.

Amnesty: Tyrkiet blæser på kvinder

Politiken 7 Juni 2004

Organisationen Amnesty International kritiserer den tyrkiske regering for at ignorere vold mod kvinder. Mishandling og drab undskyldes med hensynet til mændenes ære og får ingen konsekvenser. Op mod halvdelen af kvinderne er voldsofre.

Da Zeyneps partner 52 gange stak en kniv i hende, var der masser af vidner. Mindst 10 politimænd og en flok journalister med videokameraer fulgte med fra sidelinjen. Alligevel greb ingen ind. »Da jeg så, at politiet ankom, blev jeg glad, fordi det var indlysende, at de ville redde mig. Men de gjorde ingenting«, fortæller Zeynep. Da hun anklagede partneren for mordforsøg, prøvede hans familie at dræbe hende.

Æresdrap og blodhevn utbredt i Tyrkia

VG 3 mars 2006

Nærmere 1.200 mennesker er drept i såkalte æresdrap eller under blodhevn-oppgjør i Tyrkia de siste seks årene, viser tall fra politiet i landet. De aller fleste ofrene var hjemmehørende i de kurdiske områdene av landet, der tradisjonen med æresdrap og blodhevn er utbredt, særlig på landsbygda. 710 av ofrene var menn og 480 var kvinner, og 29 prosent av drapene var såkalte æresdrap, viser tallene fra tyrkisk politi. Tyrkiske myndigheter og menneskerettsgrupper har lenge forsøkt å bekjempe praksisen, men meningsmålinger viser at det er langt fram.

Det tilsvarer omtrent ett æresdrap pr dag. I tillegg har man mørketallene som det er all mulig grunn til å regne med er betydelige, særlig når det gjelder kvinnelige ofre. Fra andre muslimske land, eksempelvis Pakistan, vet man at æresdrap ofte kamufleres som ulykker. Særlig når det gjelder kvinner, som ikke er mye verdt i muslimske land, vil nok politiet sjelden eller aldri stille spørsmål ved et dødsfall som blir ”forklart” av familien som en ulykke.

Når det gjelder blodhevn er det noe som islam tillater og godkjenner. Når muslimene skal fabrikkere en ”fordømmelse” av terror, selvsagt uten å mene et ord av det de sier, trekker de ofte frem Koranen 5:32. Der skal det angivelig stå at den som dreper et menneske er som om vedkommende hadde drept hele menneskeheten. Nå gjelder for det første dette ikke i forhold til ikke-muslimer i det hele tatt, det gjelder i forhold mellom muslimer. Det er imidlertid ikke hovedsaken her. Hovedsaken her er at selv i forhold mellom muslimer er det gjort spesifikke unntak, og ett av dem er nettopp blodhevn. Koranen 5:32 sier bl a:

”Derfor har vi pålagt Israels barn: Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten.”

For det første gjelder dette kun i forhold mellom muslimer, ikke-muslimer skal drepes eller i det minste undertrykkes og ydmykes uansett, men akkurat her er det ikke det som er hovedsaken. Hovedsaken her er at Koranen her helt eksplisitt autoriserer blodhevn, stikk i strid med norsk lov. Dette er bare ett av mange eksempler på at så lenge Koranen selges og forkynnes i Norge er enhver norsk politimann, enhver statsadvokat, og enhver riksadvokat skyldig i grov tjenesteforsømmelse, og enhver politiker som vil tolerere islam på norsk jord skyldig i landsforræderi. De bør omtales og behandles deretter.

Turkish Prime Minister's Lawsuits Draw Cartoonists' Ire

Los Angeles Times 24 February 2005 via JihadWatch

This nation's best-known political cartoonists gathered in Istanbul on Wednesday to protest legal action taken by the prime minister against artists who criticized him through their work. Members of the Turkish Cartoonists Assn. accuse Prime Minister Recep Tayyip Erdogan of trying to stifle free expression even as Turkey is preparing to launch talks to win membership in the European Union.

"We cartoonists have long faced pressure from politicians," Metin Peker, the association's president, said at a news conference.

"Just as we thought those dark days were over, we have been confronted with this."

Peker was referring to a defamation suit filed recently by Erdogan against Musa Kart, a cartoonist for the secular daily newspaper Cumhuriyet. Kart was fined $3,500 by an Ankara court last week on charges of assailing Erdogan's honor in a cartoon that depicted him as a cat enmeshed in a ball of wool. The work was published by Cumhuriyet in May, when the Turkish leader proposed a legislation that would allow graduates of Islamic clerical training schools to enter secular universities. In the cartoon, Erdogan, who is entangled in yarn labeled for the Islamic religious schools, says: "Do not create tensions. We shall resolve this matter."

Turkish secularists accused the former Islamist leader of doing just what the cartoon figure warned against by trying to increase the role of Islam in public life. The bill was rejected by the country's secularist president, Ahmet Necdet Sezer.

Og dette Tyrkia er det altså som søker om medlemskap i EU, et Tyrkia hvor statsministeren går til rettslige skritt mot en karrikaturtegner som han ikke liker produktene til. Det er for øvrig ikke bare innen landets egne grenser at det gjenoppståtte ottomanske imperiet forsøker å sensurere karrikaturer eller tegneserier;

Tyrkiet: Grænser for ytringsfrihed

Jyllandsposten 3 februar 2006

Striden om Muhammed-tegningerne bør føre til begrænsninger af ytringsfriheden, mener den tyrkiske premierminister, Recep Tayyip Erdogan, der kæmper for at få det muslimske land optaget i EU. Tyrkiets premierminister, Recep Tayyip Erdogan, mener, at karikaturtegningerne af Muhammed i Morgenavisen Jyllands-Posten er et »uacceptabelt« angreb på de åndelige værdier, der viser, at ytringsfriheden bør begrænses. Meldingen fra den tyrkiske regering kommer til trods for, at netop respekt for ytringsfriheden er et ufravigeligt EU-krav til Tyrkiet, der indledte de omstridte optagelsesforhandlinger med EU den 3. oktober sidste år.

Selvsagt er det, og må det være, grenser for ytringsfrihet. Det kanskje mest åpenbare eksempel på det er røping av forsvarshemmeligheter. Et annet eksempel som i forskjellige former finnes i de fleste land er oppfordring til grove kriminelle handlinger, f eks drap. Hadde det blitt håndhevet i Norge ville man ikke tillatt verken distribusjon av Koranen eller forkynnelse av dens lære, den inneholder nemlig en rekke slike oppfordringer.

Det er imidlertid en ikke ubetydelig forskjell på slike begrensninger av ytringsfriheten, og begrensninger som ville innebære at tegningen til høyre ble forbudt i det øyeblikk tegneren sier at den forestiller en viss pervers pedofil voldtektsmann, landeveisrøver og slavehandler fra det 7. århundres Arabia. Det er åpenbart slike begrensninger statsministeren i den illegitime terrorrepublikken ved navn Tyrkia vil ha, en illegitim terrorrepublikk som Vestens quislingregjeringer står i kø for å underkaste seg ved å ønske velkommen inn i EU. De har allerede strøket referansen til kristendom i EUs nye grunnlov for å imøtekomme kravene fra Europas pest og svøpe gjennom et halvt årtusen.

Turkish police beatings shock EU

BBC 7 March 2005

The European Union has expressed shock and concern at the "disproportionate force" used by Turkish police during a protest in Istanbul. Police used truncheons and tear gas to break up Sunday's demonstration ahead of International Women's Day. The EU, which has told Turkey it must continue with political reforms, said:

"On the eve of a visit by the EU during which the rights of women will be an important issue, we are concerned to see such disproportionate force used."

EU enlargement commissioner Olli Rehn, Luxembourg Foreign Minister Jean Asselborn and British Europe minister Denis MacShane are in Turkey for talks. It is the first such meeting since the European Council decided in December to open membership negotiations with Turkey on 3 October 2005.

"We were shocked by images of the police beating women and young people demonstrating in Istanbul," the three EU representatives said in a joint statement.

"We condemn all violence, as demonstrations must be peaceful."

About 300 people gathered for the unauthorised demonstration on Sunday, chanting anti-government slogans and demanding equal rights for women. After about 100 refused to follow police orders to disperse, officers armed with tear gas and truncheons charged on the crowd, say reports. Police were seen beating and kicking the men and women trying to flee. Mr Rehn has praised Turkey for starting reforms to improve its human rights record. But he said on Sunday the country should not lose momentum in implementing the changes it has introduced.

"Turkey has done very bold and significant reforms to improve human rights, and it is understandable that there is a breathing phase," said Mr Rehn after meeting Turkish Foreign Minister Abdullah Gul. "But it is extremely important Turkey keep up the momentum in legal, political and increasingly economic reforms."

Critics say the country's willingness to improve its human rights record weakened after the deal was agreed.

Det gikk med andre ord ikke særlig etter at Tyrkia hadde fått viljen sin og EU hadde gått med på å starte forhandlinger med sikte på medlemskap før regimet på nytt viser sin sanne karakter for alle som gidder å se.

”Ytringsfrihet” i det muslimskokkuperte Bysants

Rikskommisær Recep Tayyip Erdogan i det muslimskokkuperte Bysants (også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia) har tydeligvis ikke særlig mye sans for humor. Det ble tydelig da den politiske karikaturtegneren Musa Kart i den sekulære avisen Cumhuriyet fikk 3000 euro i bot i mars 2005. Musa hadde avbildet Erdogan som en katt viklet inn i et garnnøste, med en taleboble hvor teksten lød: ”Ikke skap spenning, vi har lovet at vi skal løse det”. Karikaturen ble også trykket i en lokalavis ved navn Sakarya, og Erdogan gikk på nytt til rettsak.

Musa Kart ble dømt for å ha ”ydmyket offentlig” den såkalte ”statsministeren” for Europas forbannelse, pest og svøpe gjennom over et halvt årtusen. Karrikaturen ble trykket i mai 2004 etter at rikskommisæren for den muslimske okkupasjonsmakten hadde forsøkt å undergrave de sekulære reglene som gjelder for påståtte ”universiteter” i det okkuperte Bysants.

Musa Kart er for øvrig ikke den eneste karikaturtegneren som er falt i unåde hos Rikskommisær Erdogan. I 2004 kommenterte Hilal Incesu hvordan Erdogan hadde saksøkt en annen avis, Evrensel, for en karikatur. Det resulterte i at Hilal Incesu som er tegner for avisen Ulkede Ozgur Gundem fikk 50 måneder betinget fengsel.

Det er derfor all mulig grunn til å regne med at montasjen vist på bildet til høyre ikke vil bli sett på med blide øyne av rikskommisæren. Bildet viser Erdogan som en hund som får ”Best in Show” sløyfen på en hundeutstilling av President Bush. Det ble nylig forsøkt vist på en utstilling i Konstantinopel. Sunday Times kan imidlertid fortelle at det ble fjernet av okkupasjonsmaktens politi. Mannen bak kunstverket, briten Michael Dickinson, var blitt advart på forhånd om at han sannsynligvis ville bli tiltalt for å ”fornærme” Erdogans ”verdighet”. (Som om den tyrkisk-muslimske pestrotta kunne ha noen ”verdighet”). Arrangøren av utstillingen, Erkan Kara, må møte i retten 12 september anklaget for det samme. I 2005 ble for øvrig ca 60 akademikere og journalister i det okkuperte Bysants tiltalt for å ha fornærmet okkupasjonsmyndighetene.

Nå skal det villig innrømmes at disse to tegningene er fornærmende, grovt fornærmende. Å sette det avskyelige terrorist-trynet til Erdogan på kroppen til en katt eller en hund er en hårreisende fornærmelse av den samlede katte- og hundeslekt fra tidenes morgen til den ytterste dag.

Det reinkarnerte kaliff-svinet kan med fordel tiltales og omtales slik ukrainske kosakker tiltalte en av hans forgjengere for flere hundre år siden. Disse kosakkene angrep mål i det muslimskokkuperte Anatolia for å befri slaver som de muslimske voldsbavianene derfra hadde tatt under plyndringstokter mot Ukraina og det sydlige Russland. Det likte Erdogans forgjenger dårlig, og han sendte derfor en note med en skarp advarsel til kosakkene, og forlangte at de sluttet med dette. Kosakkhøvdingen Sakhartsjenkos svar er blitt legendarisk blant anti-islamister, og i norsk oversettelse lyder det som følger:

Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte Han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg.

Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske ildgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre.

Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva. På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne.

Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka.

En passende måte å tiltale enhver representant for muslimske okkupasjonsmyndigheter på, ikke bare i Bysants, men også i Notd-Afrika, Midtøsten, Persia, Pakistan og Bangladesh. Vest-Europa av i dag har tydeligvis litt å lære av Sakhartsjenko når det gjelder ytringsfrihet. I dag er ytringsfriheten i ferd med å ende opp som det muslimene og den islamofile ormeyngelen kaller ”dialog” og som i praksis arter seg som illustrert nedenfor:

Kilder:

Satire that could land British artist in a Turkish jail

The Sunday Times 17 June 2006

Turkey: UK Artist Faces Jail For Lampooning Islamist Leader

Western Resistance 18 June 2006

Nasse Nøff tatt av skjermen i Det okkuperte Bysants

Den 18 juni 2006 meldte Dagbladet, VG og Nettavisen at den statlige kringkastingen (TRT) i Det okkuperte Bysants (også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia) har tatt den populære Disney-serien om Ole Brumm av programmet. Dette fordi hans følgesvenn Nasse Nøff er en gris, og griser er som kjent såkalt urene dyr i islam.

Tv-stasjonen tenkte i utgangspunktet bare på å klippe bort alle scenene der Nasse Nøff var med, men siden Nasse er en av Ole Brums aller nærmeste venner er han med i så mange av scenene at dette viste seg nærmest umulig å gjennomføre praktisk. Så mye for det påstått ”sekulære” Tyrkia. Så mye for fantasiene om ”modernisering” av islam.

Når man tar i betraktning den ”griseforfølgelse” som den multikriminelle fargeløse muslimske såkalte ”berikelsen” allerede har maktet å få i stand i Vest-Europa er vel egentlig dette forbudet mot Nasse Nøff på okkupasjonsmaktens TV i Bysants ikke særlig oppsiktsvekkende. I oktober 2005 fikk man et forbud mot Nasse Nøff i West Midlands i England. Litt senere på høsten kom to engelske banker (National Westminster og Halifax) med en ”fatwa” mot sparegriser for ikke å risikere og fornærme muslimske kunder. Jødiske kunder hadde aldri klaget på at de ble fornærmet av sparegriser, til tross for at griser er urene dyr i jødedom også. Forskjellen er selvsagt at jødene har et rasjonelt forhold til dette, deres tro forbyr dem å spise svinekjøtt, men det utarter ikke til fullstendig irrasjonell svinofobi som det gjør for muslimer.

Her hjemme måtte et bilde av en gris fjernes fra et sykehus i Kristiansand i 2003 for ikke å ”fornærme” muslimene. Foreløpig er marsipangriser å få kjøpt, men det spørs om ikke de marsipansigarene som ble lansert for noen år siden på sikt gradvis skal erstatte marsipangriser.

Spørsmålet er vel hva som blir det neste. Riktignok er griser spesielt såkalt ”urene” i islam, men de er ikke de eneste dyr som har slik status. Hunder betraktes også som urene. Det har skapt praktiske problemer ved at muslimske drosjesjåfører ikke vil ta med hunder i bilen, ikke en gang førerhunder for blinde. Hunder er også populære i underholdningsindustrien, både i form av tegneseriefigurer (Snoopy) og som virkelige dyr (Lassie). Blir Snoopy og Lassie de neste ofte for den perverse dødskulten fra Arabia på TV-skjermene i Det okkuperte Bysants?

I mellomtiden kan jo et passende svar på at okkupasjonsmakten har fjernet Nasse Nøff fra TV-skjermene være å sette ham inn i det forhatte flagget deres:

Akkurat så mye ”respekt” har Europas forbannelse, pest og svøpe gjennom et halvt årtusen gjort seg fortjent til.

Sekularitet eller re-islamisering ?

Et kritisk spørsmål når det gjelder Tyrkia er selvsagt hvor dypt den såkalte sekulariseringen stikker. Er den bare et ferniss over et land og et folk som er like islamske som i Det Ottomanske Imperiets dager, eller har den slått rot hos brede lag av vanlige tyrkere. Å gi svar på dette er ikke enkelt, og å gi et kort svar på det er umulig. Det er diverse tegn som peker i retning av sekulariseringen av Tyrkia ikke kan avfeies som et RENT ferniss. Landet deltar i en rekke internasjonale aktiviteter som ville vært utenkelig i mange andre muslimske land, eller som må arrangeres i eksil i disse landene. Et eksempel på det er Melodi Grand Prix. Musikk står ikke høyt i kurs i islam, en del konservative muslimske regimer søker å bli mer eller mindre helt kvitt det, og i særdeleshet er kvinnelige sangartister bannlyst. Slik er det ikke i Tyrkia.

Et annet aspekt er missekonkurranser. Det er selvsagt enda mer bannlyst enn musikk og kvinnelige sangartister i muslimske land. I arabiske land, i Iran og i Pakistan kan slike kåringer ikke skje i det hele tatt, og da finalen i Miss World skulle foregå i det bare halvt muslimske Nigeria ble det så mye bråk at det hele måtte flyttes til London. Hva som kanskje gikk mange hus forbi i at muslimene jaget finalen i Miss World fra Nigeria var at konkurransen ble vunnet av den tyrkiske kandidaten, Azara Akim (bildet til venstre).

Det må imidlertid ikke forlede noen til å tro at Tyrkia er sekularisert, og ferdig med det. Hvor reell frykten er for at islam på nytt skal dominere samfunnet i samme grad som før fremgår av mange forhold, bl a et som ble omtalt i den danske avisen Kristelig Dagblad samme år som Miss Tyrkia ble Miss World:

Aftale om tyrkiske imamer under pres

Kristelig Dagblad 20 februar 2002

Statsansatte tyrkiske imamer i danske moskeer kan blive et problem, advarer Dansk Folkeparti. Ambassade frygter, at yderligtgående imamer vil overtage deres plads. En særlig aftale, som i årevis har gjort det muligt for den tyrkiske stat at stå for ansættelsen af imamer i Danmark, er under pres fra regeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Men den tyrkiske ambassade i Danmark advarer regeringen mod at give efter med den begrundelse, at de tyrkiske moskeer i Danmark risikerer at blive overtaget af yderligtgående muslimer. Som en konsekvens af Tyrkiets målsætning om at holde religion og politik adskilt, har den tyrkiske stat siden 1981 ansat imamer til de tyrkiske moskeer i Danmark. På den måde har det været muligt for Tyrkiet at sikre, at de pågældende imamer ikke modarbejder den tyrkiske regerings målsætning. Efter aftale med de danske myndigheder har de tyrkiske imamer derfor fået opholds- og arbejdstilladelse i fire år på betingelse af, at den tyrkiske stat betalte samtlige udgifter ved imamens ophold.

Sekulariseringen kan neppe stikke særlig dypt når tyrkiske myndigheter må ha kontroll over utnevnelsen av imamer til tyrkiske muslimske menigheter i Danmark for å hindre at radikale imamer overtar. Dette er bare ett av mange, svært mange, tegn på at like under den påstått sekulariserte overflaten bobler klassisk muslimsk faenskap i beste velgående. De kretser i Tyrkia som oppriktig ønsker at Tyrkia skal være en sekulær stat, først og fremst de militære, har da også gitt uttrykk for bekymring over at islamisme synes å vinne stadig mer terreng.

Turkish Secularists See Red Over Islamists' Rise

Los Angeles Times

Politics: The republic's founder rejected Muslim traditions. Now, as religious parties gain strength, the military guards his legacy.

Her kan det være på sin plass med en kommentar til ordet islamisme. Det er et ord man helst bør unngå å bruke. Bruken av det impliserer nemlig et slags uttrykk for at islam som sådan er OK, det er islamisme som er problemet. Dette er selvsagt tøv. Islam er ikke OK, ikke på noen som helst måte, og å skille ut en slags politisk islam og kalle det islamisme er kort og godt pisspreik. Islam har alltid vært og vil alltid være tvers i gjennom politisk, det liggr i sakens natur. Likevel må man noen ganger bruke PK-medienes uttrykk islamister og islamisme for å skille de egentlige muslimene fra det man kan kalle nominelle muslimer. Med nominelle muslimer, dvs muslimer i navnet, menes da typisk tyrkiske militære og andre som nok vil svare ja om de blir spurt om de er muslimer, men som i realiteten innerst inne tror på lite eller ingenting av de epileptiske raljeringene til en pervers pedofil voldtektsmann, landeveisrøver og slavehandler.

For å skille disse to gruppene fra hverandre er det i dette dokumentet brukt uttrykk som islamisme og islamister. Det som ligger i det er imidlertid ikke noe annet enn hhv islam og muslimer som tar islam på alvor.

Islamic Party Rises in Turkey

ABC News Aug. 19 2002

For Osman Ozturk, Turkey's economic slide means all he can afford to feed his family is bread with sliced boiled potatoes mixed with mint and dried red peppers. The wheat farmer is so disgusted with mainstream politicians that he plans to vote for an increasingly popular Islamic party in the Nov. 3 national election. He's not alone. Opinion polls say the religious-oriented Justice and Development Party could emerge as the largest party in this NATO nation and could even grab a majority in parliament. That could mean another political lurch for a country long caught between Europe and Asia, religion and secularism, democracy and military rule.

Turkiet stoppar islamiska politiker

Göteborgsposten

Två segertippade islamiska politiker får inte ställa upp i det kommande turkiska parlamentsvalet. Turkiets utrikesminister Sükrü Sina Gürel avvisar att bannlysningen är ett politiskt beslut. Varken Istanbuls tidigare borgmästare Recep Tayyip Erdogan (bildet til venstre) eller Turkiets tidigare statsminister Necmettin Erbakan får ställa upp i parlamentsvalet den 3 november. De två företräder islaminspirerade partier som leder opinionsmätningarna inför valet.

Turkey: A Rising Islamic Party Gives the West the Jitters

Yahoo News Wed Oct 16, 9:45 AM ET

It seems like the last thing the U.S. and Europe need, a pro-Islamist government taking over in Turkey on the eve of a likely U.S.-led attack on neighboring Iraq. But according to public opinion polls, the year-old Justice & Development Party [AKP]--the latest reincarnation of earlier-banned Islamic groupings--could win 30% or more of the popular vote in Turkey's general elections on Nov. 3. That would make the AKP the Parliament's majority party, since smaller parties are excluded if they score under 10%. And it would mark a key shift away from the secular parties that have traditionally held power in Turkey.

Og slik gikk det også, ved valget i November 2002 kom som kjent islamistene til makten:

Islamistene jubler i Tyrkia

VG 3 November 2002

Tilhengere av et tyrkisk islamistparti startet søndag feiringen av valgseieren i den tyrkiske hovedstaden…..

Da halvparten av stemmene var telt opp lå det et år gamle AKP an til å vinne 35 prosent av stemmene, og rundt 360 av setene i nasjonalforsamlingen, ifølge den statlige TV-kanalen TRT. Bare ett av de andre partiene klarte å komme over sperregrensen på 10 prosent som kreves for å få plass i parlamentet, ifølge de foreløpige resultatene….

Partilederen hevder AKP er et vestligorientert og EU-vennlig parti. Men kritikerne påstår at partiet har en skjult islamistisk målsetting, og at Tyrkia kan bli forandret til en religiøs stat dersom AKP kommer til makten.

-Må Allah forby at de vinner. AKP har hemmelige planer, og vil fjerne alle kvinner fra offentlige stillinger, sier Sabahat Sahin (78), pensjonert lærer i byen Elvankent.

Bildene over og til høyre: Islamister jubler over valgseieren i november 2002.

Islamistene får rent flertall i Tyrkia

Aftnposten 4 november 2002

Det islamistiske partiet gjorde et brakvalg i Tyrkia. Det så i går kveld ut til å kunne danne regjering alene.

Da 70,5 prosent av stemmene var talt opp, hadde det Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) nesten 35 prosent av stemmene i det som anses å være det viktigste valget i Tyrkia på veldig lenge. Bare ett annet parti, det sosialdemokratiske, republikanske folkeparti ( CHP), kommer inn i nasjonalforsamlingen hvis stillingen står seg når alle stemmene er talt opp.

Valget ledet selvsagt også til regjeringsskifte.

Ny regjering i Tyrkia

Nettavisen 18. nov 2002

Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) overtok mandag regjeringsmakten i Tyrkia. President Ahmet Necdet Sezer godtok regjeringsforslaget fra den nye statsministeren, Abdullah Gul. Den påtroppende regjeringen vil formelt bli tatt i ed tirsdag, skriver NTB-Reuters-DPA. Det moderate islamistiske partiet AKP fikk rent flertall i den tyrkiske nasjonalforsamlingen i valget 3. november, og regjeringen som ble offentliggjort mandag er den første ett-parti-regjeringen i Tyrkia på 15 år. AKP forsøker å dempe inntrykket av å være et religiøst parti, og seks av de nye ministrene er tidligere medlemmer av Moderlandspartiet, et sentrum-høyreparti som er kjent som en ivrig forsvarer av Tyrkias sekulære grunnlov.

Turkish education plan brings charges of 'hidden Islamic agenda'

Financial Times May 7 2004 via JihadWatch

Universities in Turkey are locked in a dispute with the government over a proposed change to admissions policy that has led to claims of a "hidden Islamic agenda" and has echoes of a previous clash between the secular state and an Islamic-oriented government. Some university rectors threatened to resign yesterday and opposition MPs walked out of a parliamentary commission in protest at a government proposal to give students from Islamic high schools the same access to secular third-level institutions as those from secular high schools.

The general staff of the armed forces said anyone "devoted to the principles of the republic" could not accept the measure, which the government intends to put to a vote in parliament next week. It was approved by parliament's education committee yesterday despite the walk-out by members of the opposition Republican People's party. The dispute goes to the heart of an increasingly fractious debate in Turkey over the rise to power of the ruling Justice and Development party (AKP). Its power base is among an emerging middle class of devout, socially conservative Muslims in the country's Anatolian heartland, whose children would be the chief beneficiaries of the proposed change.

The government's measure would overturn a 1999 law banning students from imam hatip high schools, where they get a solid Islamic schooling, from receiving third-level education in secular universities and pursuing careers other than as imams and preachers. That law was introduced after Turkey's first, unhappy experience with an Islamic-oriented government, and it drastically reduced the number of students at these schools.

Some opponents of the new measure said it would lead to a revival of imam hatip schools and greatly expand religious education, violating the republic's official secular ideology.

Many university-educated Turks remain convinced that the AKP has a "hidden agenda" to force all women to wear headscarves and to shift the country, whose population of 70m is 99 per cent Muslim, gradually towards a stricter interpretation of Islamic law. Any suggestion of a move in that direction would almost certainly end Turkey's chances of joining the European Union.

Det skal man ikke være så sikker på. Det er nettopp EU som har vært drivkraften i på påtvinge Tyrkia demokrati, et demokrati som så langt ikke har hatt stort andre resultater enn å bringe islamister til makten, av den enkle grunn at Tyrkia slett ikke er sekularisert, slik det gjerne hevdes. Islam bobler like under overflaten, og det er BARE takket være det tyrkiske militære at islam blir holdt i tømme i Tyrkia. De tyrkiske militære bruker ikke akkurat demokratiske midler i så måte, men det har man heller ikke råd til i et land hvor 99% av befolkningen er muslimer, og hvor fundamentalismen spretter opp som troll av eske så fort den får sjansen til det.

Tyrkias regjering vil forby utroskap

Aftenposten 30 august 2004

Tyrkias islamistiske regjering vil gjøre utroskap til en forbrytelse. Opposisjonen og kvinnegrupper raser.

Kritikerne tror at loven vil komme til å ramme kvinner langt hardere enn menn, og viser til at en tidligere utroskapslov, som ble opphevet for seks år siden, stort sett ble brukt mot kvinner. Regjeringen ønsker å innføre forbudet mot utroskap samtidig som lovgivningen reformeres i tråd med de krav som EU har stilt for at landet skal kunne bli medlem av unionen. Nå truer imidlertid det største opposisjonspartiet med å stemme imot hele reformen hvis loven mot utroskap legges fram for nasjonalforsamlingen.

Kaide’ (‘Al-Qaeda’) Magazine Published Openly in Turkey

MEMRI 7 August 2005

The Turkish political weekly Tempo, along with some major Turkish daily newspapers including Milliyet,Aksam and Cumhuriyet, reported that the Islamist Turkish terrorist organization Great East Islamic Raiders Front (IBDA-C) [1] has begun publishing a new weekly, Kaide ("Al-Qaeda" in Turkish) which openly praises its namesake and idolizes Osama bin Laden. Kaide, which looks like an Al-Qaeda bulletin and includes all Al-Qaeda announcements, is published legally in Istanbul and sold at newsstands across Turkey.

It is worth noting that according to Aksam, [2] Kaide is distributed by Yay-Sat, which is Turkey’s largest magazine-newspaper marketing and distribution network. Yay-Sat is owned by the Dogan Media Group, which includes mainstream media outlets in Turkey such as Hurriyet, Milliyet, Radikal, Turkish Daily News, Dunya, and Tempo, as well as TV channels such as CNNTurk and Kanal-D.

"May Allah Protect Bin Laden from the Evil of His Enemies"

The Turkish weekly Tempo interviewed Kaide executive Ali Osman Zor in Kaide' s offices in the Kasimpasa neighborhood of Istanbul. Following are excerpts: [3]

"[…] Even the plain fact that Al-Qaeda has an office in Kasimpasa, in the middle of Istanbul, where they publish this [Kaide] magazine, is frightening. Despite the publishers' claim that they only have 'emotional ties' with Al-Qaeda, the entire Kaide magazine is formatted like an Al-Qaeda bulletin. On the London attacks, their headline read 'Al-Qaeda is Liberating the World,' and many pages are dedicated to statements by Al-Qaeda. The Kaide magazine boasts of the beheadings in Afghanistan and Iraq by saying 'the jihad fighters continue to behead!' and all its pages are filled with frightening statements and threats. Kaide also shows the ties between IBDA-C […] and Al-Qaeda.

Klassisk vestlig litteratur islamiseres

Pinocchio, Tom Sawyer og andre skikkelser fra vestlige barnebøker er blitt konvertert til islam i nye versjoner av klassiske historier i pensum ved skolene i det okkuperte Bysants. ”Gi meg litt brød, for Allahs skyld” sier Pinocchio til Geppetto som lagde ham i en bok som har logoen til den tyrkisk/muslimske okkupasjonsmaktens undervisningsdepartement. Senere sier dukken ”Allah være lovet!”.

I ”De tre musketerer” blir D’Artagnan fortalt at han kan ikke besøke Armis. Grunnen ville ha overrasket forfatteren, Alexandre Dumas. En gammel kvinne forklarer: ”Han er omgitt av religiøse menn. Han konverterte til islam etter sykdommen”. Tom Sawyer skulket kanskje skolearbeidet, men han er samvittighetsfull med å lære seg islamske bønner. Pollyanna, av mange betraktet som personifiseringen av kristen tilgivelse, sier hun tror verdens ende vil komme som beskrevet i Koranen. Heidi, den foreldreløse sveitsiske jenta i fortellingen til Johanna Spyri, blir fortalt at å be til Allah vil hjelpe henne å slappe av. Diverse andre bøker er også blitt forandret, inklusive La Fontaines fabler og Victor Hugos ”Les Miserables”.

Bildet til venstre: Tredukken Pinocchio får som kjent lang nese når han lyver. En muslimsk Pinocchio må vel da forventes å ha lang nese på tilnærmet permanent basis,

Disse bastardiserte versjonene av vestlig litteratur er utgitt av et muslimsk forlag, men bærer Undervisningsdepartementet sin logo, angivelig fordi de står på departementet sin liste over anbefalt litteratur i skolene. At muslimene må skape sin egen litteratur ved slike forvrengte plagiater er slett ikke nytt. Det begynte faktisk med Koranen som et forvrengt plagiat av deler av Det gamle testamentet i Bibelen. Den muslimske verden har praktisk talt ikke skapt noen verdens ting verken av litteratur, og derfor må de stjele, plagiere og lyve på dette området også, på samme måte som de gjør f eks når det gjelder naturvitenskap.

Undervisningsdepartementet synes for øvrig ikke å være spesielt begeistret over det som dette forlaget har gjort. Saken har skapt oppstyr i parlamentet, og departementet truer med å saksøke forlaget for bruk av deres logo på disse utgavene.

Hvorvidt noe norsk litteratur er blitt islamisert på denne måten vites ikke, men man kan jo prøve å forestille seg f Ibsens Brand som imam i stedet for prest, Bjørnsons Synnøve Solbakken med hijab og Smørbukk eller Vangsgutane som pugger islamske bønner.

Kilde:

Turkey: Classic Western Books Get Muslim Makeover

Western Resistance 31 August 2006

Badedrakt-bråk i det okkuperte Bysants

Etter at det islamistiske partiet AKP vant det siste såkalte ”valget” i den illegitime terrorstaten Tyrkia har den maske av sekularitet som de muslimske okkupasjonsmyndighetene i Bysants forsøker å få Vesten til å tro på bli blitt stadig mer tynnslitt og gjennomsiktig. Dette har gitt seg diverse utslag, blant annet i form av en lærebok for trafikkskoler hvor det sies at det er lite man kan gjøre for å forebygge trafikkulykker fordi disse er Allahs vilje.

Det foreløpig siste utspill fra det stadig mer islamistiske Tyrkia som har vakt en viss internasjonal oppsikt, og ledet til protester på hjemmebane, handler imidlertid om noe helt annet. I det lokale bystyret i det okkuperte Konstantinopel har også islamistpartiet AKP flertall. Det har de nå benyttet til å innføre en forordning som medfører at forretninger som selger badedrakter må ha tillatelse fra okkupasjonsmyndighetene for å ha bilder av modeller iført badedraktene de selger utstilt i vinduene.

Forretninger som har søkt om slik tillatelse har imidlertid fått avslag. I ett tilfelle ble avslaget begrunnet med at det var for nær en moske. I et annet tilfelle var avslaget begrunnet med at den lettkledde badedraktmodellen kunne være en fare for trafikksikkerheten ved at sjåfører så for mye på henne og for lite på veien og på trafikkbildet. Man har tydeligvis glemt at om trafikkulykker skal skje eller ikke avhenger helt og holdent av om de er Allahs vilje eller ikke. Kan de ikke forebygges hvis de er Allahs vilje, slik islamistene sier, kan de vel heller ikke frembringes hvis de ikke er Allahs vilje, eller hva?

Henvisningen til trafikksikkerhet bringer for øvrig tankene hen på en historie fra Norge fra slutten av 80-tallet. Da kom norske såkalte ”feminister” i harnisk over reklameplakater til H & M med bilder en nokså lett antrukket Cindy Crawford, verdens første såkalte supermodell (bildet til venstre). Plakatene ble tilgriset og forsøkt fjernet, og det ble i den forbindelse også påstått at de var en fare for trafikksikkerheten.

Dette er en glimrende illustrasjon på dobbeltmoralen hos betydelige deler av den norske kvinnesaksbevegelsen, særlig den delen som er plassert til venstre for sentrum på den politiske akse. At Cindy Crawford av egen fri vilje kaster klærne opprører disse hobby-feministene mer enn at muslimske kvinner trues og bankes inn i hijab og burka.

Selv om det ikke foreligger noen offisiell statistikk som beviser det kan man nok med til visshet grensende sannsynlighet anta at langt flere kvinner er blitt skadet som følge av kvinneundertrykkelsen i islam enn hva som er kommet til skade i trafikkulykker forårsaket av Cindy Crawford plakater. Men dobbeltmoralens voktere blant norske feminister bryr seg vel neppe om det.

Når det gjelder forbudet mot badedrakt-reklame i det okkuperte Konstantinopel har det for øvrig ledet til nokså kraftige reaksjoner fra de kretser i det okkuperte Bysants som virkelig ønsker å se Tyrkia som en sekulær stat. Slike kretser finnes nemlig, selv om de ikke kan sies å stå særlig sterkt. Uansett, det ser ut som om det er flere tyrkere som vil forsvare bilder av badedrakt-modeller i butikkvinduer der enn nordmenn som vil forsvare bilder av griser på norske sykehus. Det sier imidlertid mer om norske dhimmi-sauer enn om tyrkiske muslimer.

Kilde:

Media fury rages over swimsuit photo ban

The Herald Sun 18 May 2007 via The Religion of Peace

Kostbart kyss i Det okkuperte Bysants

Sytten år gamle tyske Marco Weiss har sittet fengslet siden påske i Det okkuperte Bysants (også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia). Opptakten var en ferietur Marco og foreldrene hadde til det såkalte ”feriepardiset” Antalya (bildet til venstre), som i stedet viste seg å bli et helvete. Her ble familien i følge tyske Der Spiegel kjent med en gruppe turister fra England og Tyskland. En av kveldene endte Marco opp på rommet til en tretten år gammel jente fra England. Hun skal ha gitt uttrykk for at hun var femten år gammel, noe som virket troverdig. Marco Weiss og den britiske jenta skal ha funnet tonen, og kvelden endte med at de to tenåringene kysset hverandre.

Da jentas mor hørte om dette neste morgen ble hun rasende. Hun anklaget Marco for å ha forgrepet seg på datteren, og anmeldte ham til de tyrkiske sharia-gestapistene. De muslimske okkupasjonsmyndighetene tok saken svært alvorlig, selv om jenta ikke skal ha vært utsatt for vold eller tvang, og selv om legeundersøkelser har vist at hun fortsatt er jomfru. Den tyske skoleeleven ble hentet av okkupasjonsmyndighetenes sharia-gestapister, satt i fengsel med mer enn tretti kriminelle og der sitter han fortsatt.

Saken har nå utviklet seg til å bli en diplomatisk krise mellom Tyskland og okkupasjonsmyndighetene i Bysants. Ifølge Der Spiegel krever lederen for sosialdemokratene i Tyskland at Marco Weiss blir løslatt omgående. Men de muslimske okkupasjonsmyndighetene mener at han bør behandles på lik linje med enhver annen kriminell, og at han ikke kan forvente noe spesialbehandling. Syttenåringen venter nå på at påtalemyndighetene skal reise tiltale i saken som kan gi opp til åtte års fengsel, skriver Jyllands-Posten.

Saken er på sett og vis både komisk og tragisk på en gang. Den er først og fremst komisk fordi når man legger ferien til et muslimsk land, og dermed bidrar til å finansiere den fortsatte eksistens av den perverse dødskult som kalles religion i disse illegitime terrorstatene, er det bare fortjent om man får smake litt av den djevelskapen man bidrar til å vedlikeholde.

Det tragiske elementet er selvsagt 17 år gamle Marco, det var vel neppe han som hadde det avgjørende ord når det gjelder familiens valg av feriemål. Det er ingen, absolutt ingen, grunn til å legge ferien til Det okkuperte Bysants. På den andre siden av Egeerhavet ligger Det frigjorte Bysants, og på den andre siden av Svartehavet ligger også frigjorte områder som Bulgaria og Romania, alle med diverse feriesteder hvor man ikke risikerer å bli satt 1400 år tilbake i tid til et samfunn hvor en pedofil voldtektsmann, landeveisrøver, slavehandler, torturist og massemorder er profet og forbilde.

Og apropos pedofili, uansett hvilken lov Marco måtte forbrutt seg mot må vel også Muhammed ha forbrutt seg mot den da han misbrukte 9 år gamle Aisha, eller da han voldtok 17 år gamle Safiya etter å ha torturert og drept hennes familie. Og hvor mange 13 år gamle jenter blir hvert år tvangsgiftet i Det okkuperte Bysants, eller æresdrept fordi de nekter å la seg tvangsgifte, uten at okkupasjonsmyndighetene foretar seg noe som helst i sakens anledning?

Kilder

Risikerer 8 års fengsel for et kyss

ABC Nyheter 26 juni 2006

Germany Demands Release of Teen from Turkish Prison

Deutsche Welle 25 June 2007

Tyrkias sekulære skall sprekker

Da det islamistiske partiet AKP vant valget i Det okkuperte Bysants i 2002 fikk det ganske stor oppmerksomhet i diverse norske nyhetskanaler. Det ble ikke lagt skjul på at mange mente partiet har en skjult agenda om igjen å gjøre Tyrkia til en slamsk stat.

Den 22 juni 2007 var det på nytt såkalt valg i den illegitime terrorstaten som er bygget på ruinene av ødelagte sivilisasjoner og gravene til myrdede folk, og islamistene gikk fra en brakseier til den neste. Ved valget i 2002 fikk de rent flertall i den såkalte nasjonalforsamlingen med bare 35 % av stemmene. Det ble da forklart av en del kommentatorer med valgordningen som opererer med en sperregrense på 10 %. Med andre ord, det var ikke så ille som det kunne se ut til, islamistisk flertall i nasjonalforsamlingen betydde ikke at flertallet av tyrkerne var islamister.

Nå er egentlig selve uttrykket islamister noe som er introdusert av den islamofile ormeyngelen, det er misvisende, og man skal helst ikke bruke det i det hele tatt. De som det refererer til kaller ikke seg selv for islamister, de kaller seg muslimer, og det er det de er, muslimer som tar islam på alvor. I noen sammenhenger kan likevel uttrykket være nyttig for å skille mellom muslimer som tar islam på alvor og mennesker som nok kaller seg selv muslimer, men som har et nokså avslappet forhold til islams lære. Når dette er sagt, og på de premissene kan uttrykkes brukes.

Bildet til venstre: Reichkommisar Erodgan feirer nok en valgseier på vegne av den islamofascistiske okkupasjonsmakten.

Poenget er at mens islamistene fikk 35 % av stemmene ved valget i 2002 fikk de ved valget i 2007 over 40 %. Det har altså skjedd en ytterligere radikalisering av velgerne i løpet av de fem år som er gått. Det er i den forbindelse verdt å merke seg at mens man i hvert fall mellom linjene kunne lese en viss bekymring for islamistenes fremmarsj i 2002 hos en del kommentatorer synes det ikke å være tilfelle i 2007. Dette til tross for at fremgangen fortsetter, og man i løpet at de fem år som har gått har sett en rekke utslag av hvordan islam i stadig større grad preger samfunnet, både i stort og smått. En mann fortalte eksempelvis til BBC at han skulle leie et hus. Eieren spurte om kona bar skaut. Da han svarte benektende sa eieren at da kunne han ikke leie ut til dem. Man kan jo et øyeblikk forsøke å forestille seg det dommedagsleven det ville blitt her til lands om en nordmann hadde nektet å leie ut et hus til noen fra det islamofascistiske herrefolket med den begrunnelse at kona hans gikk med skaut. Det skal mye mindre til enn det før rasismofobien sper seg som pest gjennom hele det politiske liv fra Sharias Venner (SV) til moskepartiet FrP.

Mens 35 % til islamistene i 2002 i det minste produserte noen hevede øyebryn gjør over 40 % i 2007 ikke det. Tvert i mot, nå står formelig Vestens quisling-regjeringer i kø for å omfavne og gratulere Europas forbannelse, pest og plage gjennom over et halvt millennium, tyrkiske muslimer. Som islamofascistisk herrefolk har faktisk tyrkerne en god del mer å svare for i Europa enn araberne. Araberne kom ikke lenger enn til Pyreneene med annet enn raid, mens tyrkerne nådde helt til Wien og hadde ikke polakkene og ukrainske kosakker stoppet dem ved Khotyn i 1621 ville de ha nådd Østersjøen – siste stopp før Skandinavia.

Det er vel heller ikke uventet at forrest i rekken av gratulanter står Europas ynkeligste og mest islamofile flokk av dhimmi-sauer, britene. Den nye britiske utenriksministeren sier at Europa ”må strekke hånden ut til Tyrkia”. Det er helt unødvendig å strekke hånden ut TIL Tyrkia, Tyrkia strekker selv hånden ut, ikke TIL, men ETTER Europa. Den muslimske drømmen som ble knust foran Wiens porter i 1683 blir ca 400 år senere en realitet.

Det fundamentale problemet er at myten om det sekulære Tyrkia er nettopp det, en myte. Selv om dagens tyrkere hyller Mustafa Kemal Ataturk som det såkalte ”moderne Tyrkias far” har de forrådet det han forsøkte å grunnlegge, det var et dødfødt barn han var ”far” til. Slik MÅ det være så lenge islam er den dominerende såkalte ”religion”. Som Olav Versto skrev i sin serie ”En reise i islam” i VG høsten 2001, i islam er det umulig å tenke politisk uten å tenke religiøst og umulig å tenke religiøst uten å tenke politisk. Politikk og religion er uatskillelige i islam. Få noenlunde oppegående mennesker vil benekte at det finnes et politisk islam, problemet er at det finnes intet upolitisk islam. Det såkalte politiske islam kan nok holdes i sjakk under et skall av sekularitet i en periode, og først og fremst takket være de militære er det det som har vært situasjonen i Det okkuperte Bysants. Men før eller senere vil det skallet sprekke, og det er det som de to siste valgene har illustrert er i ferd med å skje.

Turkey re-elects governing party

BBC 22 July 2007

AKP - islamisme light

Document.no 22 juni 2007

Tyrkia som NATO-medlem

I 1952 ble Tyrkia medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO. Slik den geopolitiske situasjonen var på det tidspunkt er det vanskelig å direkte bebreide NATO-landene for at man aksepterte Tyrkia som medlem. Den kalde krigen var på det tidspunkt svært kald, og både Tyrkias geografiske plassering og dets historiske rolle som Russlands fiende tilsa at landet hørte hjemme i den vestlige forsvarsalliansen.

I dag, i retrospekt, kan man imidlertid se at dette nok var galt. Det er alltid og overalt til alle tider galt å alliere seg med muslimer, særlig hvis alliansen er mot ikke-muslimer, og selv om ikke-muslimen heter Josef Stalin. For å illustrere det kan man gjøre seg visse refleksjoner rundt hva som ville ha skjedd hvis NATO hadde avvist å ta opp Tyrkia som medlem i 1952. Det er selvfølgelig vanskelig å si det med sikkerhet, det er flere muligheter, men nesten uansett hvilken som hadde slått til ville det vært et bedre alternativ enn hva man sitter igjen med i dag.

Det første som kunne ha skjedd ville vært en såkalt ”Finlandisering” av Tyrkia, dvs overlatt til seg selv kunne Tyrkia ha blitt tvunget til å danse etter Sovjets pipe utenrikspolitisk. Og hva så ? Ville det ha forhindret kommunismens sammenbrudd og Sovjet-imperiets undergang ? Det høres svært lite sannsynlig ut.

Man kan også trekke det enda lenger og anta at det ville ha medført kommunistisk maktovertakelse i Tyrkia. Det virker egentlig svært lite sannsynlig, men om så hadde skjedd, er det noen grunn til å regne med at ikke kommunismen ville ha kollapset i Tyrkia også, som den gjorde i de andre landene som ble påtvunget den av Sovet etter annen verdenskrig ?

Nok et scenario man i og for seg kan tenke seg er et regulært sovjetisk militært angrep på Tyrkia med påfølgende okkupasjon. Et slikt scenario er også svært lite sannsynlig. Selv utenfor NATO ville Tyrkia ha nytt godt av Vestens beskyttelse mot en slik eventualitet, på samme måte som Sverige gjorde det. USA og NATO for øvrig ville ikke ha sittet med hendene i fanget om Sovjet hadde invadert Tyrkia, like lite som de ville ha gjort det om Sovjet hadde invadert Sverige, selv om Sverige ikke var medlem av NATO. I tilfellet Tyrkia ville det ha stått enda mer på spill, ettersom et Tyrkia under sovjetisk kontroll ville ha brakt Sovjet frem til Middelhavet på bred front.

Når man skal vurdere tyrkisk medlemskap i NATO er det imidlertid også et par andre forhold som må trekkes inn. I likhet med andre medlemmer av alliansen bidro også Tyrkia til det felles forsvaret. Kunne NATO ha klart seg uten disse bidragene, og hvilken pris har man betalt for dem så langt, og hva kan de komme til å koste i fremtiden ?

Tyrkias viktigste bidrag til NATO var at det ga alliansen tilgang til territorium tett opp til Sovjet, samt at de ga NATO kontrollen over Bosporus og Dardanellene. Territoriet tett opp til Sovjet var verdifullt for etterretningsformål i fred, og ga mulighet for å slå til på kort varsel mot Sovjet i en eventuell krig. Fra et rent militært synspunkt kan nok det fremstå som en fordel, men verden består ikke bare av rent militære synspunkter. Å ha en kniv på motstanderens strupe kan gjøre motstanderen ”jumpy” og få ham til å reagere overilet og forhastet

Den 28 oktober 1959 inngikk USA og Tyrkia en avtale om utplassering av 15 Jupiter mellomdistanseraketter med atomstridshoder på tyrkisk territorium, ref bildet til venstre og :

The Cuban Missile Crisis Timeline

Nuclearfiles.org

Man trenger ikke være kommunist for å skjønne at dette var en opptrapping av det kjernefysiske trusselnivået mot Sovjetunionen. Varslingstiden for et angrep mot Sovjet med disse missilene ville bli vesentlig kortere enn for et angrep med bombefly eller langtrekkende missiler. Det sier seg selv at russerne ikke satte spesielt pris på dette. . Også kommunistiske land har legitime sikkerhetsinteresser,.

17 april 1961 gikk 1300 CIA-støttede eksilkubanere i land i Grisebukta (Bay of Pigs) på Cuba, i et forsøk på å kaste Fidel Castros kommunistiske regime, bildet til høyre. . At amerikanske tropper ikke deltok i angrepet, og at invasjonsstyrken seilte ut fra en havn i Nicaragua er komplett uinteressant i denne sammenheng. Man skal være mer enn usedvanlig blind USA-tilbeder for ikke å erkjenne at operasjonen hadde USA og CIA stemplet på kryss og tvers. Nå slo invasjonen i Grisebukta feil, men i løpet av ca 18 måneder opplevde altså Sovjet først utplassering at amerikanske atomvåpen tett inn på seg selv i Tyrkia, og invasjon av en alliert, nemlig Cuba. At Sovjet reagerte på dette bør ikke være komplett uforståelig. Man kan godt si at de overreagerte ved å utplassere mellomdistanseraketter med atomladninger på Cuba, men så komplett uforståelig og provokativt som det ble fremstilt i vestlige medier på den tiden var det ikke.

Den sovjetiske utplasseringen av raketter på Cuba ledet som kjent til Cuba-krisen. Aldri har verden vært så nær en atomkrig som under denne krisen, en krise som i hvert fall delvis var utløst av Tyrkias medlemskap i NATO, ref :

Foreign Relations of the United States : 1961-1963 Cuban Missile Crisis and Aftermath

Avalon Project – Yale Law School

The October Missile Crisis of 1962 - Background Information

Nå resulterte ikke Cuba-krisen i noen atomkrig. I dag er noen av de omstridte missilene utstilt på Cuba på et museum, ref bildet til venstre. Det hører imidlertid med til denne historien at selv i 2004 brukte amerikansk etterretning større ressurser på å holde øye med Cuba og Castro enn de brukte i jakten på Osama bin Laden.

Et annet aspekt ved tyrkisk NATO-medlemskap er at det setter NATO mellom barken og veden i konflikten mellom Hellas og Tyrkia. Alliansen kan vanskelig ta stilling som sådan i en konflikt mellom to medlemsland og det kan medføre at ett medlemsland som ønsker det kan opptre mer ”bøllete” mot et annet enn hva det hadde kunnet gjøre om det ikke var medlem, da ville den ”bøllete” oppførselen vært å oppfatte som rettet mot hele alliansen. Dette har Tyrkia åpenbart utnyttet til ”bøllete” opptreden mot Hellas ved flere anledninger, særlig i Kypros spørsmålet.

Nok et aspekt ved det tyrkiske medlemskapet i NATO er at det tenderer til å trekke alliansen inn i konflikter på gal side. Det siktes her spesielt til konflikten mellom det kristne Armenia og det muslimske Aserbajdsjan om Nagorno Karabakh, den kristne enklaven inne i Aserbajdsjan. Her støtter Tyrkia Aserbajdsjan og selv om NATO ikke direkte har engasjert seg i dette har Tyrkia alliansen i ryggen for sin støtte til Aserbajdsjan. Russland støtter på sin side Armenia, russerne og armenerne har kjempet side om side mot islam i Kaukasus i mange hundre år. Her gjør med andre ord det tyrkiske medlemskapet i NATO til et pressmiddel mot Armenia og mot Nagorno Karabakh for at den kristne enklaven skal oppgi sin hardt tilkjempede og dyrekjøpte selvstendighet, og underkaste seg aserbajdsjanernes muslimske tyranni.

Muslimsk opprustning i det okkuperte Bysants

Okkupasjonsmyndighetene i Bysants, også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia, har annonsert at de er i ferd med å anskaffe 50 stk SLAM-ER (Stand-off Land Attack Missile), bildet til venstre, fra USA. Dette er missiler som fyres fra fly og har en rekkevidde i området 250 - 300 km. Som navnet sier er de primært beregnet brukt mot landmål, som de kan treffe med meget høy presisjon. Missilene navigerer med GPS under det meste av flukten, men kan bruke infrarød (IR) avbildning i sluttfasen for å treffe med høy presisjon. IR-søkeren gjør det også mulig å bruke missilene mot skip, men de er altså primært beregnet brukt mot landmål. De fører et konvensjonelt stridshode på ca 250 kg. Det har imidlertid vært spekulert i om Israel, som har lignende missiler, har forsynt noen av sine med kjernefysisk stridshode.

Nå er det viktig å slå fast at som en ulovlig okkupasjonsmakt har Tyrkia ingen legitim rett til selvforsvar overhodet. Det er en illegitim terrorstat bygget på ruinene av ødelagte sivilisasjoner og over gravene til myrdede folk. De eneste legitime rettigheter det er snakk om her er retten til restene av de undertrykte og fordrevne ikke-muslimske folk til å slette Tyrkia i sin nåværende form fra verdenskartet.

Men selv om man nå, for argumentets skyld, innrømmer Tyrkia en slags rett til selvforsvar, er det vanskelig å se hva slags selvforsvarsbehov 50 SLAM-ER skulle dekke for Tyrkia. Rekkeviden og presisjonen gjør dette til et utpreget offensivt våpen. Tyrkia er i dag i større eller mindre grad innblandet i diverse disputter med sine naboland. For det første er det selvsagt okkupasjonen av det nordlige Kypros. Dernest er det uløste tvister med Hellas knyttet til øyer i Egeerhavet og territorialfarvann rundt disse. Her opptrer Tyrkia meget aggressivt, også militært, en opptreden som resulterte i at et gresk og et muslimsk jagerfly kolliderte i luften 23 mai 2006. Den greske piloten omkom.

Tyrkia støtter også det muslimske Azerbaidjan i konflikten med det kristne Armenia om Nagorno Karabakh. Når det gjelder konflikten i Midtøsten har Tyrkia tradisjonelt hatt et godt forhold til Israel. Den stadig økende innflytelsen til radikale muslimske elementer i tyrkisk politikk har imidlertid ledet til et kjøligere forhold til Israel. På sikt kan man derfor ikke se bort fra at de missilene USA nå leverer til okkupasjonsmyndighetene i Bysants kan true og i verste fall bli brukt mot Israel.

De som har størst grunn til bekymring som følge av at USA fortsetter å bevæpne Europas pest og svøpe gjennom et halvt årtusen er nok likevel Helas. De muslimske okkupasjonsmyndighetene i Bysants har tidligere vist at de ikke nøler med å bruke amerikanske våpen mot en NATO-alliert.

Kilde:

Turkey: 50 U.S. Long Range Missiles Purchased

AKI 10 August 2006

SLAM-ER Guided Missile

Defense Update

Tyrkisk EU-medlemskap

Etter å ha vært medlem i NATO i ca ½ århundre søker som kjent Tyrkia nå også å bli medlem i EU.

Avis: Tyrkiet vil vente et halvt år på at forhandle

Politiken 9 Desember 2002

Den tyrkiske regering vil acceptere det, hvis EU udskyder beslutningen om at indlede optagelsesforhandlinger med Tyrkiet. Det siger den tyrkiske udenrigsminister, Yasar Yakis, ifølge den tyrkiske avis Radikal i dag. Den tyrkiske udenrigsminister giver ifølge avisen unionen seks måneder ekstra til at bestemme sig for en dato for, hvornår Tyrkiets optagelsesforhandlinger med EU kan begynde.

Lederen af det tyrkiske regeringsparti, Retfærd og Udvikling (AKP), Recep Tayyip Erdogan, er i dag i København for at gøre endnu et forsøg på at presse en dato ud af EU-formand Anders Fogh Rasmussen (V) på falderebet før topmødet i København på torsdag og fredag i denne uge.

I takt med, at topmødet er rykket nærmere, har både Erdogan og den tyrkiske ministerpræsident Abdullah Gül skærpet tonen over for EU. De har således ikke lagt skjul på, at tyrkernes vilje til at hjælpe med at finde en løsning på delingen af Cypern hænger uløseligt sammen med EU's vilje til at indlede optagelsesforhandlinger med Tyrkiet. Netop Cypern står foran optagelse i EU. Tyrkiet har imidlertid truet med at annektere den nordlige del af øen, hvis kun den sydlige, græsk-cypriotiske del bliver budt med i unionen. Grækenland har på sin side truet med at nedlægge veto mod hele EU's udvidelse, hvis ikke Cypern kommer med.

For det første har Tyrkia i praksis langt på vei annektert den nordlige delen av Kypros. For det andre, det kan være interessant å trekke noen paralleller mellom Kypros og Midtøsten. Israel beskyldes for å ha fordrevet palestina-arabere fra Palestina, og en påstått okkupasjon som i tilfelle den er det også er et resultat av at Israel selv ble angrepet, brukes for å rettferdiggjøre terror. Tyrkia har på sin side invadert Kypros uten at det forelå noen trussel mot Tyrkia derfra overhodet, de har okkupert deler av øya og tvangsflyttet, dvs fordrevet den greske befolkningen derfra. Hvorfor er det ingen gresk-kyprioter fra den nordlige delen av Kypros som sprenger seg selv i luften på busser i Ankara eller Konstantinopel ? Hvorfor er det ingen som sprenger bomber på passasjertog i Tyrkia ? Hvorfor er det ingen som kaprer et tyrkisk fly og crasher det f eks i Den Blå Moske i Konstantinopel ? Hvorfor er det ingen som tar tyrkiske skolebarn som gisler, og massakrerer dem ? Svaret på dette er enkelt: Gresk-kypriotene er ikke muslimer. Om ikke alle muslimer er terrorister, er alle terrorister muslimer, det innrømmer selv arabisk presse etter Beslan.

Etter å ha skapt langt flere problemer for NATO enn hva de har bidratt til å løse ønsker altså nå denne muslimske bøllestaten også å bli medlem av EU. I sin siste bok ”La Forza della Raggione” gir Oriana Fallaci uttrykk for at timeglasset er rent ut for Vest-Europa, det er for sent å redde kontinentet fra å falle til islam, og bli en del av det såkalte Eurabia. Om hun får rett vil bare fremtiden vise. Det som imidlertid er helt sikkert er at hvis Tyrkia slippes inn i EU er ikke bare Vest-Europa fortapt, det vil gå raskt mot slutten med vestlig sivilisasjon i vår del av verden. Tyrkias søknad om medlemskap i EU er islams tredje forsøk på å underlegge seg Europa:

Faith: Islam's third run for Europe

UPI 12/11/2002 12:11 PM

For the third time in 13 centuries, Islam is set to gain a major foothold in Europe. This time it comes peacefully with Turkey's attempt to join the ever-expanding European Union. It meets little resistance from Christianity, which has never been in a more feeble state on the continent whose civilization it shaped.

When Islam's previous attempts to conquer the Occident failed, this was due to Christian resolve. In 732 A.D., the Frankish ruler Charles Martel threw back the Saracens at the Loire. In the 1520s, at the height of the Reformation in Europe, the Turks overran Hungary but were stopped at Vienna. Catholics and Protestants, though divided theologically, nevertheless united to confront this common challenger.

For nærmere omtale av Tyrkias forsøk på å bli medlem av EU se land-dokumentet om EU : EU:Romerriket som gjenoppstår – og faller og Franske anti-islamisters kamp mot tyrkisk EU-medlemskap.

EU-ledere advarer mot Tyrkia

Aftenposten 11 september 2004

Blir Tyrkia medlem av unionen, kan det utløse en islamisering av Europa, mener fremtredende EU-kommissærer . Splittelsen er pinlig for EU.

Den østerrikske EU-kommissæren Franz Fischler stiller i et fortrolig notat til EU-kommisjonen spørsmålet om det muslimske Tyrkia vil ha vilje til å stå fast ved demokratiseringsprosessen i landet og skape et grunnfestet skille mellom religion og stat. Han frykter et "tilbakeslag", ifølge notatet, som Financial Times omtalte i går.

Fischler har ansvaret for EUs landbruks- og fiskeripolitikk og regnes som en av de mest respekterte veteranene i Brussel etter 10 år i Kommisjonen. Han takker av 1. november. Fischler mener at et tyrkisk EU-medlemskap i verste fall kan koste fellesskapet 11,3 milliarder euro i året (rundt 94 milliarder kroner) gjennom gigantiske overføringer til det underutviklede landbruket i Tyrkia.

- Vi trenger mer tid og bør i første omgang få en mer omfattende partnerskapsavtale med Tyrkia, mener Fischler. Tidligere denne uken rykket den nederlandske EU-kommissæren Fritz' Bolkestein ut med nye advarsler om at innlemmelsen av Tyrkia i EU vil kunne sette fart i en "islamisering av Europa": - Den som aksepterer Tyrkia, må også akseptere Ukraina og Hviterussland. De landene er mer europeiske enn Tyrkia.

- Man kan bare trekke én konklusjon av den nåværende trenden: USA forblir den eneste supermakten, Kina blir en økonomisk gigant og Europa blir mer islamsk, sa Bolkestein i en tale på et universitet denne uken.

Det kan se ut som om en del europeiske politikere begynner å få kalde føtter med tanke på konsekvensene av et tyrkisk medlemskap i EU. Selv i Tyskland, Tyrkias tradisjonelt nærmeste venn og allierte i Europa, kommer det en viss skepsis til uttrykk.

Germans question Turkish EU bid

BBC 24 September 2004

In a year of change for the European Union, with the recent addition of 10 new countries and agreement on a new constitution, its leaders now face another big decision. The entry of Turkey into the European club may be, in some ways, their biggest decision - to allow in a country that is arguably more Middle East than Europe. But while Turkish Prime Minister Tayyip Erdogan's visit has gone down well in Brussels, there is strong opposition in many European countries. And the entry negotiations could go on for about 15 years, officials say.

Både EU og Europarådet er blitt stadig viktigere redskap for islam når det gjelder å erobre Europa. Et av de siste utslag av det fikk man 17 mai 2005.

Turkey Convinces Europe to Fight Against Anti-Islamism

Zaman.com 18 May 2005

The Council of Europe is set to fight against anti-Islamism as a priority policy for the first time. Anti-Islamism has been included in the text as a dangerous inclination that has to be fought against upon the insistence of Turkey at the historic summit that 46 Council members attended. The conclusion draft of the summit included the notion of "Islamophobia". The inclusion of this notion in the European organizations' documents for the first time is described as the success of Turkey. Turkish Prime Minister Recep Tayyip Erdogan prioritized the issue on the agenda during his speech at the summit on May 16 and asked the Council to adapt effective mechanisms against anti-Islamism.

Ali Sina kommenterer for øvrig dette på en utmerket måte artikkelen om dette vedtaket:

The Fall of Europe

Faithfreedom 25 May 2005

In an act of total insanity, the Council of Europe, decided to ban criticism of Islam equating it to anti-Semitism. …..

…This is the beginning of the fall of Europe….

Europe is threading a very dangerous path. Two things can happen in Europe:Islam is left alone to grow unchecked, which means Europe will succumb to Islamism before the end of this century. Or The Europeans sense the danger too late, panic, and give birth to Eurofascism to counter Islamofascism. In either case Europe will be destroyed.

Så Ali Sina er kommet til den konklusjonen også nå. Det passer seg dårlig å si ”velkommen etter” til akkurat ham, men vi har sagt essensielt det samme i ca ett år, og det gjorde Oriana Fallaci også da hun kom med boken ”Fornuftens styrke” våren 2004. Den jødiske forfatteren Bat Ye’or sier også det samme i en nyere bok, ”Eurabia”. Europa, og da særlig Vest-Europa, står ikke lenger til å redde fra å falle til islam. Islamiseringen er kommet for langt, de demografiske bombene i forskjellige land er i ferd med å detonere, og Vest-Europas politiske ledere kapitulerer litt mer for islam hver eneste dag.

Det som gjenstår å se er først og fremst to ting. Det ene er om Europas fall vil skje bare i form av videre forråtnelse innenfra til kontinentet faller som et knippe modne frukter rett i fanget på islam, uten noen motstand, eller om det vil flyte blod før Notre Dame, Westminster Abbey, Kølnerdomen og Nidarosdomen blir moskeer. Det andre som gjenstår å se er hvor langt østover islam vil erobre Europa. Nylige begivenheter i land som Polen, Tsjekkia og Slovakia kan tyde på at disse landene ikke har til hemsikt å slå følge med Vest-Europa ned i avgrunnen. Jo før jernteppet kommer på plass igjen, og jo lenger vest det kommer, jo større er sjansene for at i hvert fall deler av Øst-Europa unngår å bli med i Vest-Europas kollektive selvmord.

German Opposition Throws Turkey EU Talks Into Question

AINA Assyrian International News Agency 27 June 2005

Germany's conservative opposition has again thrown into question the mandate for the European Union membership talks with Turkey. Talks between the European Union (E.U.) and Turkey are due to begin on October 3.

This will be after Germany's early national election in September, which opinion polls predict will result in a win for the Christian Democrat-led (CDU) opposition. But in a weekend interview with Deutsche Presse Agentur, a leading CDU official, Matthias Wissmann sought to play down Turkey's hopes for eventually signing up to E.U. membership.

According to Wissmann, who also chairs the German Parliament's committee on European Affairs, the talks need to avoid allowing Turkey "any illusion that it can expect full membership." Instead, he said, the talks should focus on the aim of providing Turkey with a privileged partnership arrangement.

The European Commission is planning to set out this Wednesday details of the discussions with Turkey. Chancellor Gerhard Schroeder's Social Democrat-led Government has given its backing to Turkey eventually joining the 25-member bloc following last December's resolution by the E.U. government chiefs endorsing Ankara's membership drive.

However in the wake of the Dutch and French votes rejecting Europe's proposed constitution, the outcome of the talks with Turkey remain open. The leader of the parliamentary Social Democrat group in the European parliament, Martin Schulz, sees the Turkey negotiations as facing considerable hurdles.

"The crisis in Europe does not accelerates the enlargement process", Schulz told the weekly Frankfurter Allgemeine Sontagszeitung. At the same time, a key member of the liberal Free Democrats (FDP), Werner Hoyer warned about "snubbing Turkey". The FDP is likely to be the junior member of a CDU-led government if the opposition wins the September election.

Ankara does not want to negotiate about a privileged partnership, said Hoyer. "The probability is, however, that at the end something else than a full membership comes out, " he said.

INTERNATIONAL ERKLÆRING : IMOD OPTAGELSE AF TYRKIET I DEN EUROPÆISKE UNION

Organiseret af den tværeuropæiske borgerbevægelse Europas Stemme

Den Europæiske Union har til hensigt at starte forhandlinger med Tyrkiet i Oktober 2005. Sig NEJ! Giv din mening stemme og skriv under på erklæringen! Tyrkiet er ikke et Europæisk land. At starte forhandlinger med Tyrkiet er uansvarligt! At afslå et fuldt medlemsskab udelukker ikke et prioriteret partnerskab. Tyrkiet er i dag karakteriseret ved:

- Disrespekt for kvinders og minoriteters rettigheder.

Tyrkiske traditioner og religiøse love garanterer ikke lige rettigheder for kvinder og mænd. Dette år i marts slog regeringens styrker brutalt ned på en fredelig demonstration for kvindernes rettigheder. Næsten 50% af kvinderne i Tyrkiet er udsat for vold i hjemmet. Selv blandt tyrkiske immigranter i den Europæiske Union er æresdrab en hyppig begivenhed. 20 millioner kurdere har ikke passende minoritetsrettigheder i Tyrkiet.

- Overtrædelse af fundamentale frihedsrettigheder, ikke mindst religionsfriheden.

Den Tyrkiske stat afviser systematisk at etablere kristne skoler. Staten exproprierer bygninger fra de eksisterende kristne kirker eller nægter tilladelse til at renovere dem, i kontrast til Europa, hvor alle religioner, også islam, kan praktiseres frit. I det 20. århundrede er andelen af kristne indbyggere i Tyrkiet faldet fra 25% til 0.3%.

Tyrkiet benægter sin egen fortid

Tyrkiet har stadig ikke anderkent folkemordet mod armenerne i 1915, hvor 1,5 milloner armenere blev slået ihjel. Tyrkiet har holdt Nordcypern besat siden 1974, og anerkender stadig ikke den Cypriotiske Republik fuldt ud, på trods af at landet er medlem af den Europæiske Union.

- Traditioner og religiøse love er meget forskellige fra de europæiske

De nylige love kan ikke uden videre ændre de dybt rodfæstede værdier og traditioner i det tyrkiske samfundt, især ikke nu, hvor den religiøse interesse er stærkt tiltagende. I 2004 forsøgte Tyrkiet at gøre utroskab strafbart. Loven blev afvist i sidste øjeblik efter stærkt pres fra EU. Tilsvarende har regeringen også søgt at fjerne adgangskravene for adgang til imam-studierne for at få uddannet endnu flere religiøse ledere.

- Det tyrkiske samfund er baseret på grundlæggende andre værdier end de europæiske.

Man kan ikke vurdere et land uafhængigt af dets kultur, religion og samfundsmentalitet. Det er endnu ikke lykkedes for noget muslimsk land at indføre demokratiske og sociale strukturer på linje med vestlige lande. Uligheden mellem mænd og kvinder, de stramme regler, samt de moralske og traditionsbundne forbud har rødder i religiøse love. 99% af den tyrkiske befolkning er muslimer. Tyrkisk historie og kultur har igennem historien udviklet sig parallelt med Europas, og fortjener respekt i sig selv, men den nationale identitet, der er nødvendigt for et ligeværdigt samarbejde i Europa er grundlaget for et ligeværdigt og frugtbart samarbejde er dybt forskelligt. I det tyrkiske samfund - der i hvert fald på papiret har en vis adskillelse af stat og religion - er det meget vanskeligt at forestille sig en gennemgribende accept af europæiske værdier og love.

- De fleste tyrkiske immigranter integrerer sig ikke i de europæiske samfund

Alene i første halvdel af 2005 er seks tyrkiske kvinder dræbt af deres familier, blot i Berlin, fordi de ikke ville leve i

tvangsægteskab arrangeret af deres familier. Æresdrab er et alvorligt problem i de tyrkiske samfund i Tyskland, Frankrig, Holland og mange andre europæiske lande. Den største del af de tyrkiske immigranter lever i ghettoer, og en anseelig del taler ikke engang værtslandets sprog. Det er ikke lykkedes de europæiske stater at integrere mennesker med fremmede kulturbaggrunde. Det udløser identitetskriser hos anden- og tredjegenerations indvandrere, og lokker mange i fundamentalistisk retning. Hvis vi også skulle integrere Tyrkiet selv, ville de nuværende problemer blive mangedoblet, og sammenblandingen af de stærkt forskellige kulturer ville udløse endnu voldsommere sociale spændinger i EU's medlemslande.

- Optagelse af Tyrkiet ville overbelaste den Europæiske Union på lang sigt.

Tyrkiet er meget økonomisk tilbagestående sammenlignet med EU. Men i modsætning til EU, hvor befolkningstallet falder, er befolkningstallet i Tyrkiet kraftigt voksende. Som en konsekvens af reglerne om arbejdskraftens frie bevægelighed ville store mængder af arbejdsløse kunne søge arbejde i Europa, hvilket ville give voldsomme spændinger på arbejdsmarkedet og i samfundet som helhed.

Ifølge statistikken er købekraften (PPS) i Tyrkiet i 2003 på 12,3% af EU15 (EU inden optagelsen af de 10 nye stater), mens human development index (HDI) placerer Tyrkiet som nr 88 (på linje med Jordan). 33% af befolkningen arbejder i landbruget, sammenlignet med 4% i EU15. Tyrkiets areal og befolkning er næsten lige så stor som

de ti nye medlemslande tilsammen, men Tyrkiets bruttonationalprodukt (BNP) ligger på halvdelen af de ti nye lande. Der er ikke udsigt til at det vil nå europæisk niveau, heller ikke på lang sigt. Tyrkiets BNP pr. Indbygger er under 10% af gennemsnittet i EU. Mere end halvdelen af arbejdsstyrken arbejder i den sorte økonomi. Korruptionsindekset er 3,5 gange højere end i EU15. Tyrkiets udlandsgæld er på 74% af BNP, hvormed Tyrkiet er et af de mest forgældede lande i verden.

Efter en eventuel optagelse ville Tyrkiet være et af EUs største enkeltlande. Ville EU være i stand til at klare denne udfordring?

Ifølge FN's demografiske prognoser vil Tyrkiet have 89 millioner indbyggere om 20 år, og dermed have større befolkning end noget land i EU. På trods af sin svage økonomi ville det være et af de mest indflydelsesrige lande i unionen, politisk og militært set. Selv hvis politikerne prøver at gøre Tyrkiet til en ægte demokratisk stat, er det umuligt at ændre vaner og tankemåder for 70 millioner mennesker fra dag til dag - det er ikke engang lykkedes for alvor i de 80 år, der er gået siden Kemal Atatürks reformarbejde. Da EU enddag har en kraftig intern krise i øjeblikket, bliver det ekstra vanskeligt at integrere Tyrkiet indenfor en overskuelig fremtid. EU bør fokusere på at fungere bedre frem for at blive større.

Fremtidsperspektiver: Tyrkiet i EU's beslutningsproces?

Med det nuværende system ville Tyrkiet i EU have 96 repræsentanter i Europaparlamentet - det samme antal som Tyskland. Da der maksimalt kan være 750 medlemmer, ville andre medlemslande få deres repræsentation formindsket. I Ministerrådet skal en beslutning støttes af 55% af medlemsstaterne og af lande, der repræsenterer 65%

af unionens befolkning, for at en beslutning kan træde i kraft. På denne måde ville Tyrkiet - som endda ville være det nyeste land i EU med mindst erfaring i processen - have en beslutningsandel på hele 15%. Det kunne kun undgås ved at ændre traktat reglerne og systemet til evt. at fastlægge et maksimalt stemmeantal per land. I betragtning af, hvor vanskeligt det har været at forhandle sig frem til nuværende og tidligere traktater, ville arbejdet med at finde et

system der tilfredsstiller alle være uden ende.

Tyrkisk politik med to ansigter

I 1999 blev Tyrkiets premierminister Recep Tayyip Erdogan fængslet for sine militante islamistiske udtalelser. For eksempel havde han sagt, at demokratiet blot er et midlertidigt værktøj for at nå sine mål. Hans parti, Retfærd- og Udviklingspartiet (AKP - Adalet ve Kalkinma Partisi) kom til magten ved at tale for en stærk tilbagevenden til religionen. 12 december 1997 citerede han dette digt i en offentlig tale: "Moskeerne er vores barakker, kuplerne

vores hjelme, minareterne er vores bajonetter og de troende er vores soldater. Denne hellige hær bevogter min religion. Du Almægtige! Vores rejse er vores skæbne, og målet er martyrdom." (citat fra et digt af Ziya Gökalp)".

Er Tyrkiet et Europæisk land?

Kun 3% af landes areal ligger i Europa. Selv i Turkey, der er det mest demokratiske muslimske land, er demokratiet i en meget udsat position. De seneste 80 år har vekslet mellem militærdiktatur og mere fredelige perioder, hvor modstandere og tilhængerer af landets re-islamisering har været ved magten. Kemal Atatürk adskilte stat og

religion og tvang et demokratisk system igennem, men opretholdelsen af demokratiet har været meget vanskelig.

Sikkerhedsproblemer og den Europæiske Unions grænser

Tyrkiet deler grænser med lande, der har forskellige meget store sikkerhedsproblemer. En eventuel optagelse af Tyrkiet ville gøre problemerne i Kaukaisen og Mellemøsten til direkte problemer for EU, og lande med alvorlige konflikter - specielt Iran, Syrien og Irak - ville blive vores umiddelbare naboer. Ydermere ville lande der ligner Tyrkiet, være næste i rækken for at søge om medlemsskab. Marokkos premierminister har allerede meddelt, at hans land ønsker at komme med i EU, og flere andre lande afventer også denne udvikling. Dermed ville udvidelsesprocessen endegyldigt destabilisere EU-systemet, og i sidste ende ødelægge hele meningen med samarbejdet..

EU-krangel om Tyrkia

Norge i dag 14 September 2005

Det har lenge vært uenighet internt i EU når det gjelder et eventuelt tyrkisk medlemskap. Onsdag møtes EU-ambassadørene til samtale om framdriften i forhandlingene. Et viktig punkt på programmet er hvordan EU skal reagere på Tyrkias uvilje mot å anerkjenne den greske delen av Kypros. Hellas krever fasthet fra EU i dette spørsmålet, og truer med å boikotte videre forhandlinger med Tyrkia dersom landet ikke bøyer av.

Frankrike har tradisjonelt støttet Hellas i dette kravet, men skal ifølge BBC ha firt litt på kravene i forhandlinger med britene. Dermed ser det ut til at Tyrkia ikke vil bli avkrevd øyeblikkelig godkjennelse av grekerne, men ”så snart som mulig”, ifølge kompromisset. Om dette er nok til å åpne for videre forhandlinger med Tyrkia er likevel ikke klart, ettersom opinionen i Europa har snudd kraftig siden EU i fjor lovet Tyrkia nye forhandlinger om medlemskap.

Leser man litt mellom linjene her fremgår det at det er britene som taler Tyrkias (dvs muslimenes) sak i EU. Det er nok en illustrasjon på at muslimenes hat mot vantro ikke blir mindre av å gjøre dem til lags. Storbritannia følger her sin tradisjon gjennom mange hundre år med å forråde Vesten til islam.

Etter hva som åpenbart var intens diplomatisk tautrekking besluttet EU 3 oktober å innlede medlemsskapsforhandlinger med Tyrkia 3 oktober.

Tyrkia og EU ble enige

Aftenposten 3 oktober 2005

EU reddet seg med et nødskrik fra politisk kollaps i går. Mer enn ett døgn brukte EU landenes utenriksministere på å enes om forhandlingsmandatet med Tyrkia.

Terror

Det faktum at Tyrkia er et muslimsk land har selvfølgelig ikke forskånet det fra muslimsk terror. Det skulle bare mangle, selv Saudi-Arabia og Pakistan som er utspringet for nesten all terror opplever også terrorangrep på sin egen jord. Som i andre muslimske land retter terroren seg typisk mot jøder og jødiske interesser (i den grad slike finnes), eller mot vestlig representasjon, og vestlige interesser.

Synagoger angrepet i Tyrkia

Nettavisen 15.11.03 09:19

Minst 20 mennesker skal ha mistet livet og over 200 ble såret da to bilbomber eksploderte i et terrorangrep mot to synagoger i Istanbul lørdag morgen.

Antall døde som er oppgitt etter angripet varierer mellom 15 og 24. Til nyhetsbyrået Reuters sier den tyrkiske helseministeren Recep Akdag at om lag 20 mennesker ble drept og 215 skadet i angrepet.

Tyrkiske myndigheter tror al-Qaida kan være involvert.

- Det er opplagt at dette er en terroristhandling med internasjonale forbindelser, sa utenriksminister Abdullah Gul mens redningsarbeidere strevde med å behandle de som ble rammet av eksplosjonen. Også innenriksminister Abdulkadir Aksu sa han ikke utelukket at Osama bin Ladens nettverk kan ha spilt en rolle.

- Angriperne kan ha vært selvmordsbombere, eller de kan ha detonert bombene inn i bilene med fjernkontroll. I begge tilfellene ble varebiler kjørt mot målene av angripere, sa han. En radikal islamistisk, tyrkisk gruppe tok på seg ansvaret for bomben, men Aksu sa han tvilte på at en lokal gruppe kunne iverksette en så stor operasjon.

Petersen fordømmer terror i Tyrkia

Nettavisen 17.11.03 11:26

Utenriksminister Jan Petersen fordømmer på det sterkeste lørdagens terrorhandlinger i Istanbul.

- Jeg er dypt sjokkert over bombeangrepene mot to synagoger i Istanbul, sier Petersen i en pressemelding.

- Jeg tar kraftig avstand fra terrorisme i enhver form. Slike angrep er forkastelige. Dette understreker igjen betydningen av at vi står sammen i kampen mot internasjonal terrorisme, sier utenriksministeren. Det var selvmordsbombere som sto bak bombeangrepene mot to synagoger i Istanbul lørdag. Minst 23 personer ble drept.

Så SØTT av Jan Petersen å ”fordømme” bombingen av synagogene i Istanbul. Han kan imidlertid spare seg krokodilletårene til han finner noen som tror på dem. Hans eget parti stilte seg i spissen for å hylle terror, apartheid og etnisk rensning på ”nasjonaldagen” til verdens største muslimske terrororganisasjon – Pakistan, den 14 august.

26 drept i bombeinferno

Nettavisen 20.11.03

En serie eksplosjoner har rystet Istanbul i Tyrkia. Minst 26 er drept og over 450 skadd. Hovedkontoret til banken HSBC i Istanbul, det britiske konsulatet i Istanbul var målene for selvmordsangrepene.

De to områdene ble rystet av voldsomme eksplosjoner i morgentimene torsdag. Ambulanser og politibiler raste gjennom gatene med ulende sirener, gatene var fulle av sjokkerte mennesker og telenettet fikk en voldsom belastning da folk kastet seg over telefonene for å ringe familie og venner. Det bekreftede dødstallet er nå 26, mens 450 er skadet. Det er ventet at tallet vil øke betraktelig. Minst 15 døde ved det britiske konsulatet, mens 10 døde i eksplosjonen ved HSBC-hovedkontoret.

Den britiske utenriksministeren Jack Straw sier at «tre eller fire» ansatte ved konsulatet er savnet. Blant de drepte er generalkonsulat Roger Short. I en anonym telefonsamtale til nyhetsbyrået Anatolia har al-Qaida og den tyrkiske gruppen IBDA-C påtatt seg ansvaret for angrepene. En selvmordsbomber utløste eksplosjonen ved det britiske generalkonsulatet da han braste i full fart inn i porten i en grønn varebil, ifølge et øyenvitne. Minst to politifolk og en gateselger som sto ved porten ble drept da bilen eksploderte, ifølge vitnet, en 36 år gammel mann ved navn Hassan.

Planla terror mot Bush

VG 3 mai 2004

Tyrkiske terrorister planla bombeaksjoner under NATO-toppmøtet i Istanbul i juni, melder CNN Türk. Tyrkisk politi arresterte i slutten av april 16 personer i provinsen Bursa nordvest i landet. TV-kanalen CNN Türk viste i dag bilder av revolvere, rifler og elektronisk utstyr som ble beslaglagt i raidet. Ifølge kanalen NTV skal også utstyr til å lage fjernkontrollerte bomber, bøker med bombeoppskrifter og flere CDer med Osama bin Laden ha blitt beslaglagt på stedet.

Ifølge politiet skal de 16 arresterte tilhører en tyrkisk gruppe med navnet Ansar al-Islam. Denne gruppen skal være en annen enn den gruppen mullah Krekar var med på å grunnlegge i de kurdiske områdene i Nord-Irak. - Den tyrkiske gruppen opererer uavhengig av gruppen i Nord-Irak, men deler samme ideologi og taktikk, sier en anonym politikilde til AP. De arresterte i Bursa skal senere i dag møte for retten i provinsen. Ifølge kanalen NTV skal åtte andre mistenkte terrorister være arrestert i Istanbul i et politiraid der.

Tyrkisk politi har trappet opp jakten på mistenkte terrorister over hele landet i forkant av NATO-toppmøtet i Istanbul 28. og 29. juni. Ifølge tyrkiske aviser vil over 30.000 politimenn være utplassert under toppmøtet. Blant dem er flere hundre snikskyttere. Også antikrigsdemonstranter og globaliseringsmotstandere skal være i politiets søkelys i forkant av toppmøtet.

Hvis NATO-toppene hadde blitt blåst i filler av et muslimsk terrorangrep i Konstantinopel av alle steder ville det nærmest vært til å le seg skakk av. Selv om det har skjedd en viss utskifting siden 1999 var det disse toppene som bombet vei for islam i Kosovo, og slik velger altså muslimene å ”takke” dem for det, og for at de noen år tidligere hadde gjort det samme i Bosnia. Hvis det på toppen av det hele hadde skjedd i Bysants sin gamle hovedstad ville ironien og en bisarr form for rettferdighet vært komplett.

"Jag vill inte komma hem i 25 delar"

Expressen 9 mai 2004

Schlagerfinalisten Lena Philipsson mötte specialutbildade livvakter vid ankomsten till EM-staden Istanbul. Nu talar hon ut i Expressen om rädslan för en terrorattack: Jag vill inte komma hem i 25 delar. Jag har ju två barn där hemma som väntar...

Expressen har de senaste dagarna berättat om den enorma säkerhet som omgärdar schlager-EM i Turkiet. Arrangörerna, EBU, är livrädda för ett terrorattentat och alla åtgärder har vidtagits för att förhindra detta. Svenska schlagerhoppet Lena Philipsson landade i går kväll i Istanbul och hon fick genast känna av säkerhetspådraget.

Eksplosioner ved britiske banker i Tyrkiet

Ekstrabladet 17. maj. 2004

Ingen mennesker kom noget til ved bomberne, der eksploderede aftenen før den britiske premierminister, Tony Blair, besøger Tyrkiet. Tre små bomber eksploderede søndag aften foran britiske banker i Tyrkiet. Eksplosionerne forårsagede mindre skader på bygningerne, men ingen mennesker kom noget til. Det oplyste det statslige nyhedsbureau Anatolia. Den ene bombe sprang ved 19.30-tiden lokal tid i luften foran en HSBC-bank i hovedstaden, Ankara, og et par timer senere gik det ud over to HSBC-afdelinger i Istanbul. Den britiske premierminister, Tony Blair, kommer mandag til Tyrkiet, hvor han ventes at give sin støtte til et kommende tyrkisk EU-medlemskab.

Eksplosion ved McDonalds-restaurant

Ekstrabladet 20. maj. 2004

Bombe eksploderede ved McDonalds-restaurant torsdag eftermiddag i den tyrkiske storby Istanbul. En eksplosion rystede torsdag eftermiddag en parkeringsplads ved en McDonalds-restaurant i den tyrkiske by Istanbul. Ingen mennesker kom til skade ved eksplosionen, rapporterer tyrkisk tv. Politiet oplyser, at bomben var en såkaldt 'chokbombe' der også bruges af politiet ved opløsning af demonstrationer. Bomben giver et meget højt knald, men minimal skade. Sikkerhedsforanstaltningerne har højeste prioritet i Istanbul i disse uger op til NATO-topmødet i Istanbul i juni, hvor George W. Bush og en række andre vestlige statsoverhoveder deltager.

Som symbol for USA er McDonalds restauranter populære bombemål, de har vært angrepet både i Kina, Indonesia og Italia. Men er dette rasisme ? Nei da, vi har ikke hørt et KNYST om det fra de som står utenfor Israels ambassade og skriker ”rasisme”.

Turister drept i bombeeksplosjon

Nettavisen 16 juli 2004

Minst fem personer ble drept og 13 skadet da en minibuss full av turister eksploderte i Kusadasi i Tyrkia i dag. En britisk og en irsk turist er blant de omkomne, melder AP. De første meldingene gikk ut på at det var en kvinnelig selvmordsbomber som utløste bussbomben. Lokale politikilder sier imidlertid i kveld at det er mer sannsynlig at det allerede lå eksplosiver i bussen.

- Flere bevis peker mot bombing enn et selvmordsangrep, sier Ali Baris som er guvernør i Kusadasi.

Arab League: Terrorism 'Widens Chasm' Between West and Islam, Turkish PM says

AKI 28 March 2006

Turkish premier Recep Tayyip Erdogan has told participants at the Arab League summit in Khartoum that "there are no secrets that cannot be shared with the international community in the struggle against terrorism" He described Islam-inspired terrorism as "an earthquake whose intensity grows daily overwhelming the Islamic world and widening the chasm with the West."

"And no one can deny that extremists in both parts of the world [the Muslim world and the West] are taking advantage of the current situation to justify their acts of terror in the name of cultural and religious values, closing their eyes on the values that unite them" Erdogan continued.

Jo, det benekter vi på det mest bestemte. Hvordan kan andre enn muslimer utnytte situasjonen til å rettferdiggjøre terror når ingen andre enn muslimer bedriver terror? Selv en meget fremtredende muslim har innrømmet at ”alle muslimer er ikke terrorister, men (nesten) alle terrorister er muslimer”, ref:

Ikke alle muslimer er terrorister, men…

Kanskje dette ottomanske kaliff-frøet burde høre litt på hva Abdel Rahman al-Rashed som er sjefredaktør nyhetskanalen i Al-‘Arabiya’s, og selvsagt regner seg som muslim, sier om hvem som for alle praktiske formål har monopol på terrorisme.

Al Qaida celle sprengt i Tyrkia

En terrorcelle som er mistenkt for å ha tilknytning til Al Qaida er rullet opp i Tykia, og medlemmene arrestert. Blant de arresterte er Abdolhalim Sad, en iraner som tyrkiske myndigheter tror er lederen for et globalt terror-nettverk i Tyrkia. Tyrkiske myndigheter slo til mot cellen for ca to uker siden, etter tips fra CIA, men arrestasjonen av Abdolhalim Sad ble først offentliggjort i dag (9 mai). I følge tyrkiske myndigheter planla gruppen aksjoner mot Incirlik, en amerikansk flybase i det sydøstlige Tyrkia. I tillegg til Abdolhalim Sad ble også tre tyrkiske statsborgere arrestert. I følge rapporter i tyrkiske medier hadde disse tre fått opplæring i en treningsleir drevet av Al Qaida i Iran, nær grensen mot Irakisk Kurdistan.

Kilde:

Terrorism: 'Al-Qaeda Cell' Broken up in Turkey

AKI 10 May 2006

Kommentar: Al Qaida treningsleire i Iran vil i tilfelle være noe nytt. Forholdet mellom Iran og Al Qaidas tidligere ”vertskap” i Afghanistan, Taliban, var temmelig anstrengt, til tider på randen av krig. Hvis det er riktig at Al Qaida nå har treningsleire i Iran er det et tegn på at det hovedsakelig shiamuslimske Iran og den sunni-dominerte aksen Saudi-Arabia - Pakistan er i ferd med å finne hverandre. Det er for øvrig også andre ting som kan tyde på det, nemlig at pakistanske forskere jobber både for Irans atomvåpenprogram og for Al Qaida.

Finansiering av terror fra Det okkuperte Bysants

En nær medarbeider av den muslimske rikskommissæren for Det okkuperte Bysants (også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia), Recep Tayyip Erdogan; er kommet i søkelyset, mistenkt for å ha hvitvasket penger for muslimske terrorgrupper. Mannen det gjelder heter Cuneyd Zapsu. I 1997 overførte han 60.000 dollar til den såkalte Muvaffak-stiftelsen. Denne stiftelsen er eid av en saudiarabisk forretningsmann ved navn Yasin al-Qadi.

Hans navn er å finne på en offisiell amerikansk liste over finansielle støttespillere for terrorister. Dette fremgår av en rapport som ble utarbeidet i 2004 av MASAK, som er Tyrkias ØKOKRIM. I henhold til denne rapporten overførte også Zapsus mor 250.000 dollar i 1999. Da MASAK utarbeidet sin rapport i 2004 var al-Qadi medeier i BIM, en tyrkisk supermarked-kjede som eies av Zapsu-familien. Amerikanerne hevder på sin side at al-Qadi hvitvasket penger fra eiendomsforretninger i USA og overførte midlene til grupper med forbindelser til Al Qaida og Hamas. Hans bankkonti er frosset av både USA og EU.

Det største opposisjonspartiet i Tyrkia (CPH) anklager regjeringen, og da særlig finansminister Kemal Unakitan, for å ha forsøkt å holde saken skjult, og for å ha forflyttet den etterforskeren som avdekket forbindelsene mellom Zapsu-familien og al-Qadi.

Bildet til vensre: Finansminister Kemal Unakitan er kommet i hardt vær på grunn av avsløringene om Zapsu-familiens forbindelser til en saudiarabisk forretningsmann på USAs terrorliste. (Ville DU kjøpt en bruktbil av denne mannen?)

Kilde:

Turkey: Erdogan aide linked to terror financier

AKI 23 June 2006

Forholdet til jøder og Israel

I islams første århundrer var det araberne som førte islams sverd, men etter at mongolene i det 13 århundre knuste kalifatet i Bagdad begynte det i praksis gradvis å gå over til tyrkiske folkeslag. Formelt overtok ikke tyrkerne det før i 1512, men da var de for lengst etablert som den førende nasjon i den muslimske verden. I den forbindelse kan det være naturlig å spørre seg om det har vært og er noen forskjell på arabisk og tyrkisk islam, dvs på islam med araberne førersetet, og islam med tyrkerne i førersetet. Det kunne sies en god del om det, men her skal man nøye seg med ett aspekt, nemlig forholdet til jødene og Israel.

Det er nok grunnlag for å si at jødehatet og antisemittismen er noe mindre dominerende i tyrkisk islam enn i arabisk islam. Historisk kan man se det bl a av at jøder faktisk søkte tilflukt i Det Ottomanske Imperiet og ble ønsket velkommen av sultanen da det ”kristne” Europa mishandlet dem som verst i tidligere århundrer. Det betyr imidlertid ikke at forholdet mellom tyrkiske muslimer og jøder alltid har vært rosenrødt, også innen Det Ottomanske Imperiets grenser forekom det pogromer og jødeforfølgelser. Generelt har nok likevel jødene hatt det noe bedre under tyrkisk-muslimsk styre enn under arabisk-muslimsk sådan.

Alliansene har imidlertid skiftet. Under Første Verdenskrig kjempet jøder og arabiske muslimer om ikke side om side så i hvert fall på samme side, for de allierte og mot tyrkerne. Selv om arabere og tyrkere er, eller i det minste skulle være, islamske broderfolk, har de også en historie som rivaler til å være ledere for den islamske verden.

Da Tyrkia etter Første Verdenskrig i hvert fall i navnet ble en sekulær stat var religion ikke lenger formelt en kilde til konflikt og konfrontasjon mellom Tyrkia og jødene. Opprettelsen av Israel og Tyrkias inntreden i NATO skjedde med få års mellomrom, på en tid da Sovjetunionen var en aggressiv og ekspansiv makt. Selv om Sovjet var meget tidlig ute med å anerkjenne Israel (før USA) avviste Israel å omfavne Sovjet som sin ”storebror”, og valgte i stedet å knytte seg til USA. Tyrkia og Israel fikk med andre ord samme geopolitiske ”storebror”, nemlig USA. Dette ledet i sin tur til at Sovjet knyttet forbindelser til den arabisk-muslimske verden. Felles fiender eller felles trusler har en utrolig evne til å forene, og jo større den felles trusselen oppleves å være, jo dypere kløfter er man villig til å krysse for å stå sammen mot den.

Slik gikk det til at Tyrkia og Israel ble en slags allierte under den kalde krigen. Gammel arabisk-tyrkisk rivalisering og den felles trusselen fra Sovjet og dets arabisk-muslimske klienter brakte dem sammen. Noen formell militær allianse mellom Tyrkia og Israel ble ikke inngått, men landene hadde, og har fortsatt, et utstrakt samarbeide på mange områder, også det militære. Når det gjelder militært samarbeide er det først og fremst knyttet til forsvarsmateriell. Begge land har store flåter av amerikanskbygde F-16 jagerfly og samarbeider tett om modernisering av og diverse ekstrautstyr til disse flyene.

Bildet til venstre: Halvmånen og Davidsstjernen. Øverst tyrkisk, nederst israelsk F-16. Den felles alliansen med USA har førte Tyrkia og Israel sammen i et omfattende militært samarbeide, særlig når det gjelder forsvarsmateriell.

Med Sovjetunionens sammenbrudd og jernteppets fall har islam gjeninntatt sin klassiske historiske rolle i over 1000 år som hovedtrusselen mot Vesten. Dette stokker om på hele den geopolitiske kabalen, tidligere motstandere og rivaler finner hverandre, og tidligere venner og allierte blir motstandere og rivaler. Sekulariseringen av Tyrkia har nok bidratt til at denne prosessen ikke går så fort når det gjelder forholdet mellom Tyrkia og Israel som den ellers ville ha gjort. Islamistenes valgseier i Tyrkia i 2002 har imidlertid satt fart i prosessen, noe følgende utspill og utsagn fra Tyrkias islamistiske statsminister, Erdogan, klart illustrerer:

A timely shift

Al Ahran 19 June 2004

Turkey seeks to empower the Organisation of the Islamic Conference while shifting its foreign policy away from Israel towards a rapprochement with Arab states. Gareth Jenkins reports from Istanbul.

Ikke særlig overraskende. Etter hvert som Tyrkia sitt sekulære skall sprekker er det all mulig grunn til å regne med at landet vil innta en mer fiendtlig holdning til Israel. Jødehat er en del av hjerteblodet i islam.

Turkish PM: No difference between Israel's actions and acts of terrorists

JihadWatch 27 May 2004

Turkish Prime Minister Tayyip Erdogan on Tuesday criticized Israel's Rafah operation, saying that although Turkey also suffered from terrorism and was fighting it, he did not see a difference between what terrorists were doing and Israel's demolition of homes and the damage it was bringing to civilians. Erdogan met with National Infrastructure Minister Yosef Paritzky, who said that the Turkish PM renewed offers to mediate between Israel and both the Palestinians and Syria. Paritzky said the Turkish leader had been forthright in his criticism of Israel's assassination of two Hamas leaders and a recent huge raid on the Gaza Strip.

"The prime minister was very unhappy, to say the least," Paritzky told a small group of reporters.

"He claimed that the activities of the State of Israel do not promote peace...[But] he is willing to offer his services to mediate, negotiate and bring peace to the area."

Muslim but firmly secular Turkey has close economic and security ties with Israel, which regards Ankara as a valuable ally in the region, but has also traditionally supported Palestinian aspirations to statehood. Erdogan, who had previously offered to mediate in the Middle East conflict, accused Israel in March of "terrorism" after the killing of Hamas leader Sheikh Ahmed Yassin. Speaking in a newspaper interview, he said then that the assassination had seriously damaged peace efforts and there was "nothing left to mediate".

Men drap på israelske sivile skader tydeligvis ikke fredsprosessen, eller hva ? I hvert fall sier ikke Erdogan noe om det. Tradisjonelt har Israel og Tyrkia vært allierte, men det spørs om ikke også Israel etter hvert vil oppdage at det alltid, overalt, og til alle tider, er galt å alliere seg med muslimer.

Hitler topper salgslistene i Tyrkia

VG 18 mars 2005

En ulovlig utgave av «Mein Kampf» selger som varmt hvetebrød i Tyrkia for tiden. Ingen kan helt forstå den plutselige etterspørselen etter Adolf Hitlers kontroversielle manifest fra 1920-årene. I løpet av kort tid har titusener av bøker blitt revet vekk fra hyllene i tyrkiske bokhandlere.

Den tyrkiske paperbackutgaven av «Mein Kampf», som koster i underkant av 30 kroner, har ifølge nyhetsbyrået AP blitt trykket uten tillatelse fra den tyske rettighetsinnehaveren. Nå spekuleres det i om årsaken til salgseksplosjonen kan skyldes en økende skepsis mot USA og Israel.

Landets myndigheter opplyste fredag at de har vært i kontakt med sine tyske likemenn for å diskutere det åpenbare bruddet på åndsverksloven, og skal eventuelt prøve å stoppe boksalget. Kurt Faltlhauser, som representerer rettighetsinnehaveren til boken, antyder i en uttalelse til AP at salget i Tyrkia bryter med åndsverkloven.

- Boken «Mein Kampf» skal ikke trykkes opp igjen, sier Faltlhauser.

Han ønsker ikke at boken, der Hitler forklarte hvordan han skulle oppnå verdensherredømme, skal føre til økt antisemittisme. Organisasjonen han representerer er derfor meget restriktive med å gi tillatelser til nytrykking av «Mein Kampf».

Tyrkiske analytikere mener den store etterspørselen etter boken kan skyldes innbyggernes frustrasjon over konflikten i Midtøsten. Også USAs krigføring i Irak antydes å være en medvirkende årsak. Andre påpeker at den lave utsalgsprisen og nysgjerrighet er den egentlige grunnen til salgsboomen i det muslimske landet.

Den lobotomerte halal-halliken i VG som har forfattet dette får snakke seg selv når han sier at ”ingen forstår” dette. Forklaringen har ligget på AJNs nettsider en god stund, og kan oppsummeres i ett ord: Nazislam. Nazister og muslimer er brødre i jødehat. Det er faktisk til og med kommet en bok om det, på norsk, ganske nylig, nemlig ”Islam og jødene” av Mark Gabriel.

De fleste kjenner vel formodentlig Mark Gabriel og hans bok ”Islam og terrorisme”. Den tidligere professoren i islamsk historie fra Al Azhar universitetet i Kairo er nå kommet med to nye bøker, nemlig ”Islam og jødene” og ”Jesus and Mohammed”. Førstnevnte er oversatt til norsk og utgitt av Proklamedia, forlaget til Ungdom i oppdrag.

Som tittelen indikerer fokuserer boken spesielt på islams syn på jødene, og forholdet mellom jøder og muslimer. I likhet med ”Islam og terrorisme” er ”Islam og jødene” lettlest. Den gir en grei fremstilling både av historiske fakta og hva islams lære sier om jødene. For dem som har satt seg litt inn i dette fra før og ikke bare svelget propagandaen fra Nazistisk Rikskringkasting rått er det kanskje ikke så veldig mye nytt.

Det som kanskje gjør boken mest interessant og leseverdig for politisk ukorrekte er at den gir en god forståelse av hvor dypt jødehadet egentlig er forankret i islam, hvilken integrert del dette hatet er av islam, og hvor vanskelig det er å frigjøre seg fra det for en som er født og oppdratt som muslim.

Her bruker forfatteren seg selv som eksempel. Han gikk som kjent over til kristendom, og måtte da flykte fra Egypt for å redde livet. Overgangen til kristendom medførte imidlertid ikke at han uten videre sluttet å hate og forakte jødene, dertil var han for forgiftet av islams jødehat. Fra å være Muhammeds fiender ble jødene i hans bevissthet ”de som drepte Jesus”, og han hatet og foraktet dem fortsatt. Dette varte i ca to år etter at han var blitt kristen. Til å begynne med forsto han ikke at det var galt en gang, at å hate jøder var uforenlig med å være kristen. Etter hvert begynte det å demre for ham, men han klarte bare ikke å legge bort jødehatet.

Hvor intenst og dypt dette var illustreres av en historie han forteller fra Sør-Afrika som han flyktet til fra Egypt etter å ha konvertert til kristendommen. Ved en anledning sto han i kø foran en minibank for å ta ut penger da en jøde kom og stilte seg bak ham i køen. Det å ha en jøde så nær seg ga ham et intenst fysisk ubehag, han var livredd for at denne jøden skulle komme til å dulte borti ham mens køen snek seg fremover. På det tidspunkt må han ha vært kristen i minst et par år, men så dypt satt altså islams hat til jøder fortsatt i hans bevisthet. Ikke så lenge etter ble han imidlertid befridd for det, nærmest bokstavelig talt over natten. I drømme opplevde han et møte med Jesus, og da han våknet var jødehatet nærmest mirakuløst borte.

Dette får en uvilkårlig til å tenke på Yasmeen Ghauri som GIFTET seg med en jøde. Det var riktignok først ca 10 år etter at hun hadde forlatt islam, men da hadde hun allerede vært sammen med ham i 5 – 6 år. I motsetning til Mark Gabriel gikk Yasmeen ikke over til kristendom, og med den meget strenge muslimske oppdragelse hun hadde fått som datter av en imam må forakten for jødene ha sittet dypt hos henne også.

Uansett, boken kan anbefales, kanskje ikke først og fremst på grunn av sine historiske og teologiske fakta, de finner man mange andre steder, men fordi den gjennom forfatterens skildring av sin egen kamp gir et interesant innblikk i ”the muslim mind”, og hvor sterkt det er forgiftet av jødehat.

Jødisk film stoppet i det okkuperte Bysants

En posting 20 juni omtalte hvordan Nasse Nøff var tatt av programmet i TRT, den såkalt ”statlige” TV-kanalen i det okkuperte Bysants (også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia, bygget over gravene til myrdede folk og ruinene av ødelagte sivilisasjoner). Den populære Disney-figuren ble fjernet etter press fra de muslimske okkupasjonsmyndighetene. Ansatte i TRT klaget ved den anledning faktisk over at Rikskommissær Recep Tayyin Erdogan og hans muslimske parti i økende grad hadde blandet seg inn programmene deres.

Nå ser det ut til at rikskommissæren og okkupasjonsmyndighetene nok en gang har blandet seg inn i programmet til den såkalt ”statlige” TV-kanalen i det påstått ”sekulære” Tyrkia. AKI rapporterer at avisen Yeni Safak med tilknytning til rikskommissærens parti hadde klaget over at visning av den Oscar-belønnede filmen ”Pianisten” passet dårlig samtidig med at Israel angivelig angrep Libanon.

Den gripende filmen vant ikke mindre enn tre Oscar-priser, inklusive prisen for beste regissør for Roman Polanski. Den forteller en sann historie om en begavet pianist ( Adrien Brody) som tas fra en vellykket karriere til fornedrelse i ghettoen i Warszawa mens nazistene gradvis desimerer befolkningen og legger enklaven i ruiner. Polanskis egen mor, som var romersk-katolsk, døde i Auschwitz fordi hun hadde giftet seg med en jøde. Polanski selv unnslapp fra ghettoen i Warszawa hvor hans foreldre ble tatt til fange. Filmen skulle ha vært vist på TRT 2 august, men visningen ble kansellert og i stedet viste man ”Wall Street”.

Den liberale avisen Radikal kritiserer TRT for dette og beskylder TRT for å ha gitt etter for press fra den muslimske avisen Yeni Safak. Det virker som en meget sannsynlig forklaring. Tradisjonelt har det vært et rimelig godt forhold mellom Israel og de muslimske okkupasjonsmyndighetene i Bysants. Det har til og med vært forsvarssamarbeide på materiellsektoren. Radikaliseringen av makthaverne i det okkuperte Bysants de senere år har imidlertid medført at forholdet mellom Jerusalem og Ankara har kjølnet betraktelig. Kanskje får Israel nå også lære at allianser og vennskap med muslimer er en umulighet over tid for et sivilisert (ikke-muslimsk) land.

Kilde:

Turkey: TV Drops "Jewish" Movie After Islamist Pressure

Western Resistance 3 August 2006

Holocaust-fornektelse

I en del vestlige land er det forbundet med straff å benekte nazistenes folkemord på jødene under annen verdenskrig. Klokskapen i et slikt forbud kan nok diskuteres, det er vel nesten som å gjøre det straffbart å hevde at jorda er flat. Svært mange folkeslag har opp gjennom historien gjort seg skyldig i folkemord og andre grove overgrep mot andre folk, og selv om nazistenes behandling av jøder under den annen verdenskrig nok var et av de verste eksempler på det er det ikke helt uten sidestykke i historien. Det som kjennetegner om en nasjon og et folk er blitt sivilisert eller ikke er bl a om man er villig til å erkjenne de historiske forbrytelsene til sine forfedre eller ikke. Å erkjenne dem er selvsagt ikke det samme som å ta på seg skylden for dem, en generasjon av et folk har ikke SKYLD i hva deres har gjort, men de SKYLDER å erkjenne deres forbrytelser som sådanne, i stedet for å benekte, bagatellisere og bortforklare dem.

Ved å gjøre det straffbart å benekte holocaust har vel kanskje Tyskland gått vel lagt på dette området, men det er ikke hovedsaken her. Hovedsaken her er at dagens Tyrkia overhodet ikke er villig til å erkjenne sine historiske forbrytelser, forbrytelser som er like godt dokumentert som tyskernes. Det siktes selvsagt først og fremst til folkemordet på armenerne under første verdenskrig, men man kunne også trekke inn folkemord på assyrere og grekere. Det mest kjente er nok imidlertid folkemordet på armenerne. Det er såpass kjent at både nasjonalforsamlinger og delstats- eller provinsforsamlinger i diverse land fra tid til annen vedtar resolusjoner som anerkjenner det som skjedde med armenerne i 1915 som folkemord. Tyrkias reaksjoner på dette sier det meste om på hvilket nivå denne illegitime terrorstaten befinner seg:

Turkey slams Parliament's genocide vote

Globe & Mail 22 April 2004 via JihadWatch

Turkey on Thursday condemned a decision by Canadian legislators to recognize as genocide the mass killing of Armenians during the First World War, accusing Canadian politicians of being “narrow minded.” Canada's Parliament on Wednesday backed a resolution condemning the actions of Ottoman Turkish forces eight decades ago. Government members were discouraged from voting for the motion, which was adopted 153-68 in the House of Commons. Prime Minister Paul Martin was absent during the vote. The motion read: “... this House acknowledges the Armenian genocide of 1915 and condemns this act as a crime against humanity.”

In a written statement, the Turkish Foreign Ministry said Turkey strongly condemned the Canadian Parliament's decision and accused Canadian legislators of blindly “following those with marginal views.”

Det er verdt å merke seg at det er den tyrkiske protesten mot vedtaket, ikke vedtaket selv, som får overskriften i den politisk korrekte pressen i lønneblad-emiratet.

Tyrkia benekter folkemord

MIFF 10 september 2004

Neste år er det 90 år siden folkemordet på de kristne armenerne. Hundretusener av armenere (kanskje en million, nøyaktig tall er ukjent) ble dels slaktet ned, dels sultet og tørstet i hjel fordi de ble drevet ut i ørkenen uten forsyninger. Men Tyrkia har aldri villet anerkjenne hva som faktisk skjedde, og langt mindre ta noe ansvar. Det nekter å snakke om noen form for erstatning.

Det som nylig er skjedd i den amerikanske Kongressen, bekrefter dette. Adam Schiff, en demokratisk kongressrepresentant fra California, fikk Representantenes hus til å vedta at Tyrkia ikke skulle få lov til å bruke amerikansk støtte til å betale lobbyister som arbeider for å benekte folkemordet på armenerne i 1915. Det var et ganske lite og nærmest betydningsløst vedtak. Det ville ha hjulpet litt mer hvis folkemordet på armenerne i klartekst hadde vært inkludert i fordømmelser fra Kongressen, slik det er foreslått i resolusjon nr. 193.

Men de som arbeider for at tyrkerne skal få slippe å høre sannheten, mobiliserte. De republikanske lederne i Kongressen avga en skarp erklæring om at de ikke godtok dette vedtaket, og ville sørge for at det ble endret. Og de gav klar beskjed om at det ikke blir aktuelt å behandle resolusjon 193 i denne Kongress-perioden. Armenerne forsøker riktignok å mobilisere med brev-kampanjer mot Kongressen. Men ganske realistisk blir folkemordet på armenerne ikke anerkjent denne gangen heller.

Det er få amerikanere som i og for seg benekter faktum. Men man vil ikke risikere å ødelegge vennskapet og samarbeidet med Tyrkia ved å komme med ubehagelige sannheter. Den tyrkiske regjeringen har gjort det klart at å anerkjenne folkemordet på armenerne, vil bli oppfattet som et slag i ansiktet og vil ha skadelig virkning på forholdet mellom de to landene.

Da Frankrike overveide en lov som anerkjente folkemordet, truet tyrkerne med en serie sanksjoner, og kalte sin ambassadør i Paris hjem i seks måneder. For USA er forholdet til Tyrkia enda mer følsomt. USA trenger Tyrkia som en alliert, som en base for amerikanske styrker og en hjelp til å holde det forholdsvis rolig i Nord-Irak. Både Bush-administrasjonen og lederne i Kongressen mener at forholdet til Tyrkia er altfor viktig til å ødelegge det for en slik sak.

Mange israelere synes det er skammelig at det jødiske samfunnet i USA, og også Israel, har engasjert seg på Tyrkias side i denne saken. Jødene burde være, og er på en måte, følsomme for den tragedien armenerne har opplevd. Men Israels forhold til Tyrkia er for viktig til å ta mye hensyn til gamle ting. Det er, som en jødisk talsmann i USA uttrykte det, en balansegang "mellom de moralske faktorene og de strategiske interessene".

Men siden forholdet mellom Israel og Tyrkia nå er kjøligere enn for noen år siden, forsøker noen jødiske organisasjoner å tone ned sitt engasjement i denne saken.

Mens Tyskland har gjort det straffbart å benekte holocaust har Tyrkia gått til den motsatte ytterlighet, de har gjort det straffbart å ANERKJENNE det, ref :

EU-ledere advarer mot Tyrkia

APS Forum 8 oktober 2004

Republikkanske kretser i USA vil ikke anerkjenne tyrkernes folkemord på Armenerne, og det vil neimen ikke demokratenes kandidat John Kerry heller:

Kerry Denies Acceptance of Armenian 'Genocide'

Samtidig innførte Tyrkia i forrige måned en ny paragraf i sin straffelov som kan gi inntill 10 års fengsel for å anerkjenne tyrkernes folkemord på armenerne, eller om de jobber for å få en slutt på Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros.

Congressman frank pallone urges state department to condemn new turkish code punishing turks who object to government's policy toward armenia & cyprus.

US Congress 4 October 2004

U.S. Rep. Frank Pallone, Jr. (D-NJ), co-chairman of the Congressional Caucus on Armenian Issues and a member of the Congressional Caucus on Hellenic Issues, today urged the State Department to strongly condemn a new penal code adopted by the Turkish Government late last month that would punish Turkish citizens or groups with up to ten years in prison if they confirm the fact of the Armenian Genocide in Ottoman Turkey or call for the end of the Turkish occupation of Northern Cyprus.

Tyrkia rasende på norske beskyldninger om folkemord

Bergens Tidende 23 juni 2005

Den tyrkiske regjeringen er rasende på Holocaust-museet i Oslo og den planlagte utstillingen om folkemordet mot armenerne i 1915. - Museet fornærmer det tyrkiske folk, sier en talsmann i utenriksdepartementet. Storavisen «Milliyet» hadde i går et stort oppslag om saken under tittelen «Museumskrisen med Norge». En talsmann for det tyrkiske utenriksdepartementet bekrefter overfor Bergens Tidende at minister Abdulla Gül har protestert overfor Norge i en samtale med den norske statssekretæren Kim Traavik tirsdag i Ankara.

- Dette museet kommer til å fornærme det tyrkiske folket. Vi forventer at norske myndigheter forhindrer armener-utstillingen, lød budskapet. Traavik skal ha opplyst at museet er et privatmuseum som norske myndigheter ikke kan gripe inn mot. Kilden i det tyrkiske utenriksdepartementet BT har snakket med sier at en nå avventer åpningen av Holocaust-museet i august. Skulle armener-folkemodet være med i utstillingen, vil den tyrkiske regjeringen vurdere saken på nytt.

- Alvorlige konsekvenser for forholdene mellom våre land er ikke utelukket, heter det. Men kilden nekter å gå nærmere inn på hva slags konsekvenser dette kan bli. Offisielt nekter Tyrkia for at over en million armenere ble drept under det ottomanske riket i 1915. Mens det er ubestridt blant de aller fleste historikere at befolkningen i Anatolia enten ble drept eller deportert, påstår regjeringen i Ankara at bare noen titusen omkom som følge av allmenne krigshandlinger under første verdenskrig.

Det første som er å bemerke til dette er at okkupasjonsmyndighetene i Anatolia (også kjent som Tyrkia) her demonstrerer en total mangel på forståelse for hvordan vårt samfunn, og vårt demokrati, i hvert fall i teorien skal fungere. Det er ikke den norske stat som arrangerer denne utstillingen, det er et privat museum. Likevel forlanger altså tyrkerjævlene at staten skal gripe inn og stanse den. Det står et hvilket som helst norsk museum fritt å arrangere en utstilling om et påstått islandsk folkemord på urbefolkningen i Australia om de så ville, selvsagt fri fantasi, og eneste resultat ville bli at vedkommende museum gjorde seg selv til latter.

Her dreier det seg imidlertid om et folkemord som er dokumentert opp og ned ad vegger og som alle noenlunde seriøse historikere er enige om fant sted, selv om estimatene på antall ofre varierer en del, typisk fra 1.5 til 2 millioner. Selv islamofile historikere i Vest-Europa benekter sjelden dette, de fortier det bare. Og dette forlanger altså den illegitime terrorstaten Tyrkia at norske myndigheter skal stanse en privat utstilling om ! Frekkheten kjenner ingen grenser fra Europas pest og svøpe gjennom over 500 år.

Et svært sjenerøst tilbud til tyrkerfaen ville være å gi ham 24 timer til å erkjenne sine historiske forbrytelser, hvis ikke spark faenskapet tilbake til Gobi-ørkenen der det kom fra, eller nuke hele svineriet unntatt Konstantinopel til helvete. Tyrkia har overhodet ingen rett til å eksistere i sin nåværende form. Det er en illegitim terrorstat bygget på ruinene av ødelagte sivilisasjoner og gravene til myrdede folk (assyrere, armenere og grekere). Dagens tyrkere har selvsagt ikke skyld i dette, ikke før de benekter og/eller forsvarer sine forfedres historiske forbrytelser, men det gjør de hele tiden.

Kan man forestille seg en lignende reaksjon fra Tyskland på en utstilling om nazistenes folkemord på jødene ? Selvsagt kan man ikke det. I Tyskland er det forbudt å benekte jødeutryddelsene, i Tyrkia er det forbudt å erkjenne folkemordet på armenerne. Men så er da også Tyskland en del av den siviliserte verden, og Tyrkia en del av den muslimske, og sivilisasjon og islam utelukker gjensidig hverandre. Islam tolererer ikke sivilisasjon, og sivilisasjon som tolererer islam underkriver sin egen dødsdom.

Tiltalt for å ha fornærmet Tyrkia

VG 16 desember 2005

Forræder, skrek demonstranter da den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk kom til retten i Istanbul fredag, anklaget for å ha fornærmet Tyrkias nasjonale identitet. Landets mest kjente forfatter risikerer fengselsstraff. Forfattere, skribenter, politikere og menneskerettsorganisasjoner har engasjert seg sterkt i den oppsiktsvekkende rettssaken som kan true Tyrkias tilnærming til EU. På motsatt side står tyrkiske nasjonalister. Et titalls av dem var på plass da Pamuk kom til rettsbygningen i mørk dress fredag formiddag. De skrek «forræder» og buet da Pamuk passerte dem…..

Når han står for retten fredag, er det fordi han i et intervju med den sveitsisk avisen Tages Anzeiger i februar sa at 30.000 kurdere og en million armenere ble drept under den første verdenskrig, og at ingen andre enn ham tør snakke om det. Tyrkiske myndigheter anser uttalelsene som en «fornærmelse mot tyrkisk identitet», noe som er et brudd på en ny paragraf i grunnloven som gjør det straffbart å fornærme alt som regnes som tyrkisk, skriver NTB.

I en del land i Vesten er det straffbart å fornekte nazistenes jødeutryddelser under andre verdenskrig. Om det å gjøre historieforfalskning straffbart er rette måten å bekjempe den på kan diskuteres,, men slik er det nå en gang. I Tyrkia gjør man derimot straffbart å erkjenne islams historiske forbrytelser, dvs man gjør historiske sannheter straffbare. Nå er ikke det å gjøre sannheter straffbare noe som Tyrkia har monopol på, med islams ankomst til Norge er sannheten blitt straffbar også hos oss, ved at beviselige sannheter om islam straffeforfølges. Det er kanskje ikke så rart, islam og sannhet er totalt inkompatible.

Mer muslimsk holocaustfornektelse

I 2001 vedtok Frankrike en lov som anerkjente muslimenes massakrer på armenere under første verdenskrig som folkemord. Men mens det har vært straffbart å benekte nazistenes folkemord på jøder har det ikke vært noe tilsvarende forbud mot å benekte muslimenes folkemord på armenerne.

Dette kan det imidlertid nå bli en forandring på. Det foreligger et lovforslag som vil gjøre det straffbart i Frankrike å benekte det muslimske folkemordet på armenerne i 1915. I forbindelse med at loven skal opp til behandling i parlamentet 18 mai har en rekke muslimske (tyrkiske) organisasjoner kjørt en annonsekampanje i franske aviser mot lovforslaget.

Man kan jo et øyeblikk forsøke å forestille seg hva reaksjonen ville ha blitt om tyske organisasjoner hadde kjørt en lignende kampanje da loven som gjør det straffbart å benekte folkemordet på jødene ble vedtatt. Det illustrerer i grunnen hvilken avgrunn som eksisterer mellom den siviliserte og den muslimske verden. I Tyrkia er det faktisk straffbart å erkjenne folkemordet på armenerne under første verdenskrig.

Nå vil dette nye franske lovforslaget trolig ikke bli vedtatt. Det er fremsatt av sosialistene som er i mindretall. For å bli vedtatt må det få støtte fra regjeringen, og at så vil skje vurderes som usannsynlig.

Nå kan det som sagt i høyeste grad diskuteres hvor hensiktsmessige slike lover mot folkemord-benektelse egentlig er, enten ofrene nå er jøder, armenere eller andre. I en valgkamp for noen år siden brukte Fremskrittspartiet et slagord som lød: ”Fremtiden vedtas ikke - den skapes!”. Det kan så være, men det man forsøker på med disse lovene er ikke å ”vedta fremtiden”, det er å vedta FORTIDEN, og det er på en måte hakket verre. Det smaker litt for mye George Orwell og 1984. Man bør imidlertid i det minste være konsekvent. Skal det være straffbart å fornekte ett folkemord hvor de historiske bevisene er overveldende bør det gjelde dem alle. Og skal det være tillatt å benekte ett folkemord hvor de historiske bevisene er overveldende bør det gjelde dem alle. Så får heller de som ønsker å dumme seg ut ved å gjøre det få lov til det.

Kilde: “Turks lobby against French Armenian bill” Expatica 5 May 2006

Tyrkias europeiske dolk

I forbindelse med at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk har fått Nobels litteraturpris for 2006 har AINA (Assyrian International News Agency) sendt ut en artikkel av en indisk skribent ved navn Priyadarsi Dutta. Artikkelen oppsummerer på en særdeles kompakt måte en del fundamentale historiske fakta, fakta som sjelden eller aldri nevnes av vestlige politisk korrekte islamofile spyttslikkere i media og blant historikere. Artikkelen er gjengitt i norsk oversettelse nedenfor. Linker i teksten, illustrasjoner og illustrasjonstekst er lagt til av AJN.

Nobelprisen i litteratur til Orhan Pamuk vil sikkert skape sterkt varierende reaksjoner i Tyrkia. Hans liberalisme er nok mest for offentlig bruk vest for Bosporus-stredet. Folkemordet på armenerne, assyrerne og grekerne (1915-1917) under den såkalte Unge Tyrkere regjeringen i Det ottomanske imperiet er for godt dokumentert til egentlig å kunne benektes av Tyrkia. Det finnes et nasjonalt armensk institutt Washington som studerer dette folkemordet. 1.5 millioner armenere, 750.000 assyrere og 400.000 grekere, alle kristne, ble myrdet.

Dette ble først tatt opp av Henry Morgenthau, senior amerikansk ambassadør til Det ottomanske imperiet fra 1913 til 1916. Den tyrkiske regjeringen tilskriver disse dødsfallene hungersnød, sykdom og uroligheter i forbindelse med første verdenskrig, heller enn folkemord. Merkelig nok synes imidlertid hungersnøden, sykdommene og urolighetene kun å ha berørt kristne. I de senere år har imidlertid flere tyrkiske intellektuelle brutt tausheten, og snakket mer eller mindre åpent om dette.

Men bare å snakke om dette folkemordet når det gjelder Tyrkia er som å trimme løvverket, men ignorere røttene. Er det ikke et faktum at før 1050 var det ikke en eneste tyrker i det området som i dag kalles Tyrkia? Har denne nasjonen på 67 millioner mennesker bare materialisert seg ved det nordøstlige Middelhavet uten noe folkemord på eller noen fordrivelse av andre befolkningsgrupper? Tyrkernes hjemland er ikke Tyrkia, det er Turkmenistan i Sentral-Asia.

Før tyrkernes erobringskriger tilhørte dette området Bysants. Det hadde hellenske røtter helt tilbake til 1100 år før vår tidsregning. På gresk ble det referert til som Anatolia, soloppgangens land. Den ioniske skole av gresk filosofi oppsto her ca 800 år før Kristi fødsel. 12 ioniske greske byer var organisert i den ioniske liga. Det bodde grekere i Smyrna (Izmir) helt til 1922 da de ble fordrevet og massakrert.

Bildet til venstre: Smyrna i brann under muslimenes massakre på og fordrivelse av kristne grekere i 1922 (Og dette bildet er IKKE ”doktorert” av al Reuters).

Den bysantinske keiseren Romanus IV mistet mesteparten av Anatolia til de muslimske tyrkerne i 1071 i slaget ved Manzikert. Nøyaktig 500 år senere ble tyrkerne stoppet av Den hellige liga, satt sammen av Pave Pius V, i sjøslaget i Lepanto-bukten. Islam som tyrkerne brakte til Balkan med makt har gjort området til Europas kruttønne. Med Kosovo på vei mot selvstendighet og det vestlige Makedonia i ferd med å bli oppslukt av Stor-Albania er tyrkernes historiske dolk plantet i Europas hjerte, og fortsatt virksom etter fem hundre år.

Av Tyrkias territorium ligger mindre enn 5 % i Europa. Det beviser ikke at Tyrkia er europeisk, det er en rest av Det ottomanske imperiets historiske aggresjon. Mesteparten av Tyrkia er et orientalsk muslimsk land. Hvorfor skulle Europa anerkjenne et falsk europeisk Tyrkia i EU når Kemal Ataturk forandret historiske greske bynavn til tyrkiske sådanne. Historien kan ikke gjøres om igjen. men man kan heller ikke kvitte seg med fremtiden.

Kilde:

Turkey's European Dagger

Assyrian International News Agency 13 October 2006

Andre forhold

Norsk jente (5) voldtatt i Tyrkia

Dagbladet 13 mai 2004

Jenta er på ferie i Tyrkia med familien sin. Reisen er arrangert av Saga Solreiser, og familien er ved den populære feriebyen Alanya.

- Nå trenger familien ro, sier administrerende direktør Anne-Lise Sørli i Saga Solreiser til Dagbladet.no. Familien ønsker å fortsette ferien, og har ennå igjen flere uker i Alanya. De bor fortsatt på Green Garden Hotel. Hotellet opplyser at det bor en rekke nordmenn hos dem i øyeblikket.

- Jenta ble borte fra familien, og i dag har hun kommet tilbake. Det er alt jeg vet, sier resepsjonisten på hotellet til Dagbladet.no.

- Sikkerhetspersonalet på hotellet tar seg av saken nå, opplyses det. Jenta er nå gjenforent med sin familie, som fortsatt oppholder seg i Alanya. Ifølge Sørli er jenta på sykehus. Hun kjenner ikke til om femåringen er påført skader.

- Gjerningsmannen er pågrepet, og dette skal være en lokal, yngre mann, opplyser Sørli.

Hendelsen er selvsagt dypt tragisk, og det er all mulig grunn til å synes synd på jenta. Foreldrene derimot er det liten grunn til å ha særlig sympati med. Å velge Tyrkia som feriemål er å velge et misfoster av en statsdannelse, som er bygget over ruinene av ødelagte sivilisasjoner og gravene til myrdede folkeslag. Å feriere i Tyrkia er å bidra til å holde i liv i en illegitim stat. Det som er igjen av de folk som tyrkiske muslimer har drevet folkemord på i hundrevis av år har nøyaktig samme rett som jødene til å kaste djevelskapen ut og ta tilbake det land de har historisk rett til.

Petition to restore the Hagia Sophia as a church

JihadWatch 8 August 2005

This is a pipe dream, but then again...the Hagia Sophia as an Islamized museum stands as the foremost monument to dhimmitude and the appropriation of the conquered peoples' culture and history by Islam.

Det er startet en underskriftskampanje til EU-parlamentet hvor det kreves at EU stiller som betingelse for å forhandle om tyrkisk medlermskap at Hagia Sophia katedralen i Konstaniopel igjen må bli tatt i bruk til det den opprinelig var bygget for, nemlig som kirke, ref :

Hagia Sophia Blog

Det er selvfølgelig ikke tilstrekkelig til å akseptere Tyrkia som medlem i EU, det er det absolutt INGENTING som er. Bare for et frigjort Anatolia kan det bli aktuelt, sataten Tyrkia har overhodet ingen rett til å eksistere i sin nåværende form. Det skader likevel definitivt ikke å støtte denne kampanjen som en påminnelse både til muslimene og til den islamofile ormeyngelen om islams historiske forbrytelser.

* * *

Den unike intoleransen, aggresjonen og hatet i islam kommer til uttrykk på mange måter. Sport er kanskje ikke der hvor man ser mest til det, men også der dukker det opp. At fotballsupportere går ”bananas” er ikke noe muslimene har monopol på. I forbindelse med playoff-kampene mellom Tyrkia og Sveits skjedde det imidlertid noe som er ganske unikt, nemlig at også tyrkiske spillere og tyrkisk politi gikk løs på sveitsiske spillere:

Skandale etter playoff-kamp

Nettavisen 17 november 2005

Playoff-kampen mellom Tyrkia og Sveits fikk en skandaløs avslutning i går kveld. Spillerne havnet i slagsmål i spillertunnelen etter oppgjøret som endte 4-2 i favør av tyrkerne. Det betydde at Sveits er klare for VM, etter at de vant 2-0 på hjemmebane på lørdag. Ifølge et tyrkisk nyhetsbyrå måtte den sveitsiske spilleren Stephane Grichting kjøres til sykehus i Istanbul etter slagsmålet. Han skal ha fått et hardt spark i lysken. Sveitsernes trener Kobi Kuhn skal også ha blitt truffet av mynter. Ifølge Sveits’ pressetalsmann Pierre Benoit kommer hendelsene til å bli rapportert.

Politiet angrep oss

Nettavisen 17 november 2005

Politiet var også innblandet i angrepet mot de sveitsiske spillerne i spillertunnelen etter kampen mellom Tyrkia og Sveits i går kveld. Den sveitsiske forsvareren Stephane Grichting må belage seg på opptil ti dager på sidelinjen etter skadene han ble påført i spillertunnelen etter gårsdagens playoff-kamp i Tyrkia. Grichting ble i etterkant fraktet til et sykehus i Istanbul med sprukket urinrør.

Stephane Grichting har sluttet seg til laget igjen. Alt er på ingen måte okay. Han kommer til å trenge sju til ti dager på å komme til hektene igjen, sier Sveits’ pressetalsmann Pierre Benoit til Reuters. Ifølge den sveitsiske midtbanespilleren Johann Lonfat var det tyrkiske politiet også innblandet i voldelighetene som oppsto.

- Etter kampen skyndte spillerne seg inn i tunnelen på vei mot garderoben. Der ble noen av sveitserne slått av tyrkiske spillere og av politifolk som i utgangspunktet skulle sørge for sikkerhet, forteller Lonfat til den franske avisen L’Equipe. Om det som skjedde med Grichting, sier Lonfat:

- Han var dekket med blod. Han ble sendt til sykehus, sjokkert. Johann Vogel og Benjamin Huggel ble også truffet. Vi ble angrepet. Det var helt utrolig. Og jeg snakker ikke om presset vi kom under mens vi var i Tyrkia. Vi regnet med en elektrisk atmosfære, men ikke det. Dette gikk langt utover skremming. Jeg ble fortalt at de kom til å kutte over strupene våre, sier Lonfat.

Det var for øvrig ikke nok med at tyrkiske spillere og tyrkisk politi kastet sløret og opptrådte som hooligans. Dette ble også støttet og forsvart av tyrkiske politikere på regjeringsnivå.

Muslimsk trafikksikkerhet

I det okkuperte Bysants er trafikksikkerhet en varm potet politisk. Landet har en forferdelig dårlig statistikk på dette området, i fjor omkom ca 3000 mennesker på anatoliske veier. Fredag den 19 mai 2006 skapte en tyrkisk trafikkulykke internasjonale overskrifter da en kollisjon mellom to lastebiler drepte 40 mennesker. Kollisjonen skjedde i det sydlige Anatolia og i følge Turkish Daily News var de fleste omkomne var ulovlige immigranter fra Afghanistan som ville ta seg inn i Europa. De ulovlige immigrantene hadde stått oppreist under presenningen på en lastebil da denne kolliderte med en annen lastebil i nærheten av Osmaniye og de ble slengt ut i veien.

Så kan man jo lure på hvor mange vesteuropeere (inklusive nordmenn) som ble spart for å overfalt, ranet, plyndret, knivstukket, skamslått, voldtatt eller drept som følge av denne kollisjonen mellom to lastebiler i det okkuperte Bysants. Det er imidlertid ikke hovedsaken her. I følge Verdensbanken har det okkuperte Bysants 3-5 ganger så mange trafikkulykker som landene i EU. En rapport utarbeidet av okkupasjonsmyndighetene opplyser at normalt dør det ca 7000 mennesker pr år på veiene i Anatolia. Kostnadene forbundet med dette utgjør ca 2 % av brutto nasjonalproduktet.

Risikonivået på veiene i Anatolia er så høyt at Det amerikanske utenriksdepartementet har utarbeidet en spesiell veiledning for amerikanske turister om hvordan de skal forholde seg til okkupasjonsmaktens elendige trafikkkultur, og når man bør holde seg unna veiene. På basis av områdets redselsfulle statistikk når det gjelder trafikkulykker er det blitt utarbeidet en sikkerhetsmanual for bilførere. Det spørs imidlertid om denne vil hjelpe noe særlig. I følge AKI sier nemlig denne manualen at trafikksikkerhet har mindre å gjøre med ferdigheter i trafikken enn med hva som er Allahs vilje.

Manualen er på 66 sider og har tittelen: ”Trafikkopplærling og informasjon for studenter”. Den har en innledning av Ahmet Misbah Demircan som er borgermester i Beyoghu, en forstad til Konstantinopel. Demircan er medlem av Rikskommisær Erdogans islamistparti (AKP). I sin innledning sier Demircan at det er lite en person kan gjøre for å unngå trafikkulykker. Han sier at ”selv et løv kan ikke bevege seg” uten tillatelse fra Allah, og at trafikkulykker er en del av en persons skjebne. Til syvende og sist, sier han, kan man ikke gjøre noe som helst for å unngå trafikkulykker.

I manualens tekst er det mange sitater fra islams skrifter. 10.000 eksemplarer av manualen er gått i trykken, og dens islamske vinkling har ført til skarpe protester fra det sekulære opposisjonspartiet CPH. To representanter for CPH i parlamentet har fremmet forslag om at manualen må kalles tilbake.

I en annen forstad til Konstantinopel, Tuzla, hadde man en lignende kontrovers tidligere i år. I en ekteskapsveiledning utgitt der sto det bl a at en mann hadde rett til å slå sin kone, med henvisning til Koranen 4:34, som sier nettopp det. Dette ledet til heftige protester fra menneskerettighetsgrupper og boken ble kalt tilbake.

Man kan ikke gjøre noe for å hindre trafikkulykker, og det er lov å banke kona. Dette var det USAs tidligere utenriksminister Colin Powel kalte en moderne demokratisk muslimsk stat under et besøk i landet. Begge deler er selvsagt en umulighet. Islam forbyr demokrati og den praktisk talt eneste modernisering muslimer ser u til å være i stand til er å ta i bruk andres oppfinnelser for å utøve sin egen djevelskap, eller som Otto Jespersen uttrykte det i Rikets-røst: ”Det var ikke muslimene som oppfant kruttet, men de er storforbrukere av det i dag”.

Og så kan man jo lure på om det quisling-kreket Colin Powell selv ville ha våget seg ut på veiene i det han kaller en ”moderne demokratisk muslimsk stat” unntatt i skuddsikker limousin og med tilbørlig eskorte på alle bauger og kanter.

Kilde:

Turkey: Islamist Driving Manual Sends Secularists Around The Bend

Western Resistance 25 May 2006

”Moderat islam er stygt og fornærmende”

”Uttrykket 'Moderat Islam' er stygt og fornærmende. Det finnes intet moderat islam. Islam er islam”.

Disse ordene stammer fra Reichkommisar (offisielt titulert som ”statsminister”) Erdogan (bildet til venstre) i det okkuperte Bysants, også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia, bygget over gravene til myrdede folk og ruinene til ødelagte sivilisasjoner. Uttalelsen kom i et intervju med TV-stasjonen Kanal D.

Med et par setninger avfeier Erdogan beskrivelsen den islamofile ormeyngelen blant vestlige politikere og i vestlige medier bruker om partiet han kommer fra (AKP), og det begrepet de tuter oss ørene fulle med så masseimporten av islamofascistiske herrefolk kan fortsette uforstyrret.

Vil amerikanske og europeiske medier og analytikere ta opp spørsmålet om Erdogan har rett i dette, og hva implikasjonene blir om svaret er ja, spør Robert Spencer i JihadWatch i sin kommentar. Det kan man saktens spørre om. Det er ikke en hvilken som helst dust som sier dette, det er statsoverhodet i det som kan bli EUs mest folkerike stat, og med et parti som fosser frem fra valg til valg i ryggen.

Og svaret er nei, de vil ikke ta opp dette spørsmålet fordi de VET at Erdogan her rett. De VET at Muhammed var en pervers pedofil voldtektsmann, landeveisrøver, slavehandler, torturist og massemorder. De VET at han er muslimenes forbilde. De VET at Koranen befaler muslimene å føre evig krig mot annerledes troende til alle har enten gått over til islam, er drept eller har akseptert å være annenrangs rettsløse borgere under islamsk styre. Og de VET at islams historie bekrefter at dette ikke bare er teori, det har i høyeste grad vært praksis også gjennom hele islams historie.

De vet det blant annet fordi de er blitt fortalt det i minst 20 år, og de trenger bare å slå opp i Koranen og historiebøker for å få det bekreftet. Hvis de IKKE vet det må de være tjukkere i hue alle grisene muslimene ikke vil spise er i ræva. Og likevel fortsetter maskeraden og løgnene om det såkalt ”multikulturelle” samfunn som i realiteten er et multikriminelt sharia-styrt helvete. Ca 6 år etter 11 september er det ingen unnskyldning og ingen tilgivelse for ikke å ha tatt rede på de faktiske forhold rundt islam både i teori og praksis. Det er for lengst blåst i den syvende trompet.

Kilde:

PM Erdogan: The Term “Moderate Islam” Is Ugly And Offensive; There Is No Moderate Islam; Islam Is Islam

MEMRI Turkish Media Blog 21 August 2007 via JihadWatch

Muslimer fornærmet av Pepsi

I Danmark raser muslimene og brenner biler fordi de er fornærmet og krenket av at danske aviser har trykket Muhammed-tegningene på nytt. Danske myndigheter vil ikke forstå at det har med islam å gjøre, og legger skylden for opptøyene på den milde vinteren. Tidligere har den globale oppvarmingen fått skylden for vestlige muslimers voldtektsfest fordi kvinner går mer lettkledd, og nå er det altså branner og opptøyer som også skal forklare intifadaen i Danmark.

Dette er selvsagt sludder opp og vås i mente. Muslimene lager bråk fordi de er muslimer. Det er mulig de føler seg krenket av Muhammed-tegningene, men hadde det ikke vært det ville de funnet noe annet å være krenket over og brukt som alibi for å lage bråk. Det har men et utmerket eksempel på nå i det okkuperte Bysants, også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia.

Pepsi hadde utlyst en fotokonkurranse hvor det i reglene opprinnelig sto at bilder hvor den fotograferte bar skaut ikke ville bli godkjent. Dette førte til rasende protester fra muslimer, og Pepsi forandret reglene. I de reviderte reglene het det at bilder av personer med religiøse eller politiske hodeplagg, eller bilder som kunne misforstås å være det, ikke kunne delta i konkurransen.

Muslimene var selvsagt ikke fornøyd med det, og protestene fortsatte. Pepsi forandret reglene på nytt. Nå het det seg at fotos som var lovstridige eller usømmelige ikke kunne være med i konkurransen. Men fortsatt er ikke Bysants islamofascistiske okkupanter fornøyd. De krever nå en offentlig unnskyldning fra Pepsi, hvis ikke truer de med boikott.

Selv etter to innrømmelser og forandringer fra Pepsi sin side er man altså ikke fornøyd. I prinsippet er dette selvsagt en fillesak, men den illustrerer likevel et fundamentalt prinsipp. Det prinsippet er at å imøtekomme muslimske krav leder kun til nye krav.

Kilde

Pepsi’s headscarf attitude sparks protests

Today’s Zaman 16 February 2008

“Tyrkerne kommer!”

“Sinna som en tyrk” lyder et gammelt ordtak, og i følge Oriana Fallaci er omtrent det eneste islam har brakt til Italia redselsskriket “Mamma! Tyrkerne kommer!!”. At det er en litt forenkelt Fallaci-formulering kan så være, det forandrer ikke på det historiske faktum at i rundt regnet 500 år var tyrkiske muslimer Europas forbannelse, pest og svøpe. Beleiringen av Malta i 1565 og av Wien i 1683 er bare to av høydepunktene i de talløse angrepskriger islam har ført mot Europa hvor ikke araberne, men tyrkerne, spilte hovedrollen.

Og det er så visst ikke over i vår tid. Det kan i den sammenheng være verdt å minne om invasjonen på Kypros i 1974. Den nordlige halvdelen av øya er okkupert den dag i dag, og hundretusener av kristne gesk-kyprioter er drevet på flukt. Men av en eller annen grunn resulterer ikke denne okkupasjonen i terrorangrep slik Israels påståtte okkupasjon gjør litt lenger øst i Middelhavet. Israel okkuperer selvsagt ingen verdens ting. De eneste områder rundt det sydlige og østlige Middelhavet som IKKE er okkupert er de områder Israel kontrollerer, samt det sydlige Kypros og de spanske enklavene Ceuta og Melilla. Alt annet er okkupert, muslimsk-okkupert, erobret gjennom over 1300 år med aggresjon, angrepskriger, invasjoner, tvangsomvendelser, fordrivelser og folkemord.

Når det derimot gjelder Norge trenger ikke muslimene bruke slike metoder, landet foræres til dem. I midten av februar 2008 besøkte barnemordminister Bjarne Håkon Hansen det okkuperte Bysants også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia. I en felles pressekonferanse med et medlem av okkupasjonsmaktens regjering, arbeidsminister Faruk Çelik (bildet til venstre), annonserte den norske barnemordministeren at Norge vil ta i mot 100.000 tyrkiske innvandrere, angivelig fordi vi trenger kvalifisert arbeidskraft.

For å tro på det må man være tjukkere i hue enn grisen i ræva. Et land som trenger kvalifisert arbeidskraft utviser ikke folk som russiske Nadia Sokolova. Forskjellen er selvsagt at hun er ikke muslim, og bidrar dermed ikke til den rød-grønne regjeringens overordnede mål, islamisering og ødeleggelse av Norge som en sivilisert nasjon. 100.000 tyrkiske muslimer både kan og vil utvilsomt påskynde den prosessen merkbart.

Barnemordministerens kunngjøring av at Norge åpner døren for 100.000 nye muslimske okkupanter ble naturlig nok slått stort relativt stort opp i tyrkisk presse. Norsk presse skriver imidlertid knapt om det i det hele tatt, bortsett fra at quisling-rotta gjør et patetisk forsøk på å ro i ape-avisa Dagsavisen.

Nå oppfatter vel kanskje mange Tyrkia som et forholdsvis moderat muslimsk land, og en sekulær stat. Intet kunne vært lenger fra sannheten. Takket være Atatürk og den tradisjon han la grunnlaget for finnes det riktignok en sekulær fraksjon blant okkupantene i Bysants, særlig i de større byene som Konstantinopel og Ankara. Den står imidlertid ikke særlig sterkt, og den er snarere i ferd med å svekkes enn å styrkes. I likhet med i en rekke andre muslimske land er også tyrkiske muslimer i ferd med å radikaliseres, noe som tydelig avspeiler seg ved de to siste valgene.

Hvor langt det er igjen før man kan snakke om Tyrkia som en sekulær stat er nærmere omtalt her:

Petition from a Turkish ex-muslim now living in Western Europe to the Turkish Ministry of Education, the Parliament and coming presidents

Dette dokumentet er forfattet av en tyrkisk ex-muslim som nå er bosatt i Nederland. Det er forholdsvis langt og har en del kontroversielle synspunkter, men gir et meget interessant innblikk i islam bak sløret, sløret av sekularitet, i det okkuperte Bysants. Det forteller ikke så rent lite om hvilke oppfatninger og holdninger vi kan forvente å finne hos de nye islamofascistiske okkupantene som barnemordministeren har invitert til Norge.

Kilder:

Norway may be doorway to employment for 100,000 Turks

Today’s Zaman 16 February 2008

100 000 NYE Tyrkere til Norge

Sol debatt 17 februar 2008

Fra dagliglivet i det okkuperte Bysants

Det okkuperte Bysants, også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia, ble av den forrige utenriksministeren i Ummah States of Allah (USA) omtalt som et moderne, demokratisk muslimsk land. De profesjonelle yrkesløgnerne i vestlige medier søker gjerne også å fremstille dette regimet av folkemordere som ”moderat” og sekulært. Sannheten er selvfølgelig en helt annen. Tvangsekteskap og æresdrap florerer, kristne prester kidnappes og myrdes, og jødiske synagoger angripes. Lite eller ingenting av dette slipper gjennom sharia-sensuren i vestlige nyhetskanaler. Men i internett-alderen er man heldigvis ikke lenger avhengig av den lavpannede ormeyngelen som sitter i vestlige nyhetsredaksjoner, man kan selv ta rede på hva som foregår f eks i det okkuperte Bysants. Bare i dette området skjer det nok islamsk djevelskap til å fylle en nyhetkanal 24 timer i døgnet, 7 dager i uken om det fikk den dekning det burde ha hatt.

Det er selvsagt bare en svært liten del av dette som kan få plass på en blogg som denne. Det ville ikke vært noe problem å poste en ny sak om islamsk djevelskap i det okkuperte Bysants hver eneste dag. Men det ville i så fall gå på bekostning av å omtale den islamske forbrytelser i andre deler av verden.

Ved denne anledningen gjelder det altså det okkuperte Bysants, nærmere bestemt to saker derfra. Den ene gjelder områdets kvinnelige befolkning generelt, inklusive muslimske kvinner, og den andre gjelder den ikke-muslimske minoriteten, av begge kjønn.

I et annet muslimskokkupert område, nærmere bestemt muslimskokkupert India, også kjent som den illegitime terrorstaten Pakistan, og Bangladesh, har det i lengre tid vært vanlig at kvinner som ikke vil innordne seg den status (eller rettere sagt mangel på sådan) som islam gir dem blir angrepet med at det kastes syre på dem, gjerne i ansiktet, ofte med grufulle forbrenninger og tap av syn som resultat. Nå ser det ut som om denne muslimske ”tradisjonen” også er i ferd med å bre seg til det okkuperte Bysants.

I byen Mersin ved Middelhavet ble to tenåringsjenter angrepet av en gruppe unge menn som nærmet seg dem bakfra og fortalte dem at de gikk i for korte skjørt, hvoretter de sprayet bena deres med en kraftig etsende syre som ga alvorlige forbrenninger. De to var ikke sammen, det dreide seg om to separate hendelser med mindre enn en times mellomrom. Begge kvinnene (bildet nedenfor) måtte få behandling på sykehus for brannsårene de ble påført.

Hvor alvorlig de varige men vil bli sier historien ikke noe om, men andre kvinner i byen som ikke går i fotsid burka er naturlig nok skremt og er redde for at de skal oppleve noe lignende.

En annen sak som kan være verdt å trekke frem fra det okkuperte Bysants gjelder et nettsted som publiserer adresser og telefonnummer til kristne (greske, armenske og assyriske) og jødiske skoler og menigheter, sammen med oppskrifter på å lage Molotov-cocktails, og praktiske tips om hvordan de stedene man gir beliggenheten til kan angripes. Det republikanske folkepartiet (CPH) som representerer den sekulære opposisjonen til det regjerende islamistpartiet har tatt saken opp i det såkalte parlamentet, og forlangt at myndighetene stenger dette nettstedet umiddelbart da det er en utilslørt oppfordring til terror, med angivelse av både mål og midler.

At det finnes en sekulær opposisjon som tar opp dette er selvfølgelig vel og bra, men det er ikke den sekulære opposisjonen som er i fremgang i det okkuperte Bysants, det er det muslimene som er, og der som overalt ellers skjer det en radikalisering av muslimene. Man kan jo et øyeblikk forsøke å forestille seg hvilket spetakkel det ville ha blitt om islamkritiske nettsteder i Norge hadde begynt å publisere adresser til moskeer sammen med oppskrifter på Molotov-cocktails. Har ikke sharia-gestapistene i Norge gått helt av skaftet før ville de nok gjort det da.

Både dette og syreangrepet mot de to tenåringsjentene er et forvarsel om hva vi har i vente også i Norge og i andre vesteuropeiske land etter hvert som den muslimske maktovertakelsen skrider frem. Og skulle okkupasjonsmakten i Bysants lykkes i å få området med i EU(rabia) vil tempoet i denne maktovertakelsen akselerere kraftig.

Kilder:

Acid Attack On Two Turkish Girls For Wearing Short Skirts

MEMRI Turkish Blog 15 February 2008

Web Site Targets Assyrian and Other Minorities in Turkey

Assyrian International News Agency 23 February 2007

Sist oppdatert: 23. mars 2008

Tilbake til muslimske forbrytelser verden rundt

Hjem

Hva er nytt Islam i Norge

Tema Spesial

Video

Anti-islamsk kalender

Nedlasting Humor

AntiJihad Norge

e-mail: ajnorge@hotmail.com